Skrevet av: Ragnar Hatlem
Av alle bildene fra årets 1. mai-markeringer i Norge, er det en ting som skiller seg ut – og som burde vekke dyp ettertanke hos både arrangører og deltakere: De mange palestinske flaggene, brukt som symbol på solidaritet, ble av mange tolket som en støtte til en befolkning under en okkupasjon og blokade (en okkupasjon som mange med meg (også mange folkerettseksperter) hevder ikke eksisterer).
Men for dem som kjenner historien og dagens virkelighet i Gaza, rommer flagget også en langt mørkere side – fordi det uunngåelig knyttes til Hamas, en organisasjon som har påført den palestinske sivilbefolkningen, israelere og regionen ufattelig lidelse.
HAMAS: IKKE EN FRIGJØRINGSBEVEGELSE, MEN ET BRUTALT MAKTAPPARAT
Etter at Hamas vant valget i Gaza i 2006, kastet de rivalene i Fatah ut – ikke ved forhandlinger, men gjennom blodige kamper som kostet mange hundre palestinere livet. Mange ble kastet ut fra hustakene i Gaza og dusinvis av Fatah-medlemmer ble avrettet i de påfølgende årene. Deretter etablerte de et regime bygget på frykt, brutalitet og religiøs ekstremisme. Kritikere ble drept eller fengslet. Kvinners rettigheter ble innskrenket. Barn ble indoktrinert. Og alt dette under en organisasjon som samtidig brukte millioner på raketter og underjordiske tunneler – ikke på skoler, helse eller rent vann.
Det er ikke tilfeldig at Hamas i dag står igjen som en av de mest brutale bevegelsene i moderne tid – kun overgått i råskap og hensynsløshet av terrorgrupper som IS. Organisasjonen har i sine egne vedtekter erklært at de vil utslette Israel og drepe jøder. De sier det selv at 7. oktober bare er begynnelsen – de vil gjøre det om og om igjen i tiden fremover. Dette er ikke skjulte mål, men en uttalt ideologi.
ET OPPRØR MOT FOLKERETTEN – OG FOLKET
Hamas bryter bevisst alle internasjonale regler som er ment å beskytte sivile i krig. De plasserer våpenlagre i skoler og sykehus. De tar sivile uskyldige arabere, jøder og andre nasjonaliteter som gisler. De bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold. I oktober 2023 fremholdt Hamaslederen Isamil Hanyeh at sivile palestinske kvinner, barn og eldre må dø for palestina-arabernes sak. «Vi er de som trenger dette blodet…» Samtidig kom han med oppfordringer til at alle vennlige land (sånn som Norge) måtte utøve all mulig press mot Israel slik at denne krigen mot deres barn, kvinner, eldre og moskeer ble stoppet.
Det er ikke noe unikt at krig fører til grusomme tap og lidelser. Dette er ikke noe unikt for Gaza. Det som er unikt med denne krigen, er at Hamas har forskanset seg inne blant de sivile innbyggerne og gjort innbyggernes lidelser til en integrert del av sin militære strategi. Hamas har systematisk og, i strid med internasjonal lov, samlokalisert dens militære operasjoner og innretninger inne blant sine innbyggere og under sine egne sivile befolkningsområder. De har bygget en krigssone av undergrunns-tuneller for dets ledere og soldater. Ifølge en Hamasleder, har de bygget ca. 500 km med tuneller.
Hamas angriper sivile mål i Israel – og håper på israelsk gjengjeldelse som kan fremme deres offerrolle som de evige offerene.
Samtidig nekter de å ta ansvar for sitt eget folk. Gaza kunne vært noe annet – med en ansvarlig ledelse, med bygging i stedet for destruksjon. I stedet bruker Hamas sitt grep om Gaza til å lede en konstant krig, hvor egne innbyggere blir brikker i en dødelig strategi.
HVORFOR DENNE STØTTEN I NORGE?
Det store spørsmålet som man må stille er: Hva får tusenvis av nordmenn til å gå i tog med palestinaflagg – uten å ta avstand fra Hamas, uten å nevne de brutale realitetene? Det er forståelig at folk ønsker å vise solidaritet med et folk som lider. Men når det ikke skilles mellom støtte til palestinernes rettigheter og støtte til en organisasjon som Hamas, går noe alvorlig galt.
Er det uvitenhet? Naivitet? En ideologisk refleks hvor det er nok å peke på Israel som skurk – og dermed unngå å ta inn over seg virkeligheten?
Det er i hvert fall ikke et uttrykk for rettferdighet eller fred.
VI MÅ TØRRE Å SE HELE BILDET
Det finnes palestinere som arbeider for forsoning, for menneskerettigheter, for demokratisk styre. Det er disse som trenger støtte – ikke en gruppe som bruker religion, vold og frykt som sine verktøy.
Første mai burde være en dag for rettferdighet, ikke for stilltiende aksept av brutalitet. Det er på tide at vi i Norge tør å si det høyt: Å veive med flagg som tolkes som støtte til Hamas uten kritisk refleksjon, er ikke solidaritet – det er moralsk forvirring.
