Gjennom Israels to år lange krig med Hamas har anklager om «folkemord» blitt lettvint kastet mot Israel fra mange hold, inkludert FN-tjenestemenn og fremtredende verdensledere. Et nylig eksempel er resolusjonen fra International Association of Genocide Scholars (IAGS), som viste seg å være et skammelig og hemmelig forsøk fra en liten gruppe antisemitter i organisasjonen på å villede verden under falske akademiske påskudd. Denne uforsiktige bruken av folkemordsanklagen mot den jødiske staten truer med å undergrave de viktige rettsvernsprinsippene i internasjonal lov mot den alvorligste av alle forbrytelser, og avslører også de dobbeltmoralske motivene hos dem som søker å sverte Israel.

Folkemord blir med rette kalt «forbrytelsenes forbrytelse». Det defineres i FNs konvensjon om forebygging og straff av forbrytelsen folkemord (1948) som handlinger begått «med hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, som sådan». Det avgjørende kravet er spesifikk hensikt (dolus specialis) om å utrydde en beskyttet gruppe utelukkende på grunn av hvem de er.

ANNONSE

Denne definisjonen ble utformet i etterkant av Holocaust, da Nazi-regimet søkte den systematiske utryddelsen av det jødiske folk i Europa. Siden har den blitt anvendt juridisk på grusomme tragedier som massakrene i Rwanda, Bosnia og Darfur. Derfor er det juridiske begrepet folkemord bevisst definert i presise og snevre rammer for å beskytte det mot useriøs eller politisert misbruk.

Likevel ser vi i dag stadig oftere at «folkemord» brukes som et retorisk våpen i den globale debatten, særlig mot Israel. Denne uthulingen av folkemordsbegrepets kjerne er en krenkelse både av historien og av de virkelige ofrene for denne grusomme forbrytelsen.

For det jødiske folk bærer anklager om folkemord mot Israel en dypere, dobbel mening. Disse anklagene er ikke bare åpenbart falske, de er også en smertefull forvrengning av den jødiske lidelsen under Holocaust. De bagatelliserer denne enorme katastrofen og gjør samtidig israelere til «nazister».

Hvorfor anklagen om folkemord i Gaza ikke gjelder Israel

1. Fravær av spesifikk folkemorderisk hensikt: Folkemordskonvensjonen av 1948 krever en klar hensikt om å ødelegge et folk. Det finnes ingen troverdig dokumentasjon på at Israel ønsker å utrydde alle gazanere, men snarere er hensikten å nedkjempe den forbudte terrororganisasjonen Hamas, som startet konflikten ved å massakrere israelere og ta gisler 7. oktober 2023.
   
2. Krigen stopper når gislene løslates: Israel har tydeliggjort at krigen kunne være over i morgen dersom Hamas løslot de gjenværende israelske gislene, gikk med på å avvæpne seg og ga fra seg kontrollen over Gaza. Folkemord slutter ikke med slike tilbud om fred.
   
3. IDF advarer sivile før angrep og legger til rette for evakueringer: Den israelske hæren har konsekvent sendt advarsler før målrettede angrep – via SMS, telefonsamtaler, flygeblader og sosiale medier – og lagt til rette for evakuering av sivile. Dette er uforenlig med en folkemordskampanje.
   
4. Det internasjonale samfunnets rolle i å holde gazanere på slagmarken: Den økende dødsraten i Gaza er bekymringsfull for alle, men kan ikke alene tilskrives Israel. Det internasjonale samfunnet har et medansvar ved å kreve at alle sivile måtte bli i Gaza, i stedet for å tillate evakuering. Dette var uten sidestykke i moderne krigføring og kompliserte Israels forsøk på å konfrontere Hamas, som bevisst bruker befolkningen som menneskelige skjold.
   
5. Medisinsk hjelp og evakuering av barn til utlandet: Israel har koordinert evakueringen av hundrevis av palestinske barn med alvorlige sykdommer til behandling i Abu Dhabi, Italia og andre steder – et bevis på humanitært hensyn, ikke ødeleggelse.
   
6. Omfang og metode viser ikke til utryddelseshensikt: Sivile tap er tragiske, men Israels metoder – presisjonsangrep og forhåndsvarsler – står i sterk kontrast til den vilkårlige utryddelsen som kjennetegner folkemord.
   
7. Kompleks juridisk status og pågående ICJ-sak: Den internasjonale domstolen behandler for tiden anklagen mot Israel og har så langt bare pålagt Israel å forhindre muligheten for folkemord som et midlertidig tiltak. Dette er ikke en endelig dom, og saken er fortsatt pågående.
   
8. Statlige vurderinger og faglige motargumenter: Enkelte regjeringer, blant annet Storbritannia, har nøye vurdert bevisene og konkludert med at Israel ikke begår folkemord i Gaza. Uavhengige studier tilbakeviser også anklagene ved å påpeke feil i tapstall og mangel på bevis for systematisk målretting.
   
9. Israel tilrettelegger for mat- og nødhjelpsleveranser: Langt fra å sulte ut gazanere har Israel koordinert massiv nødhjelp. Siden 7. oktober har i snitt 300–320 lastebiler daglig passert med mat, medisiner og forsyninger. Nylig har en israelsk-amerikansk stiftelse distribuert 1,2 millioner måltider daglig. Israel har også muliggjort vann- og strømforsyning til Gazas hovedanlegg for avsalting. Slike handlinger er igjen uforenlige med folkemorderiske hensikter.
   
10. Gazastripens befolkning minker ikke: Til tross for tusenvis av dødsfall har Gazas totale befolkning ikke sunket siden 7. oktober, og titusenvis av barn er født under krigen. Dette demografiske faktum motsier påstander om en utryddelseskampanje.
    

I motsetning til Israel har Hamas tydelig folkemorderisk hensikt

Hamas viser ikke bare folkemorderisk atferd, men de proklamerer åpent sin folkemorderiske hensikt. Hamas-charteret anklager det jødiske folk for å ville kontrollere verden, som de mener tilhører muslimer alene, og ser derfor jødene som en uforsonlig fiende. Charteret slår fast at det er en religiøs plikt å ødelegge det jødiske folk, på grunn av en evig krig mellom muslimer og jøder frem til dommens dag. Det viser til en tidlig islamsk hadith som hevder at utryddelsen av jødene er en forutsetning for endetiden. Hamas betrakter faktisk massakrene 7. oktober som en delvis oppfyllelse av denne hadithen. Hamas-ledere har også lovet å gjenta slike angrep igjen og igjen – et løfte som må forstås i lys av denne mørke, apokalyptiske visjonen.

De grusomhetene Hamas begikk 7. oktober – inkludert voldtekter, drap, tortur og bortføringer – springer ut av en folkemorderisk ideologi. I tillegg viser deres strategi om å bruke palestinske sivile som menneskelige skjold hvor dypt Hamas har omfavnet en dødskultur, selv på bekostning av sitt eget folk.

Konklusjon

Koret av anklager om at Israel begår folkemord i Gaza kollapser ved nøye og objektiv granskning. I virkeligheten er dette bare enda en blodanklage i rekken mot den jødiske staten og folket. Krigen i Gaza er svært intens, kompleks og belastende for alle involverte, særlig med israelske gisler fortsatt holdt fanget i Hamas’ omfattende tunnelsystem. Men gjennom å sende advarsler før angrep, legge til rette for nødhjelp og tilby fred i bytte mot løslatelse av gisler, opptrer Israel på en måte som er uforenlig med folkemorderiske hensikter.

Disse fakta står i skarp kontrast til Hamas, hvis grunnleggende charter, retorikk og handlinger åpent tar sikte på jødefolkets utslettelse.

Det internasjonale samfunnet må erkjenne denne realiteten, i stedet for å forveksle ofrene med angriperne, og må konfrontere Hamas’ bevisste folkemordskampanje.