AV JOEL YSTEBØ , Stortingskandidat Hordaland KrF
Jeg kjente en umiddelbar hjerterelasjon til Israel, og har siden fulgt tett med og sett viktigheten av å støtte Israel og sette meg inn i jødenes situasjon både der, og i diasporaen.
Det skyldes ikke bare møtet med landet og folket, men også den dype koblingen som jeg som kristen har til det jødiske folk. Det er en del av hele vår forståelse av hvem vi er. Vi skylder jødene mye, og de har betalt en høy pris for å være det folket som ga oss bibelen, profetene, apostlene og Messias, i tillegg til alt det andre de har tilført menneskeheten av velsignelser.
Nå er jeg politiker, og håper å få en plass i stortinget for KrF denne høsten. Jeg tar med meg dette inn i politikken. Det er med dette historiske og åndelige bakteppet, man må forstå den krevende situasjonen Israel står i.
Israel har gjennom historien, fra 1948 til i dag, søkt fred med sine naboer. De har vært i mange kriger. Ingen av dem har de startet. Alle har de vunnet. De har brukt også sine seire til å forsøke å få til fredsavtaler med sine naboer. Mest kjent av disse, er da Israel strakk ut en hånd til araberverden etter å ha vunnet seksdagerskrigen i 1967, og lederne for åtte arabiske land møttes i Khartoum for å si tre ganger nei til Israel.
Nei til fred, nei til forhandlinger og nei til anerkjennelse av Israel.
Men i tråd med den karakteristiske optimismen som preger israelsk kultur, har Israel søkt fred igjen og igjen. I 2005 søkte statsminister Ariel Sharon fred selv uten å få en fredsavtale, ved å evakuere sine egne innbyggere fra Gaza i håp om at Israel kunne få fred, dersom araberne fikk råde grunnen alene.
Fasiten sitter vi med nå. Det ble starten på det marerittet som heter Hamas, og som har perfeksjonert kunsten å krige med sivile som menneskelige skjold. De har gjort Gaza om til et totallitært univers, styrt av vold. De har bygget tunneler under bakken og militær infrastruktur i skoler og barnehager, og de skapte etter hvert angrepet mot Israel 7. oktober 2023, som forandret Midtøsten for bestandig.
Jeg vil så klart som jeg kan, stille meg på Israels side.
Det er Hamas og deres medspillere i Hezbollah og Iran som har ansvaret for eskaleringen av konflikten. De gikk til brutalt angrep på sivile i Israel. De brøt alle krigens lover og har gjort det hver dag siden. De har brukt sine egne barn som menneskelige skjold, og spekulert i lidelse og tap blant sine egne, for å sette Israel i et dårlig lys.
Og de har opprettholdt krigen ved å nekte å inngå fredsavtaler som kan hjelpe både deres egen befolkning, og folket i Israel og landene omkring. Det er mange som betaler prisen for den volds- og dødsromantikken Hamas holder seg med, og de må holdes ansvarlig.
Som alle vet, men få vil erkjenne: Den dagen Hamas legger ned våpnene, blir det fred. Skulle Israel legge ned våpnene, ville det bety slutten på Israel.
Det sier det meste du trenger å vite om denne konflikten. Det er en konflikt mellom det gode og det onde, og det er de uskyldige menneskene på begge sider som lider.
Jeg håper det blir fred, enten ved at Israel nedkjemper Hamas, eller at Hamas mer eller mindre frivillig mister makten på Gaza. Det vil ganske sikkert ikke være det siste vi hører fra Israels fiender i området, men ville kunne gi et streif av håp for de mange som lengter etter fred.
Jeg håper også at vi som ønsker å støtte Israel kommer i en posisjon ved denne høstens valg, som fører til en vesentlig omlegging av norsk politikk overfor Israel. Den sittende regjeringen har vist manglende moralsk dømmekraft, og det vil være alvorlig både for vårt eget land, og dem som lytter til Norge, om ikke regjeringen får avløsning.
Vi må aldri slutte å arbeide for og håpe på en lysere fremtid. Og vi må samle oss i en bønn om fred for Jerusalem.
