ET ORD TIL DE VISE

av Malcolm Hedding

De hendelsene som utfoldet seg i Egypt den 11. februar ble ønsket velkommen fra alle kanter av verden, slik som rett er. De unge, men lederløse, menneskene i Egypt har krevd et reelt demokratisk styresett med alle de friheter andre demokratiske nasjoner kan glede seg over. Etter å ha levd under tyranniets hæl i tretti år, fortjener de dette på samme måte som alle de andre menneskene i regionen.

Men så snart euforien over Mubaraks avgang har lagt seg, vil den virkelige prosessen etter hvert utfolde seg og det er ikke gitt at reelt demokrati vil erstatte Mubaraks falne regime. Vi vet alle at i utkanten venter jihadistiske islamske grupper, som ønsker å gripe makten og føre den videre regionen mot deres mål og drøm om et nytt Kalifat!

Der Muslimske Brorskapet er slue operatører og vil ikke gripe makten med en gang. For å tekkes vestlig politiske holdninger, vil de anta en innflytelsesrik rolle, ja i virkeligheten en sterk sådanne, i den kommende egyptiske regjering. Deretter vil de ved hjelp av list og intriger sakte tilegne seg makt og styre nasjonen mot sharia lov. Gjennom det hele vil de følge og oppmuntre til et fiendtlig forhold til Israel. Man bør merke seg at selv om det var unge mennesker som ropte etter demokrati og stod i spissen for revolusjonen, skal det ikke bli tatt for gitt at de er vennligsinnede overfor Israel. Hvis bannerne fra revolusjonsplassen uttrykte noe, så var det at Israel er like hatet som Mubarak var!

Alt dette har gitt mot til to grupper:

Først; den som ser etter større frihet i Midt-Østen ved at unge mennesker i hele regionen i land som Jordan, Syria, Jemen, Iran, gulfstatene og flere steder kan forsøke å starte en revolusjon lik den i Egypt. Når de imidlertid er uten identifiserbare og oppegående ledere, vil de mest sannsynlig vinne noen innrømmelser, men til syvende og sist feile fordi disse nasjonene har sett og lært hva som skjedde i Egypt og vil uten tvil øyeblikkelig bruke vold for å slå ned et opprør.

 Den andre gruppen er en radikal jihadistisk allianse, omfattende mange faksjoner, men hovedsakelig Hamas, Hizballah, Al Qaida og selvsagt det Muslimske Brorskapet. Disse vil alliere seg med Iran og de har allerede tatt nytte av de pågående opptøyene for å styrke seg selv og derved forberede seg på krig med Israel. De har allerede varslet dette! Midt-Østen er virkelig i ferd med å koke over!

Det er således galskap å forvente at Israel skal anstrenge seg for å oppnå en to-stats fredsprosess. Likevel hører vi at venner av Israel og til og med israelere gi uttrykk for et slikt syn. Mahmoud Abbas, presidenten i den Palestinske Autoritet er en svak og ineffektiv leder, og den beskjedne innflytelsen han fortsatt har kan når som helst falle til hegemoniet og kontrollen fra Hamas. Når såkalte venner av Israel gang etter gang står frem og støtter en to-stats løsning på konflikten så er dette uansvarlig. Dette korrekte politiske spillet må ta slutt, og det må ta slutt nå! For noen få år siden hadde dette kanskje et snev av håp, men i dager det ikke engang et snev av fantasi tilbake og de som ønsker det beste for Israel bør fornye sin stillingtagen.

Spørsmålet må derfor stilles, ”På hvilken måte håper vi å kunne stå sammen med Israel?”Hvis man ikke legger tilregnelighet på bordet, vil alle vår anstrengelser i effektiv lobbyvirksomhet på hennes vegne, i alle fora, feile og rinne ut i ingenting. Hendelsene i Midt-Østen vil ”marsjere videre” uten oss.

I visse henseender må hendelsene i Egypt bli sett i lys av det jeg kaller ”Det Tyrkiske Prinsipp”. Tyrkia var i lang tid en alliert av Israel, men ble ettersom tiden gikk mer og mer vendt mot Islam. Erdogan, landets nåværende leder, ble an gang fengslet for islamsk radikalisme. Hans verdenssyn passet ikke inn som en alliert med Israel, så han trengte en unnskyldning for å bryte denne alliansen og komme seg ut av den. Den nå så famøse ”Flotilje-saken” ble hans ”legitimitet” for å komme ut og han brukte den for alt den var verdt. Deretter allierte han seg raskt med Iran.

Dette prinsippet utfolder seg i Libanon og det samme vil skje i Egypt og muligens Jordan og andre steder. Dette vil da ”stramme løkken rundt” Israel og hvis hun gir mer territorium til en s vak Holocaust fornekter som Mahmoud Abbas, vil hun virkelig sette sin sikkerhet i fare. Så langt i Midt-Østen, som i Gaza, består demokratiske valg av én mann, én stemme, én gang! Man trenger ikke være rakettspesialist for å forstå faren Israel står overfor.  Hamas ser tiden an siden alle hendelsene i området tjener deres interesser. En ny regjering i Egypt vil innenfor en rimelig tidsramme løfte blokaden av Gaza, selvsagt av humanitære grunner, og våpen fra Iran vil begynne å flyte igjen og ”Vestbredden” vil bli infiltrert og destabilisert av radikalere, og er det antagelig allerede!

Bare noen som er fullstendig uvitende om det som skjer på bakken, vil fremme en to-stats løsning på den israelsk/palestinske konflikten. Midt-Østen endrer seg hurtig og inntil ”tåken har lettet” burde man forkaste den ofte siterte klisjeen om to demokratiske stater som skal leve side om side i fred og sikkerhet. Dette er en ide som nå ikke har noen betydning og de som ”flørter” med dette ved å kalle seg sanne venner av Israel burde droppe tanken.

Det er også på høy tid at Gudsfrykt burde gripe tak i oss. Israels siste dagers gjenopprettelse har skjedd mot historiens tidebølge fordi det har skjedd gjennom bibelsk betydning og Guds favør. Bibelens Gud vokter over Israel dag og nattog er dypt involvert i hennes velvære. Han advarer sannelig verden mot å dele det landet han gav som arv til Israel. Det og ikke anerkjenne denne store hensikten og Guds advarsel er dårskap siden vi har å gjøre med Hans gamle folk som har stått overfor nøyaktig slike konflikter gang etter gang i hennes fire tusen år lange reise.  Israel er redskapet for verdens forløsning og har født en moralsk kode som har gjort mesteparten av verden stor og hun har født og gitt til verden den største og mest elskede Mann som noensinne har levd. Vi som hevder å elske henne og stå sammen med henne burde være forsiktige, ja meget forsiktige, slik at vi ikke skal finne oss selv i konflikt med Himmelens Gud”