Palestinerne lever ikke i et demokrati. Hamas vant det forrige valget, med et overveldende flertall, men ikke makten. Fatah kuppet makten og kontrollen over «Vestbredden». Hamas regjerer på Gazastripen. Samarbeidsklimaet mellom de to terrororganisasjonen er dårlig. Til tross for at det gang på gang er blitt annonsert nye valg, er det ingenting som tyder på at det det vil bli avholdt og ingenting som tyder på at noen er rede til å bøye seg for valgresultater.
Det internasjonale samfunnet har definert Hamas som en terrororganisasjon og nekter på det grunnlaget offentlig samarbeid. Til tross for at Fatah nektet å anerkjenne det demokratiske valgresultatet, er de anerkjent som palestinernes rettmessige lederskap (PA) av det internasjonale samfunnet. Det er forunderlig.
Palestinernes lederskap (PA)
Fatah administrerer derfor all internasjonal bistand. Dette til tross for at Fatah hvert år prioriterer å anvende 1.6 milliarder dollar (!) av budsjettet til å lønne palestinere som soner for terrorisme i israelske fengsler, og familiene deres. Utbetalingene øker i takt med hvor grusom ugjerningen er. De fengslede er dømt for drap eller annen terror mot sivile jøder, inkludert barn.
En palestiner som myrder et jødisk barn har med andre ord garantert for sin families økonomiske fremtid i tiår. Palestinernes politiske og religiøse ledere lovpriser mordere av jødiske barn som nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah.
Fatah er også ansvarlige for at alle palestinske skolebarn, i alle fag og på alle trinn (!), systematisk blir opplært til hat og terrorisme – selvmordsbombere, mordere og andre terrorister blir forherliget som nasjonale frigjøringshelter i hellig krig for allah.
Palestinernes «statsminister» uttalte nylig at Jesus Kristus var den første palestinske martyren. Palestinernes president har skrevet doktorgradsavhandling som fornekter nazistenes folkemord, som myrdet over 6 millioner jøder.
Palestinerne benekter at jødene er urbefolkning i Israel og Jerusalem, slik Folkeretten har definert. De definerer jødene som innflyttere og inntrengere i Israel og Jerusalem, som de definerer som arabisk land: Jødene okkuperer arabernes land.
Palestinernes lederskap innprenter altså disse løgnene og dette hatet i alle palestinske barn gjennom det offentlige skoleverket, og belønner barna dersom de lykkes med å myrde sivile jøder etter at de er blitt gamle nok til å forsøke. Mullaene forespeiler mordere et særlig lystbetont paradis og andre lederskikkelser i samfunnet oppkaller barneskoler og andre offentlige bygg etter dem. Det er en grusom tragedie.
Palestina
Etter at britene og franskmennene beseiret tyrkerne i første verdenskrig, ble områdene tyrkerne hadde okkupert i Midtøsten siden 1500-tallet omgjort til franske og britiske mandatområder, som på sikt skulle utskilles til selvstendige nasjoner. Dette ble vedtatt av Folkeretten.
Irak, Syria og Libanon ble etablert som følge av dette. Britene fikk jødenes hjemland som mandatområdet og gav det navnet Palestina. Da araberne stod samlet imot ideen om en jødisk statsdannelse, ble 77% (!) av Palestina utskilt og gitt til araberne, til etableringen av staten Jordan.
Man skulle tro at araberne var fornøyd med å få en så stor del av kaken. Men araberne stod fortsatt samlet imot ideen om en jødisk statsdannelse, uavhengig av hvor stor eller liten den skulle være, og uavhengig av Jerusalems status.
FN foreslo i 1947 å dele de resterende 23% av Palestina i enda en arabisk og en jødisk stat. Jødene sa ja. Araberne sa nei!
Israels kritikere fremstiller historien som om jødene har okkupert hele Palestina fra palestinerne (araberne omtalte landet som Palestina og seg selv som palestinere først på 60-tallet). Sannheten er at araberne først fikk 77%, at de senere sa nei til at jødene ble tilgodesett med 11.5% (Jerusalem skulle ha internasjonal status ifølge FN-forslaget) og at de fremdeles mener at jødene ikke har rett til en egen stat.
Israel
I forbindelse med at staten Israel ble etablert i 1948, gikk flere arabiske nasjoner til krig mot den lille sårbare nyfødte jødiske staten (det gjorde de også i 1967 og 1973). Målet var å kaste jødene på havet og utslette staten Israel fra kartet. Omkring 600.000 arabere reiste eller flyktet fra krigen de startet, og tapte. Mange av dem hadde innvandret til Palestina/Israel bare tiår tidligere. Palestinerne og Israels kritikere hevder at disse araberne har «rett til å vende tilbake».
De 600.000 «flyktningene» har i dag økt til over 6 millioner etterkommere som på en kunstig og urimelig måte får opprettholdt sin flyktningstatus – de arabiske omkringliggende statene de oppholder seg i nekter å inkludere og integrere dem. Om disse 6 millioner menneskene skulle flytte til Israel, innebærer det at araberne blir i flertall, og en naturlig død for verdens eneste jødisk stat, den bittelille staten Israel.
Samtidig ble omkring 800.000 jøder fordrevet fra arabiske og andre muslimske nasjoner fra 1948. Flesteparten flyktet til Israel. Etterkommerne av disse flyktningene utgjør enda i dag majoriteten av israelske jøder, altså ikke etterkommerne av dem som overlevet kommunismen i Sovjetunionen og nazismen i Europa.
Majoriteten av israelerne er ikke flyktninger/immigranter fra Sovjetunionen og Europa, men etterkommere av jøder bosatt i Midtøsten, fordrevet fra Israel og Jerusalem av bl.a. kristne og muslimer gjennom århundrene.
Det området som i dag utgjør staten Israel er 15 kilometer på det smaleste (på en klar dag ser du fra øst til vest) og du kjører fra nord til syd på 8 timer. Det er verdens eneste jødiske stat og Midtøstens eneste demokrati.
Omkring 20% av Israels statsborgere er arabere. De nyter mer velferd og frihet enn i noe arabisk land. Israel ble en nødhavn for jøder som ble undertrykket av kristne, kommunister, nazister og muslimer – og de lever godt sammen med araberne. Problemene oppstår først når arabere starter krig eller utfører terrorisme mot sivile.
Antisemittisme
I dag er det en dramatisk økning i hat og vold mot jøder, særlig i Vesten. Tendensen skyldes tre strømninger: Nynazisme, økt muslimsk innvandring og den progressive venstresiden som bl.a. står bak boikott-kampanjen mot Israel (BDS).
Når Israel setter inn sikkerhetstiltak mot terrorisme, anklager palestinerne og andre kritikere dem for å innføre apartheid. For å begrense antall selvmordsangrep fra «Vestbredden» har Israel bygget et sikkerhetsgjerde, og reisende må gjennom sjekkpunkter for å passere. For å begrense antallet på rakettangrep fra Gazastripen har Israel innført strenge grensekontroller for alle varer.
I Norge står den politiske venstresiden, LO, Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen og Den norske kirke fremst på barrikadene i kritikken mot den jødiske staten.
FN produserer flere kritiske resolusjoner mot Israel enn de gjør mot alle andre land i verden til sammen. Det er bemerkelsesverdig at de ikke skjemmes over sin dobbeltstandard. FN har gitt seg selv definisjonsmakt i forhold til å tolke historien og Folkeretten – og Israel kommer ut av det med stempel som okkupasjonsmakt og apartheid.
Ingen av Israels mange kritikere nevner mangelen på demokrati blant palestinerne. Ingen nevner milliardene som hver år gis til kaldblodige barnemordere og andre terrorister, som offentlig belønning. Ingen nevner de hatet og oppfordring til vold i de palestinske barnas skolebøker. Ingen nevner presidentens sjokkerende og grusomme doktorgradsavhandling eller «statsministerens» groteske løgner.
Ingen av Israels mange kritikere nevner arabernes fornektelse av jødene som urbefolkning i Israel og Jerusalem. Ingen nevner arabernes forkastelse av Folkerettens bestemmelser om et jødisk hjemland. Ingen nevner at araberne tre ganger har gått til krig mot Israel for å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet. Ingen nevner at sikkerhetstiltakene er satt inn i møte med selvmordsbombere og raketter sendt for å myrde jødiske sivile, inkludert barn.
Ingen av Israels mange kritikere nevner at arabiske og andre muslimske nasjoner er tilnærmet jødefrie, og at palestinernes områder er jødefrie. Ingen nevner at 2 millioner arabere er israelske statsborgere, på linje med alle andre borgere. Ingen nevner den dramatiske økningen av hat og vold mot jøder i Vesten.
Og fordi ingen nevner noe av dette, fortsetter urettferdigheten mot det lille jødefolket og den bittelille jødiske staten – akkurat slik jødene har erfart det i møte med kristne, kommunister, nazister og muslimer gjennom århundrene. Det som er forskjellen på før og nå, er den jødiske staten. Israel har militære muskler som ingen lenger tør utfordre. For første gang på flere tusen år er jødene i stand til å forsvare seg selv mot sine blodtørstige fiender. De er blitt undertrykket, forfulgt og fordrevet av egyptere, assyrere, persere, grekere, romere, arabere og tyrkere – av kristne og muslimer; men i Israel har de funnet en nødhavn, en nødhavn de er i stand til å forsvare.
Disse faktum benektes, fortrenges eller rasjonaliseres – ellers projiseres årsakene til alt dette over på jødene: Jødene er skyld i palestinernes lidelser. Sannheten er at uten arabernes hat mot jøder, uten arabernes fornektelse av det legitime forerettslige kravet om en jødisk stat, så hadde det aldri oppstått noen konflikt.
Palestinerne blir fremstilt som hjelpeløse offer uten mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Det er en løgn. Deres løgner og hat er palestinernes største og mektigste fiende. Israel ønsker alle arabere alt godt, men holder fast på retten til å forsvare sine barn.
Den jødiske demokratiet blomstrer midt mellom 22 arabiske diktaturer. Jødenes land tilsvarer ikke en promille av det samlede område arabiske stater er blitt opprettet på. Jødene er den enste etniske minoriteten som har maktet å opprette en egen stat i Midtøsten. Kurderne fortviler, og mange andre minoriteter fortviler over hele Midtøsten. Politisk islam er en historisk katastrofe, fordi den ikke anerkjenner hverken historien, rettferdighet eller menneskers annerledeshet.
_____