Tumleskålen Jerusalem

av Erik Selle.

Begrepet i overskriften er hentet fra Bibelen,  i  Profeten Sakarjas kapittel  12 vers 2. Begrepet definerer en tilstand hvor man kan sammenlignes med å være omtåket av vin, altså at det man da sier vil bære preg av å komme fra en beruset person som snakker usammenhengende og ulogisk. (Norsk Studiebibel – Bibel Forlaget)

Dette verset rinner meg i hu når jeg leser  DagenMagazinet  1. September om den norske leder av Kirkenes Verdensråd,  Olav Fykse Tveit, og hans betraktninger rundt Jerusalem. La meg først referere til hans uttalelser, slik at vi er helt sikker på  hva det gjelder:

For det første siteres  generalsekretæren slik: ”Generalsekretær Olav Fykse Tveit mener Jerusalem må bli Palestinas nye hovedstad. At Israel  har erklært byen som sin udelelige hovedstad, mener han ikke betyr noe.” Dernest følger han opp med å henvise til at Israel og jødene har omtrent samme forhold til Jerusalem som Norge og nordmenn har til Gøteborg. Fykse Tveit og Norges tidligere statsminister og Krf-leder Kjell Magne Bondevik er i harmoni med hverandre, og de to er på en  sjarmtur i Midtøsten.

Mitt første spørsmål er:  Kan dette være  mulig ? Er det mulig å ha et kirkemiljø som er så til de grader historieløse? Eller er dette et resultat av en åndelig tilstand slik profeten beskriver….? Fykse Tveit reiser rundt med Munib Younan som har vært lederskikkelsen  for det famøse Kairos-dokumentet, her ikler man en fromhetsretorikk den politikk som er en forlengelse av de politiske ambisjonene til Israels fiender. Alle problemer i midtøsten skyldes ”den israelske okkupasjonen”, som uten videre defineres som ulovlig, og Israels venner og den bibelske sionismen defineres som vranglære. Endog postulerer Fykse Tveit at der finnes ikke forfølgelse av kristne i ”Palestina” (www.icej.no : Media, Inside Israel April 2010), det faktum at kristne forlater Betlehem og Samaria i ekspressfart skyldes den israelske ”okkupasjonen”. Det faktum at vesten i dag gir asyl til kristne arabere som flykter fra PA’s jurisdiksjon i Judea og Samaria pga trosforfølgelse, er tydeligvis enten ikke kjent eller anses som irrelevant.

Det er en helt fantastisk påstand å sammenligne Israel og Jerusalem med Norge og GØTEBORG !!! Det er så banalt at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg skal gjøre et forsøk:

Jerusalem var KONG DAVIDs hovedstad for 3000 år siden, han var JØDE og konge i Israel. I hele Bibelen og i jødenes identitet ligger lengselen etter Sion. Teologen Fykse Tveit har helt sikkert lest i Salme 137  om hvordan jødene satt ved elvene i Babylon for 2500 år siden og lengtet etter Sion og Jerusalem, til og med den kjente pop-gruppen Boney M synger om dette.

Romerne fordrev jødene fra Jerusalem for litt under 2000 år siden, og kalte området for Palestina. Romerne gjorde dette – ikke araberne…. Siden har jødene hver eneste påske ønsket  hverandre ”Neste år i Jerusalem”.

Palestina er i dag delt i to land: Jordan og Israel. Araberne har sagt nei til eget land i Judea og Samaria tre ganger, og ALDRI under ottomanerne i 400 år var det krig for å få et eget land for et eget folk kalt palestinere.

Fykse Tveits synspunkter søkes å legitimeres under henvisning til samarbeid med  Kjell Magne Bondevik og Oslo Fredssenter. Bondeviks flørting med verstingregimet i Iran under President Ahmadinajad og tidligere statsminister Khatami, er en tung bør å bære for Bondeviks troverdighet. En slik lefling med totalitære, brutale  og undertrykkende regimer har vi ikke sett i Europa siden Neville Chamberlains dødfødte ”appeasement” -politikk. Også Chamberlain levde på en overvurdering av sin egen person, og uttalte de mest dåraktige ordene en politiker noen gang har uttalt etter møtet i Munchen i 1938: ”Peace in our time”.  Den gangen  mente han at ”Herr Hitler” og han selv hadde blitt enig om å løse fremtidige konflikter i gjensidig dialog.

Denne gangen har Kirkenes Verdensråd gått for langt. Å delegitmere Jerusalem  som Israels hovedstad og jødenes mange tusenårige historie til byen, er historieløst på grensen til det absurde.  Generalsekretær Olav Fykse Tveit og Biskop Mounib Younan begynner å få vanskeligheter med å distansere seg fra begrepet anti-semittisme, en svøpe som dessverre har lagt  over deler av kirken i altfor mange hundre år. Kirkenes Verdensråd og Mellomkirkelig Råds lefling med totalitære regimer under den kalde krigen kommer dessverre også fort i minnet i denne situasjonen.  Den fred som Olav Fykse Tveit hevder at han arbeider for, og som jeg tror ham på at han ønsker å oppnå, er ikke mulig å finne på den veg han har valgt å gå. Å fornekte historiske kjensgjerninger og Bibelens ord vil aldri føre til fred, ei heller allianse med anti-semittiske kirkeledere. Jerusalem var Israels hovedstad for 3000 år siden, er  Israels hovedstad i dag og vil for all fremtid være det. Kirkenes Verdensråd har intet mandat til å endre på dette.

Erik Selle

Rådgiver, ICEJ