Skrevet av: Howard Flower, ICEJ Aliyah-direktør

Aliyahen til Bnei Menashe, et jødisk samfunn fra Nordøst-India som hevder avstamning fra en av Israels ti tapte stammer, representerer et unikt og pågående kapittel i historien om jødisk innvandring til Israel. Over flere tiår har denne bevegelsen ført til at tusenvis av medlemmer av Bnei Menashe-samfunnet har reist til Israel, med støtte fra den israelske staten og jødiske organisasjoner som arbeider for å samle spredte jødiske samfunn rundt om i verden.

Bnei Menashe sporer sin opprinnelse tilbake til den bibelske stammen Manasse, en av de ti tapte stammene som ble forvist av det assyriske imperiet for over 2700 år siden. Til tross for århundrer med migrasjon og liv blant andre etniske grupper i Nordøst-India og deler av Burma (Myanmar), har Bnei Menashe bevart en samling muntlige tradisjoner og religiøse praksiser som de mener knytter dem til deres gamle israelittiske arv.

Historien om Bnei Menashe begynner i 732 f.Kr., da det assyriske imperiet begynte å ta til fange stammen Manasse og andre israelittiske stammer og bosette dem i områder som i dag er Irak og Iran. Bibelen forteller at de ble plassert «i Halah, ved Habor, Gozans elv, og i medernes byer» (2. Kongebok 17:6; 1. Krønikebok 5:26). Der forble de frem til omtrent tiden for Aleksander den stores erobringer i 323 f.Kr., ifølge Krønikebøkene og andre kilder. Da Aleksander begynte å erobre Persia, flyktet Bnei Menashe nordover og deretter østover for å unngå å bli gjort til slaver av grekerne.

Ifølge deres egen tradisjon reiste de langs Silkeveien og endte til slutt opp i Kina, hvor de ble en del av det som senere ble kjent som det jødiske samfunnet i Kaifeng. Tidlige steintavler fra Kaifeng-jødene viser at det fantes israelitter i Kina under Han-dynastiet, fra rundt 206 f.Kr. til 220 e.Kr. En stele reist i 1512 beskriver en tidligere tilstedeværelse av jøder i det vestlige Kina nær grensen til Usbekistan. Dette støtter også ufullstendig bekreftede DNA-tester utført i India i 2004, som viste likheter mellom mitokondrielt DNA hos enkelte Bnei Menashe-kvinner og kvinner i jødiske samfunn i Sentral-Asia.

Usbekistan ligger i Sentral-Asia, og Silkeveien går fra Kaifeng til Jerusalem gjennom hjertet av denne regionen. Faktisk ble jøder regnet som noen av de mest vellykkede handelsmennene langs Silkeveien.

Det finnes også et kart på veggen i det jødiske museet i Kaifeng i Kina som viser plasseringen av de tidligste jødiske samfunnene i Kina og Sentral-Asia. Forfatteren av denne artikkelen så dette kartet og steletavlene under et besøk i Kaifeng i 1993, da han besøkte restene av det lokale jødiske samfunnet og snakket med dem om en mulig retur til Israel.

Ifølge Kaifeng-stelen fra 1512 identifiserte det jødiske samfunnet sitt hjem i vestlige Kina, i en bosetning ved utkanten av Taklamakan-ørkenen, som profetisk i henhold til Salme 104:8–10. Det var her Han-generalen Li Guangli oppdaget dem under en militær ekspedisjon i 108 f.Kr.

Han-imperiet begynte å svekkes på 100-tallet e.Kr., og etter hvert som hæren trakk seg tilbake fra de vestlige områdene, flyttet jødene til mer sentrale deler av Kina, hvor de foretrakk beskyttelsen fra Han-herskerne fremfor risikoen ved å leve under tatarene. De flyttet derfor østover til området som i dag er Gansu-provinsen. Ifølge Bnei Menashe-tradisjoner flyttet stammen videre til Kaifeng i år 231 e.Kr.

Tiden etter Han-dynastiet var preget av krig og uro med nabostammer, og fortellingen til Bnei Menashe sier at de ble forvist, og at en kinesisk keiser tok deres hellige bok, nemlig Tora-rullene.

Etter tapet av Toraen vandret Bnei Menashe videre, og lite er kjent om denne perioden. Deres tradisjon forteller at de levde i huler en tid før de kom til India og Burma. Derfor ble de kalt «Shinlung», som viser til dalen med huler hvor de en gang søkte tilflukt.

Til slutt slo de seg ned i delstatene Mizoram og Manipur i Nordøst-India. De hadde ingen hellige bøker eller skriftlige historiske nedtegnelser, men prestene deres fortsatte å videreføre tradisjonene muntlig, inkludert religiøse ritualer, helt frem til tidlig på 1800-tallet. Det var der de ble gjenoppdaget i 1813 av britiske misjonærer som fikk adgang til området. Det var baptistmisjonærer som først rapporterte om mulige etterkommere av de tapte stammene.

En av legendene til Bnei Menashe forteller at selv om en kinesisk keiser hadde tatt deres hellige bok, ville en hvit mann en dag bringe den tilbake til dem. Denne hvite mannen skulle vise seg å være kristne misjonærer fra Europa. Senere, etter slutten av 1800-tallet, kom misjonærer fra den store vekkelsen i Wales, og mange mennesker i regionen konverterte til kristendommen, inkludert mange blant Shinlung.

Likevel fant misjonærene et folk med muntlige tradisjoner som minnet sterkt om Første Mosebok, som en stor flom og en dramatisk språkforvirring, samt fortellinger om patriarker som samsvarte med bibelske skikkelser. Dette var sannsynligvis grunnen til at de raskt tok imot Bibelen fra misjonærene.

Da britiske misjonærer oversatte Bibelen til lokale dialekter og lærte dem å lese, oppdaget Bnei Menashe med stor glede at deres historier, legender og sanger samsvarte med bibelske beretninger. I deres øyne bekreftet dette at de var etterkommere av Manasses stamme, og enkelte klaner valgte å holde fast ved sine israelittiske tradisjoner.

På 1950-tallet bestemte en liten gruppe seg for å forsøke å reise til Israel til fots, men mislyktes. Bnei Menashe klarte likevel å etablere kontakt med jødiske samfunn i større indiske byer, og etter hvert fanget deres eksistens interessen til den israelske rabbineren Eliezer Avichail, som reiste til området på 1980-tallet for å undersøke deres opprinnelse.

Avichail tok senere med seg den israelske forfatteren Hillel Halkin, hvis kjente bok Beyond the Sabbath River beskriver hans egen søken etter å finne ut hvem disse menneskene egentlig var. De oppdaget at blant Bnei Menashe sine tradisjoner fantes det fellessanger som stammet fra før møtet med misjonærene—sanger som beskrev bibelske hendelser knyttet til det gamle Israel.

For eksempel kunne den årlige festivalen Sikpui, en av de viktigste høytidene, ikke begynne før hele samfunnet hadde sunget en hellig sang med tydelige referanser til utgangen fra Egypt, skystøtten og ildstøtten, samt delingen av Rødehavet. I dokumentarfilmen This Song is Old hevder Halkin at denne sangen var et av de mest overbevisende bevisene for at Bnei Menashe har israelittisk opprinnelse.

Organisasjonen Shavei Israel ble senere deres viktigste forkjemper for å vende tilbake til det jødiske folk i Israel. I april 2005 godkjente den sefardiske overrabbineren Shlomo Amar deres krav om israelittisk opprinnelse, hovedsakelig på grunn av deres hengivenhet til jødedommen. Denne avgjørelsen åpnet veien for deres innreise til Israel.

Den første bølgen på 1750 personer ankom Israel innen 2007. En ny bølge startet i 2012, hvor International Christian Embassy Jerusalem (ICEJ) finansierte flyreisene for over 1400 immigranter. Per 2024 befinner omtrent 5800 Bnei Menashe seg fortsatt i India og venter på muligheten til å reise til sitt forfedres hjemland. Etter århundrer med adskillelse er deres etterlengtede gjenforening med det jødiske folk i Israel endelig i sikte.

Aliyah-prosessen for Bnei Menashe har ikke bare vært logistisk krevende, men har også inkludert omfattende utdanningsprogrammer i India for å reintegrere samfunnet i det jødiske livet. Disse programmene omfatter hebraisk språk, jødisk lov, historie og tradisjoner, og forbereder dem på overgangen til livet i Israel.

Bnei Menashe har bosatt seg i ulike deler av Israel, blant annet i Galilea og Negev, hvor de stort sett har blitt godt mottatt av lokalsamfunnene. Myndighetene og frivillige organisasjoner har bidratt med bolig, utdanning og arbeid for å lette integreringen. Likevel, som mange andre innvandrergrupper, møter de utfordringer knyttet til kulturell tilpasning og økonomisk stabilitet.