Vi lever i en tid hvor antisemittismen endrer språk, uttrykk og metoder for påvirkning. Den viser seg ikke lenger først og fremst gjennom gamle raseteorier, hakekors eller åpent hatefulle slagord. I dag kommer den ofte forkledd som intellektuell mote, politisk aktivisme, moralsk relativisme og retorikk som fremstilles som «humanitær» eller «progressiv».
Derfor må kampen mot antisemittisme også bli global.
En global trussel krever et globalt ansvar
Antisemittisme kan ikke lenger behandles som et lokalt problem knyttet til enkeltland eller isolerte miljøer. I det 21. århundre sprer hat seg umiddelbart gjennom sosiale medier, universiteter, internasjonale medieplattformer, kulturprosjekter og politiske kampanjer. Narrativer som oppstår ett sted i verden, blir raskt en del av den offentlige samtalen i Europa, USA, Midtøsten og andre steder hvor jøder lever.
Moderne antisemittisme fungerer som et globalt system. Derfor krever den også et globalt svar – basert på samarbeid, historisk bevissthet og moralsk klarhet.
Når ord blir våpen
Et tydelig eksempel er hvordan enkelte intellektuelle og mediepersonligheter i Vesten i økende grad forsøker å redefinere hva antisemittisme er. Debatten handler ofte ikke lenger om å bekjempe hat mot jøder, men om å gjøre grensene mellom legitim kritikk av israelsk politikk og demonisering av den jødiske staten stadig mer uklare.
Når etablerte definisjoner av antisemittisme, som IHRA-definisjonen, blir avvist eller svekket, mister jødiske samfunn et viktig verktøy for å identifisere og bekjempe moderne former for jødehat. Når slagord som «Globalize the Intifada» fremstilles som legitim politisk aktivisme, svekkes samtidig samfunnets evne til å skille mellom ytringsfrihet og glorifisering av vold.
Det mest bekymringsfulle er at slike holdninger i økende grad kommer fra toneangivende universiteter, mediehus og kulturelle institusjoner – ikke bare fra ekstreme yttergrupper.
Hatets normalisering
Problemet har allerede beveget seg langt utover akademiske debatter.
Flere hendelser de siste årene viser hvordan antisemittisk retorikk gradvis forsøkes normalisert gjennom kultur, underholdning og aktivisme. Artister, influensere og offentlige personer som kommer med grove anti-israelske eller antijødiske uttalelser, får ofte opptre uten vesentlig motstand – også i byer med store jødiske befolkninger.
Dette viser hvor raskt språk som tidligere ville blitt oppfattet som ekstremt, forsøkes integrert i «normal» offentlig kultur.
Minnet om historien
For det jødiske folk er kampen mot antisemittisme ikke en abstrakt politisk diskusjon. Den er knyttet til historie, erfaring og kollektivt minne.
Holocaust viste hva som kan skje når demonisering av jøder gradvis blir akseptert som legitim samfunnsretorikk. Minnet om nazismens forbrytelser og kampen mot fascismen er derfor ikke bare historie – det er en advarsel til vår egen tid.
Samtidig har terrorangrepene mot Israel 7. oktober 2023 vist hvor sårbart det jødiske folket fortsatt er. Massakren på israelske sivile ble av mange møtt med relativisering, bortforklaringer eller direkte feiring i deler av det internasjonale miljøet. Dette har skapt dyp uro langt utover Israels grenser.
Å støtte Israels rett til å eksistere og forsvare sine innbyggere mot terror er ikke det samme som å avvise all kritikk av israelsk politikk. Men når Israel alene blir fratatt retten til selvforsvar, eller når jødiske mennesker over hele verden holdes ansvarlige for Midtøstens konflikter, beveger man seg over i klassiske antisemittiske mønstre.
En tid for besluttsom handling
Jødiske organisasjoner og demokratiske institusjoner over hele verden arbeider i dag for å bygge sterkere internasjonalt samarbeid mot moderne antisemittisme. Dette handler ikke bare om politiske erklæringer, men om å styrke forbindelser mellom samfunn, utvikle offentlig diplomati og opprettholde dialog med medier, universiteter og myndigheter.
Utfordringen er blitt mer kompleks, mer teknologisk og mer ideologisk sofistikert enn tidligere. Nettopp derfor kreves det tydelig lederskap og vilje til å sette grenser.
Moralsk klarhet som vårt siste forsvar
Moderne antisemittisme forsøker ofte å overbevise samfunnet om at jøder «overdriver» truslene mot dem. At hat mot Israel ikke har noe med antisemittisme å gjøre. At terror kan forstås gjennom «kontekst». At Holocaust-minnet ikke lenger bør ha en sentral plass i demokratiets moralske grunnlag.
Men historien har allerede vist hva som skjer når moralsk klarhet bryter sammen.
Antisemittisme begynner nesten alltid med ord.
Med intellektuell rettferdiggjøring.
Med gradvis uthuling av grenser.
Med påstander om at hat mot jøder på en eller annen måte er forståelig eller akseptabelt «denne gangen».
Derfor handler kampen mot antisemittisme ikke bare om å beskytte jødiske samfunn. Den handler om å forsvare demokratiske samfunns evne til å skille mellom sannhet og propaganda, mellom fri debatt og legitimering av hat, mellom kritikk og demonisering.
For når hat mot jøder normaliseres, svekkes til slutt også grunnlaget for et fritt og demokratisk samfunn.
Kilde: https://www.jpost.com/diaspora/antisemitism/article-895775
