Tal Shoham, som ble løslatt fra Hamas-fangenskap etter 505 dager, talte fredag morgen på et arrangement på FNs hovedkvarter i Wien, og delte detaljer om sin tid i fangenskap. Han snakket også om de andre gislene Guy Gilboa-Dalal og Evyatar David, som fortsatt holdes fanget i Gaza.
“Det var mange ganger vi bare fikk ett pita-brød for hele dagen,” sa han og detaljert hvordan de måtte gå til ekstreme lengder for å få tak i de grunnleggende mengdene mat. “Vi ba våre fangepassere, smigret dem. Vi gikk til og med med på å gi dem massasje. Alt for en smule mat. Traumatized av sult, samlet vi smuler etter smuler. Delte hver eneste matbit etter nøye telling. Jeg kunne noen ganger bruke en time på å sørge for at maten ble rettferdig fordelt.”
“Du kan anta at dette er situasjonen gjennom hele Gaza. Men terroristene som holdt oss fanget, hadde alltid rikelig med mat, inkludert ferske grønnsaker og frukt. Vaktene torturerte oss daglig, både fysisk og mentalt. Noen ganger var vi i så mye mørke at vi ikke kunne se hendene våre foran ansiktet. I mellomtiden, rett ved siden av, nøt Hamas-terroristene et godt opplyst, luftkondisjonert rom med rikelig mat.”
Shoham trakk en tydelig moralsk forskjell mellom Hamas og Vesten: “Mine brødre som overlevde sammen med meg i disse månedene, er fortsatt der. De kjemper for livene sine. Holdt av grusomme terrorister, mens vi i den frie verden har ansvaret for å gjøre alt vi kan for at de skal kunne omfavne sine kjære. Det første avgjørende steget for å få dette til, er å forstå hvem vi står overfor. Hvem er disse terroristene som holder disse gislene? Jeg har mine troer, og du har dine. Men det som forener oss, er vår tro på menneskelighet og retten til å leve.”
Tal beskrev sin bortføring under terrorangrepet 7. oktober, da terrorister infiltrerte hans kibbutz. “Vi låste oss inne i tryggerommet. Tre kvinner, tre barn og to menn. Terroristene brøt seg inn i huset og prøvde å sprenge metall-døren til tryggerommet. Min sønn, bare 8 år gammel, gjemte seg bak meg og spurte med skjelvende stemme, ‘Pappa, skal vi alle dø?’ Svaret mitt var kort og faktabasert, ikke på noen måte betryggende. ‘Jeg vet ikke,’ svarte jeg ærlig. Jeg ville ikke at det siste han skulle høre fra meg, skulle være en løgn. Han begynte å gråte. Det var det siste jeg sa til sønnen min før vi ble bortført.”
“I løpet av de 505 dagene i fangenskap ba jeg om at den setningen ikke skulle være det siste min sønn noen gang ville høre fra meg. Etter at terroristene brøt gjennom vinduet til tryggerommet, tok de meg ut først. Scenen foran øynene mine var skremmende. Dussinvis av terrorister var overalt i det en gang fredelige nabolaget. De var ikke kommet for å kjempe mot væpnede styrker, men for å massakrere uvernet sivile.”
Shoham snakket om usikkerheten rundt familiens skjebne. “I 50 dager visste jeg ikke hva som hadde skjedd med familien min – min kone og to barn. Hadde noen av dem overlevd massakren i Be’eri? Var skjebnen deres den samme som så mange venner og naboer? Barn, kvinner og menn som ikke overlevde den onde Hamas som ble sluppet løs på vårt fellesskap og mange andre fellesskap. “Under de 50 dagene i isolasjon, lenket og sultet, var det ikke vanlig sult, men overlevelsessult. Der en smule blir hele verden din. Der kroppen klør konstant fra sultens smerte. Tankene på familien min gjorde det enda vanskeligere, og ga meg ingen fred. Jeg sørget over dem. Jeg sa farvel til dem. Og jeg sørget mentalt for hver og en av dem separat. Så, på den 50. dagen, kom et mirakel. En terrorist kom med et brev fra min kjære, der det sto at de hadde blitt bortført, men snart skulle bli frigitt. Dette var første gang jeg lot meg selv gråte.”
Han delte deretter om den tiden han tilbrakte sammen med Gilboa-Dalal og David i fangenskap: “På dag 34 kom to menneskelige skjeletter inn i rommet mitt – Guy Gilboa-Dalal og Evyatar David, hvis familier sitter her med oss i dag. De fortalte meg om de 34 dagene bundet med plaststrimler som kuttet i hendene og kjøttet deres – og etterlot arr de fortsatt bærer i dag. Dager da de ble slått, tvunget til å sitte og se på veggen med sekker over hodene. Jeg var i det minste i stand til å bevege meg.”
“Hvis jeg trodde min sult var ekstrem, lærte jeg at det var verre når jeg hørte hva de hadde utholdt. Deres tørst var så intens at de drakk den salte, ille luktende toalettvann, forurenset med metaller og skitt.”
“Fra den dagen og til min siste dag i fangenskap var vi sammen, og led under fysisk og mental tortur. I en handling av hensynsløs grusomhet, tvang terroristene Guy og Evyatar til å se på at jeg ble frigitt. Hvorfor, spør jeg dere – hvorfor ville noen menneske gå til slike lengder for å påføre slik tortur på andre mennesker? Å tenke på hvordan de må ha hatt det i de øyeblikkene, knuser hjertet mitt.”
Tal Shoham ble løslatt etter 505 dager i fangenskap som en del av den siste fangeutvekslingen. Den 7. oktober ble han bortført sammen med syv medlemmer av familien sin, som ble frigitt i den første fangeutvekslingen, inkludert hans kone Adi og deres to barn, Naveh og Yahel.
