UNDERVISNINGSMATERIALE

  • Innledning
  • Kapittel 1
  • Kapittel 2
  • Kapittel 3
  • Kapittel 4
  • Kapittel 5
  • Kapittel 6
  • Kapittel 7
  • Kapittel 8
  • - Innledning

    Med dette undervisningsmateriale ønsker vi å hjelpe deg til å forstå Israel i Guds store frelsesplan på en lettfattelig og enkel måte, denne planen består av tre «hovedaktører»:

    Gjennom historien har Gud arbeidet med Israel, Kirken og Høsten. Israel og Menigheten eksisterer gjennom to ulike pakter, de hører sammen, selv om oppdraget og partenes natur er forskjellig. Hensikten med begge er å bringe Høsten inn for evigheten. I denne planen er vår Gud: «Israels Gud, Kirkens hode og Høstens Herre».

    Israel er nevnt omkring 2500 ganger i Guds Ord, og Israel er det navnet i Bibelen som nevnes flest ganger etter Gud og Herren. Byen Jerusalem nevnes over 800 ganger i Bibelen, hvorav 600 i Gamle Testamentet og 200 i Det Nye Testamentet.

  • - Hensikten

    1.Mos 12, 3 … i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet … 

    Verden er skapt ved Guds Ord

    Det er Gud som er skaperen av alt. Han er både allmektig og god, Hans uttalte Ord brakte alt til eksistens ut fra ingenting, og det han skapte var godt. Bibelen bruker ti kapitler på å beskrive de første totusen årene av menneskets historie.

     I løpet av disse første kapitlene besvares mange av våre grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Hvor kommer mennesket fra? Hvordan er alt blitt til? Finnes det en Gud? Viktige sannheter blir slått fast i løpet av de første sidene av Guds Ord. Som kronen på skaperverket formet han mennesket i sitt bilde. Mennesket var annerledes enn alle andre skapninger som skulle leve på land, i havet og i luften. Mennesket ble gitt en grunnleggende fri vilje, med mandat til å råde på jorden og fikk anledning til å omgås skaperen selv. Det går ikke lang tid før mennesket gjør opprør og vender Gud ryggen. Resultatet blir at mennesket fordrives fra Edens hage hvor mennesket må forlate den fullkomne harmoni og skjønnhet. Menneskets grunnleggende kall og hensikt til å leve i fellesskap og samfunn med en kjærlig Gud blir ødelagt. 

    De neste kapitlene åpenbarer at mennesket uten Gud er både ondt og fortapt. Slik Paulus beskriver i brevet til Efeserne. «Dere som før var langt borte uten Gud og uten håp i mørke». Menneskets ondskap bærer så galt av sted. I vår tid med mye humanisme har vi ofte vanskelig for å erkjenne denne siden av oss selv. Noa vokste opp i et samfunn hvor Gud hverken fikk rom eller plass, i stedet var menneskehjertenes tanker og påfunn onde. Jorden ble fordervet og Gud ble fylt av sorg. 

    Gud begynner på nytt med en ny menneskeslekt gjennom rettferdige Noa. Åtte sjeler i Arken overlever syndefloden. Fra disse åtte vokser det frem en ny slekt på jorden. Likevel leser vi ikke mer enn to kapitler før det kommer frem at mennesket igjen er på gale veier. Nå ønsker de å bygge Bables tårn og bli som Gud selv. 

    I første Mosebok kapittel elleve og tolv endres Bibelens beskrivelse av historien seg ganske dramatisk. Nå zoomes fortellingen og de kommende bøkene i gamle testamentet (GT) inn på Abraham og hans fysiske etterkommere gjennom sønnen Isak og ætten til hans sønn Jakob; som utgjør det jødiske folk. 

     Det forunderlige i denne historien er at Gud har brukt deres naturlige og overnaturlige vandring gjennom historien som et redskap i Sin hånd.

    Det er i denne virkeligheten at det jødiske folket og nasjonen Israel trer inn på historiens scene, lenge før misjonsbefalingen og lenge før den første kirke av hedninger skulle se dagens lys.

    I Mosebok 12, 1-3 åpenbarer Gud hele hensikten med hvorfor han utvelger Abraham og folket som kommer i hans ettertid: 

    v1 «Herren hadde sagt til Abram: «Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. v2 Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse. v3 Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg.» 

    I andre del av det tredje verset Gud gir løftet om at gjennom dette folket skal verden som ligger i det onde berøres av en god Gud. Avslutningen på v. 3 er: «Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet.» 

    I Galaterbrevet kapittel 3, 8 beskriver Paulus hvilken velsignelse som Gud gir løfte om ved jødene: v8 «Og da Skriften forutså at det er av tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet.» 

    Allerede fra begynnelsen av er altså Guds hensikt med Israel åpenbar. Evangeliet om frelse til menneskeheten blir vevd inn i nasjonens kall og hensikt.

    I det viktige apostelmøtet i Jerusalem i Apostlenes Gjerninger kapittel 15 står Jakob frem, og hevder at: 

    Ap.gj. 15, 13- 14: «Og etter at de hadde tidd stille, tok Jakob til orde og sa: «Menn og brødre, hør på meg! v 14 Simon har forklart hvordan Gud fra først av gjestet hedningefolkene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.» 

    Her forklarer apostelen at jødefolket eksisterer for Guds Navns skyld. Helt tabloid kan vi si at Israel eksisterer for to personer. Den første er Han som er den «første og den siste», nemlig Jesus. Den andre, det er deg. 

    Historien om Israel er historien om en barmhjertig og nådefull Gud som griper inn i menneskehetens historie og kaller en mann og et folk for å redde tilbake millioner på millioner av Hans barn som skal bringes inn til Hans rike for evig liv. Denne historien er ikke ferdig, den pågår i dag. Dersom du har tatt imot Jesus, har også du blitt en del av denne historien 

  • - Pakten

    1.Mos 15, 18: På den dagen sluttet Herren en pakt med Abram 

     Det hevdes iblant at Guds utvelgelse av det jødiske folk er forankret i pakten Gud inngikk med dem ved Sinai, og at det var ved denne hendelsen jødene ble Guds folk. Imidlertid skriver Paulus i Galaterbrevet 3, 17 følgende: v17. «Jeg sier da dette: Den pakten som tidligere var stadfestet av Gud med sikte på Kristus, kan ikke loven som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig så den setter løftet ut av kraft». 

    Hvilken pakt er det Paulus viser til som kom 430 år før loven, og som loven ikke kunne endre på? Loven kunne verken erstatte eller endre denne pakten. 

    Pakten som Paulus taler om, er den som finner sted i 1. Mosebok kapittel 15. Her samtaler Gud og Abraham:

    1 Mos, 15, 1 – 6: v1 «Etter dette kom Herrens Ord til Abram i et syn, og det lød slik: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold, din lønn skal være meget stor». v2 Men Abram sa: «Herre Gud, hva vil Du gi meg? Du ser at jeg går barnløs bort, og det blir Elieser fra Damaskus som overtar mitt hus». v 3 Så sa Abram: «Se, Du har ikke gitt meg barn. En som hører til i mitt hus, skal arve meg.» v4 Og se, Herrens Ord kom til ham, og det lød slik: «Han skal ikke arve deg, men en som skal komme fra ditt eget liv, skal arve deg». v 5 Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem». Så sa Han til ham: «Slik skal din slekt bli». v 6 Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet» 

    Det er her Abraham tror og regnes som rettferdig. 

    Gud inngår en pakt 

    Det neste Bibelen beskriver, er hvordan Gud inngår pakten med Abraham. På Abrahams tid ble en pakt inngått ved at flere dyr ble skåret over på langs, og lagt imot hverandre. Personene som skulle inngå pakten gikk så imellom de halve dyrene, samtidig som de uttalte pakten. I dette lå følgende betydning; den av oss som bryter denne pakten, han må dø liksom disse dyrene. Det kunne for eksempel være to stammeledere som inngikk en gjensidig forsvars pakt hvor man lovte å forsvare hverandre.

    Personlig inngikk jeg en ektepakt med kona mi Ingunn 6.august 1994. Da ga jeg mitt ja til henne og hun sitt ja til meg. Vi er begge gjensidige ansvarlige for denne pakten. Også i Den Nye pakt er det to parter som inngår pakten. Bibelen sier: «Av nåde er dere frelst ved tro». Dette betyr at Jesus ved sin nåde gjorde det fullbrakte verk tilgjengelig for alle mennesker, men det er bare de som tror som får del i frelsesverket og blir en del av Den Nye pakt i Hans blod. 

    Dette var annerledes i Guds pakt med Abraham, vi leser at Abraham ikke var delaktig når pakten ble inngått på noen som helst måte. 

    1 Mos 15, 7 -18: Så sa Han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea, for å gi deg dette landet som arv.» v8 Og han sa: «Herre Gud, hvordan skal jeg vite at jeg får arve det?» v 9 Da sa Han til ham: «Kom hit til Meg med en tre år gammel kvige, en tre år gammel geit, en tre år gammel vær, en turteldue og en ung due.» v10 Så kom han med alt dette til Ham. Han skar dem i to på langs og la hvert av stykkene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to. v11 Da gribbene kom ned over de døde dyrene, jaget Abram dem bort. v12 Da solen var i ferd med å gå ned, kom en dyp søvn over Abram. Og se, gru og tett mørke senket seg over ham. v13 Da sa Han til Abram: «Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i fire hundre år. v14 Også det folket de treller for, skal Jeg dømme. Etterpå skal de dra ut med store rikdommer. v15 Men du, du skal fare i fred til dine fedre. Du skal begraves i høy alder. v16 Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig.» v17 Det skjedde da solen gikk ned og det ble mørkt, se, da viste det seg en rykende ovn og en brennende fakkel som fór fram mellom stykkene av offerdyrene. v18 På den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Til din slekt har Jeg gitt dette landet, fra elven i Egypt til den store elven, elven Eufrat.

    Det var Gud alene, suverent og enerådende, som inngikk sin pakt med Abraham. Det er grunnleggende viktig å forstå denne sannheten, fordi den innebærer at Abraham og hans etterkommere aldri kan bryte denne pakten. Den er noe helt annet enn den mosaiske pakt ved Sinai. Det er faktisk bare Gud selv som kan bryte sin pakt med Abraham og det jødiske folk, og det kan Han ikke siden Han i så fall må dø. Det kommer selvsagt ikke å til å skje, like lite som han kommer til å bryte pakten.

    Pakten opprettholdes av Gud selv

    Paktens realitet er at uansett hva Abrahams etterkommere kom til å gjøre, ville de ikke kunne endre på pakten. Denne pakten er selve grunnmuren i Guds store frelsesplan. Den Nye pakt endrer ikke på pakten med Abraham. Tvert imot kan vi si at Den Nye pakt bygger på denne pakten. I Abrahams-pakten gir Gud løfte om frelse for en fortapt menneskeslekt, og i Den Nye pakt blir denne frelsen tilgjengeliggjort. 

    I 5 Mosebok kapittel 7, 6 står det: «For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk framfor alle folkeslag på jordens overflate.» 

    I begrepet «Et hellig folk for Herren din Gud», beskrives et folk som er tatt ut fra verden og tilsidesatt for Guds bruk. Det er nøyaktig hva som er tilfelle når det gjelder det jødiske folk. Gud har tatt dem ut og satt dem kollektivt til side som et folk og en nasjon for å gjennomføre Sin egen vilje her i verden. Han bruker deres naturlig og overnaturlige historie for sin vilje. Mysteriet er at Han bruker dem både i deres lydighet og deres ulydighet. Da de tok imot loven, var det etter Hans vilje. Når de brøt loven, ble den en tuktemester til Kristus. Da Jesus ble født, var det i henhold til Hans vilje. Da de korsfestet Han var det også i henhold til Hans vilje, og vi «har fått miskunn ved deres ulydighet» Romerbrevet kapittel 11, 30. Dette er veldig annerledes enn hvordan Gud bruker sin menighet i Den Nye pakt, her bæres Hans rike frem av disipler som i lydighet følger Han. 

    Erstatningsteologien er feil

    Dersom Gud bryter sin ensidige inngåtte pakt med jødene, hvordan kan vi da med trygghet hevde at Den Nye pakt vil frelse oss? Erstatningsteologien hevder at Gud er ferdig med jødene etter deres avvisning av Jesus som Messias. Den er feil av flere grunner. Den ikke bare aviser de som har gitt oss frelsen, den presentere de facto Gud som troløs, men vår Gud er ikke troløs: 

    Salme 105, 7 – 11.  «Han er Herren, vår Gud. Over hele jorden rår Hans dommer. v8 Han husker sin pakt til evig tid, det ordet Han bød for tusen slekter, v9 pakten Han sluttet med Abraham, Hans ed til Isak, v10 som Han stadfestet som en lov for Jakob, for Israel som en evig pakt, v11 da Han sa: «Til deg vil Jeg gi Kanaans land som arvedel», 

    Like fullt er det ikke frelse i Abrahams pakten, frelsen er kun tilgjengelig i Jesu forsonings verk. Men folket og landet er kollektivt utvalgt av Gud til å tjene i Hans frelsesplan.

  • - Landet

    1. Mos 48.4 … jeg vil gi din ætt etter deg dette landet til evig eiendom. 

    Sentralt i utvelgelsen av Israel står også landet. Helt fra begynnelsen da Gud åpenbarte for Abraham sin vilje om frelse for menneskeheten, var landet en del av planen. Det er faktisk landet som har vært navet i denne frelsesplanen. Det har vært helt sentralt om jødene som folk har vært i landet, eller utenfor. Helt fra Abrahams tid har landet vært det samme, selv om grensene og utstrekningen har variert. Landet ligger i skjæringspunktet mellom tre kontinenter, Afrika, Asia og Europa. 

    Det var en strategisk lokasjon for et Evangelium som skulle forkynnes fra Jerusalem og til jordens ender. Perspektivet Bibelen gir oss når det gjelder landet er at det tilhører Ham. Han gir det så videre til det jødiske folk. Bibelen er i grunn overveldende tydelig bare, i 1.Mosebok leser vi:

    Tabell 1. Bibelvers fra 1 Mosebok:

    Tabell 2. Guds Ord bekrefter en rekke steder at Han vil gi dem landet: 

     

     

     

  • - Jerusalem

    Matt 5, 35 … det er den store kongens by.  

    Jesus sier i Matteus kapittel 5 at vi ikke skal sverge ved jorden, for det er Guds fotskammel og vi skal heller ikke sverge ved Jerusalem for det er den store Konges by. Det er interessant at Jesus sier at jordkloden er å regne for Guds fotskammel, mens byen Jerusalem regner han som sin egen by. 

    Jerusalem betyr «Fredens by». Fred – hebraisk «Shalom» – inkluderer fred, velferd, helse, fremgang og lykke. Salmisten David ber i Salme 122, 6 om at byen mÃ¥ leve opp til sitt navn. Mon tro, ut fra hans bønn, om noen hovedstad kan være helt trygge før det ble fred i Jerusalem?

    Alle de store hendelsene i Guds frelsesplan finner sted i denne byen. 

    Da Gud kalte Abraham og utfordret hans tro, fikk han beskjed om å dra til Moriah- berget. Det var her han skulle bekjenne sin tro på den Gud som gjør de «døde levende». Etter Guds instruksjon salte Abraham opp eslene, tok med seg sin sønn Isak og tjenere og satte kursen mot dette berget. Bibelen forteller oss at etter flere dagers reise kommer Abraham frem til Moriah. Ved foten av fjellet lar han tjenerne og eslene bli igjen. Herfra går han opp bergsiden med sønnen sin, offeralteret blir bygd og Abraham løfter kniven over sin løftes sønn Isak. 

    1 Mosebok 22, 11: Men Herrens Engel ropte til ham fra Himmelen og sa: «Abraham! Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg.» 12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din sønn, din enbårne, fra Meg.» 13 Da løftet Abraham blikket og så, og se, bak ham var det en vær som satt fast i krattet med hornene. Så gikk Abraham bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer i stedet for sin sønn. 

    Det står at «Abraham så opp og han så». Hva ligger i «og han så»? Det er mye mulig at Abraham på dette tidspunktet ser profetisk inn i fremtiden, til den dagen da Gud skulle ofre sin egen sønn. Kanskje så han på den samme høyden to tusen år inn i fremtiden Guds eget offerlam hengende på korset og som roper ut «Det er fullbrakt». I alle fall sier Jesus: «Abraham så min dag og han gledet seg». Etter all sannsynlighet ligger dette Moriah berget midt i det som senere skulle bli byen Jerusalem. 

    Tusen år senere gjør kong David byen til sentrum for den jødiske nasjon, her bygges templet hvor Gud bor midt iblant sitt folk. Bak tempelets forgård og det hellige, var det aller helligst hvor Gud var til stede ved sin shekina sky, herlighets skyen. Det var denne skyens komme som gjorde at prestene falt på sine ansikt da Salomo innviet tempelet (2 Krøn 5, 13 -14). 

    Jerusalem, episenteret for Guds store frelsesplan

    Ytterligere tusen år senere i denne byens historie fullføres det som Abraham så, det som skulle bli episentret i Guds store frelsesplan. Etter å ha båret korset forslått gjennom byens gater, korsfestes Guds fullkomne offer i vårt sted, i Jerusalem. Det er fullbrakt! Dette kunne ikke skje i Nasaret, Betlehem eller Jaffa. Dette måtte skje i Guds egen by. Jesus gravlegges og står opp igjen i denne byen. 

    Kort tid senere reiser Han hjem til Faderen fra oljeberget med utsikt over denne byen. Senere, mens disiplene og de troende er samlet på øvresalen kommer Den Hellige Ånd over dem. Det er denne byens gater som er vitne til denne historiske viktige åndsutgytelsen. Fra denne byen går evangeliet ut til jordens ender (Apgj 2, 1 – 4). 

    Kirken venter på at Jesus en dag skal komme tilbake, det står at hvert øye skal se Ham. Det er likevel ingen tvil om hvor han kommer tilbake:

     Apgj 1, 8 – 11 «8 Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» 9 Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. 10 Og mens de stirret opp mot himmelen, idet Han steg opp, se, da sto to menn hos dem i hvite klær. 11 Og de sa: «Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til Himmelen.» 

    Profeten Sakarja 14, 4 sier det slik: På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst. 

    Gud har utvalgt denne byen til å være hans egen by hvor han gjennomfører sitt fullkomne frelsesverk og sin frelsesplan.

     

     

  • - Korsfestelsen av Jesus

    Rom.11,11: Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningefolkene.. 

    Den dype forakten og fiendskapet mot jødene opp gjennom historien, har vært forankret i anklagen: «Dere korsfestet Kristus». Apostlene derimot hadde en dypere forståelse, og ingen anklage mot jødene som korsfestet Jesus. Både Peter og Paulus er klinkende klare her. Bare Gud vet hvor mange jøder som har mistet livet og blitt forfulgt på grunn av kirkens ønske om å straffe jødene. Om de bare hadde lest hva Skriften sier om dette. I Apostlenes Gjerninger kapittel 3, forkynner Peter til en jødisk forsamling etter at den lamme hadde blitt helbredet:

    Apg. 3, 12 – 15: Da Peter sÃ¥ det, vendte han seg til folket og sa: «Israelittiske menn, hvorfor er dere sÃ¥ forundret over dette? Eller hvorfor stirrer dere slik pÃ¥ oss, som om det var i vÃ¥r egen kraft eller gudsfrykt vi hadde fÃ¥tt denne mannen til Ã¥ gå»?

    Videre forkynner Peter: Apg. 3, 13 – 15: «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin Tjener Jesus, Han som dere overga og fornektet overfor Pilatus, som var fast bestemt på at han ville løslate Ham. v 14 Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og ba om at en morder måtte bli frigitt for dere. v15 Og Livets Fyrste drepte dere, Han som Gud oppreiste fra de døde og som vi er vitner om.

    Her er Peter helt klar! Det var jødene som bar ansvaret for korsfestelsen av Jesus. Legg likevel merke til hvordan hans tale fortsetter og er helt fri for anklager. Tvert imot omtaler han dem som brødre:

    Apg. 3, 17: «Og nå, brødre, vet jeg at dere gjorde det i uvitenhet, slik også rådsherrene deres gjorde.

    Videre forklarer han at dette var Guds hensikt:

    Apg. 3, 18 Men det som Gud har forkynt på forhånd ved alle sine profeters munn, at Kristus skulle lide, det har Han oppfylt på denne måten.

    Det var altså Guds plan og vilje at jødene korsfestet Jesus. 

    Videre åpenbarer talen kommende og viktige hendelser:

    Apg. 3, 19: «Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet og fornyelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, v20 og Han kan sende Jesus Kristus, Han som på forhånd ble forkynt for dere. v21 Ham som Himmelen tar imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved alle sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder».

    Det er vanskelig å forstå teksten ovenfor på annen måte enn at dette folket må ta imot Jesus for at Han, altså Faderen, kan sende Jesus Kristus. Dette illustrerer hvordan Gud ikke er ferdig med dette folket.

    Apostelen Paulus underviser i Romerbrevet (Rom) kapittel 9, 10 og 11 om det jødiske folk, i kapittel 11 forklarer han menigheten i Rom om jødenes fall som brakte oss frelsen. Hele fem ganger er innom dette i samme kapittel:

    • Rom 11, 11 Jeg sier altsÃ¥: Har de snublet for at de skulle falle? PÃ¥ ingen mÃ¥te! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningefolkene.

    • Rom 11, 12: «Hvis nÃ¥ deres fall er blitt til rikdom for verden».. 

    • Rom 11, 15: «For om deres forkastelse er til forlikelse for verden.. Her fremkommer det pÃ¥ gresk at de eier en forkastelse. Ut fra den greske grammatikken kan man argumentere bÃ¥de for at det gjelder deres forkastelse av Messias eller at Gud har forkastet dem. Men ut fra resten av kapittelet er det klart at det er jødenes forkastelse av Messias som er til forsoning for verden.

    • Rom 11, 28 – 30: «Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. v29 For Guds nÃ¥degaver og kall kan ikke tas tilbake». v30 For pÃ¥ samme mÃ¥te som dere en gang var ulydige mot Gud, men nÃ¥ likevel har fÃ¥tt miskunn ved deres ulydighet.

    Slik apostlene forklarer det kan vi si at jødene sa nei til Jesus, for at vi skulle få 

    muligheten til å si ja. Jødene ble en prest som ofret sonofferet for våre synder. 

    Salme 118, 22-24 forkynner:

    v22 Steinen (Messias) som bygningsmennene (jødene) forkastet, er blitt hovedhjørnestein. v23 Dette er Herrens verk. Det er underfullt i våre øyne.

    v 24 Dette er dagen som Herren har gjort. Vi vil fryde oss og glede oss på den.

    Guds Ord viser oss at det var Guds plan at jødene skulle ofre Jesus, – Han som ga sitt liv for oss. Dette er kjernen i utsagnet: «Frelsen kommer fra jødene Joh. 4.22». Det viser oss at dette folket har betalt en ufattelig høy pris for verdens frelse.

  • - Gjenopprettelsen

    Esekiel 36.24 -25: For Jeg skal ta dere fra folkeslagene og samle dere fra alle landene, og Jeg skal føre dere inn i deres eget land.

    Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder. 

    Det har aldri tidligere skjedd at et folk har blitt fordrevet fra sitt hjemland, for senere å komme tilbake til sitt hjemland mange hundre år senere. Men dette er jødenes historie. Gjennom hele perioden under diasporaen (landflyktigheten) har jødene bedt «Neste år i Jerusalem». Årsaken til denne bønnen har vært forankret i løftet om at de en dag skulle komme hjem slik nesten alle profetene taler om i Bibelen. Det hevdes iblant at Bibelens løfter om å bringe jødene hjem til landet handler om hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon 538 f.Kr., og ikke dagens immigrasjon av jøder til Israel. Det er helt riktig at Bibelen taler om at jødene skal komme hjem fra Babylon etter 70 års fangenskap, og det er disse profetiene av Jeremia som Daniel leser refererer til:

    Daniel kapittel 9, 1-2: Det var i det første regjeringsåret til Dareios’, Ahasverus’ sønn, han som var av medernes slekt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike. v2 I det første året av hans regjeringstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på de årene som Herrens Ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner. 

    Imidlertid taler Bibelens profeter om en gjeninnsamling av jødene som skal skje fra mange land, fra «jordens ytterste ender». Denne hjemkomsten passer ikke med profetiene om avslutningen av det babylonske fangenskap. Derimot passer de godt til dagens situasjon hvor jødene kommer hjem fra nesten hele verden. Dette profeterte Jesaja og Jeremia om:

    Jesaja 4, 1 – 6: «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. v2Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. v3 For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg. v4 Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i stedet for deg og folkeslag for ditt liv. v5 Vær ikke redd, for jeg er med deg! Fra øst vil jeg hente din ætt, og fra vest vil jeg samle deg. v6 Jeg sier til nord: «Gi fra deg!» og til sør: «Hold ikke tilbake!» Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende.

    Jeremia 31, 8 – 10: v8 Se, jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, gravide og fødende kvinner; de vender tilbake i store flokker. v9 De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler. For jeg er en far for Israel, og Efraim er min førstefødte sønn. v10 Hør Herrens ord, dere folkeslag! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle og vokte det slik en gjeter vokter sin flokk. 

    Profeten Amos avslutter kapittel 9 med:

    Amos 9, 14 – 15: «14 Jeg fører tilbake de bortførte fangene av Mitt folk Israel. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bosette seg der. De skal plante vingårder og drikke vinen fra dem. De skal anlegge hager og spise frukten fra dem. 15 Jeg skal plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, det Jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» 

    Disse løftene bekrefter forståelsen av at Gud har lovt å bringe jødene hjem fra den verdensvide fordrivelsen som begynte i år 70 og 135 e.Kr. Det var altså ikke bare hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon som profetene talte om, men også diasporaen som har vart frem til i dag. Amos skriver her at de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, med andre ord kan det ikke være hjemkomsten fra Babylon han taler om. 

    Gjennom mange generasjoner fant man blant vekkelseskristne i England en sterk bevissthet rundt forventningen om at Israel skulle gjenopprettes. Dette stod i kontrast til hvordan kirken ellers i Europa var preget av erstatningsteologi og tanken om at Gud var ferdig med jødene.

    En av disse innflytelsesrike forkynnerne som var med å prege troslivet i England var predikanten Charles H. Spurgeon, kjent som «predikantenes fyrste». Her er noen konkrete sitater. Hans budskap var ikke til å misforstå: 

    «Det er dager som skal komme som vi ivrig kan vente på. Det er dagen da kunnskapen om Herren skal dekke jorden slik som vannet dekker havet. Det er også en annen dag, da Israel skal bli gjenopprettet til hennes eget land. Jeg tror ikke vi tilstrekkelig forstår viktigheten av jødenes gjenopprettelse, vi tenker ikke nok på det».

    Når du begynner å se de mange løftene, blir det lettere å oppdage hvordan tekstene i Bibelen forteller at det vil bli en gjenopprettelse av Israels barn. En dag kommer, ja den er allerede på vei, da hele verden skal se den sanne verdigheten til den utvalgte ætten og søke fellesskap med dem. Fordi Herren har velsignet dem. 

    Spurgeon sier videre: 

    Herren har ikke forkastet sitt folk

    «Pakten Gud gjorde med Abraham, hvor hele verden skulle bli velsignet gjennom hans ætt, er ikke tilbakekalt. Himmel og jord skal forgå, men den utvalgte nasjonen skal ikke bli fjernet fra «minneboken» (book of remembrance). Herren har ikke forkastet sitt folk. Han har ikke gitt dem noe skilsmisse brev. Han har ikke fjernet dem. I en liten vrede har Han skjult sitt ansikt for dem, men med stor nåde vil Han samle dem». 

    6. desember 1863 at the Metropolitan Tabernacle, Newington.

    «Det vil bli en innfødt regjering igjen, det vil nok en gang bli en konkret politisk stat og en Konge skal regjere. Israel er nå blitt fremmedgjort for sitt eget land. Hennes sønner, selv om de aldri kan glemme Palestinas hellige støv, dør i håpløs distanse fra hennes innviede kyster. Men det skal ikke bli slik for evig, for hennes sønner skal igjen glede seg i henne; hennes land skal igjen bli kalt Beulah, for som en ung mann gifter seg med en jomfru slik skal hennes sønner gifte seg med henne. «Jeg vil plassere deg i ditt eget land», er Guds løfte til dem. 

    16. juni 1864, Metropolitan Tabernacle, Newington

    Og slik ble det, 14.mai 1948 ble staten Israel, det jødiske hjemland gjenopprettet etter 2000 år i landflyktighet. De vekkelseskristne i England ble faktisk nøkkelen til at England støttet gjenopprettelsen av den jødiske nasjon og at Israel i 1948 ble en virkelighet. 

    Bibelen gir løfte om at når Gud bringer det jødiske folket hjem, vil han først gjenopprette dem som en nasjon og deretter vil det skje en åndelig gjenopprettelse. Et bilde på denne prosessen kan være da Gud skapte mennesket i 2. Mosebok 2, 7 «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.» Først skapte Gud en kropp, deretter blåste han livsånde inn i han. 

    Profeten Esekiel beskriver dette slik: 

    Esek 36, 23 – 28: v23 Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem. 

    Gud vil altså åpenbare sin hellighet for nasjonene, når kommer jødene hjem:     

    v24 Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. 

    Deretter vil Han gjøre sitt verk i deres hjerter: 

    v25 Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. v26 Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. v27 Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem. v28 Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud» 

    Høsten, – hedningefolkenes frelse

    Israels gjenopprettelse berører «høsten» eller hedningefolkenes frelse.

    Paulus bekrefter i Romerbrevet 11 at dette verket vil finne sted: 

    Rom 11, 12. 15: Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? v 15 For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde? 

    Rom 11, 25 -26: «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningefolkene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob».  

    Paulus beskriver her at en delvis, midlertidig forherdelse vil fjernes fra jødefolket når hedningen er kommet inn i fullt tall. Deretter kommer hele Israel til å bli frelst. Dette er et kolossalt løfte som skriften gir om dette folkets fremtid. Dette harmonerer med andre løfter. 

    Jødene vil ønske Jesus velkommen

    Jesus selv profeterte i Matteus 23, 37: Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. v38 Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! v39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ 

    Jesus selv profeterer at det kommer en dag da dette folket skal si «Baruch haba beshem Adonai» «Velsignet er Han som kommer i Herrens navn».

    Profeten Sakarja profeterer om en nød: 

    Sakarja 12,10: «v10 Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.» 

    Profetene, Jesus og apostlene er tydelige på at dette folket har løfte om en åndelig vekkelse og frelse som ingen annen nasjon.

  • - Kampen gjennom historien

    Salme 83,5: Kom, la oss utslette dem som folk så Israels navn ikke lenger blir husket   

    Første gang vi møter den jødiske nasjon som et folk er i 2. Mosebok kapittel 1. Her treller de under en ond Farao. Gjennom hele folkets historie har det alltid vært krefter som ville ødelegge og utslette dem. I Bibelen leser vi om for eksempel Amalekittene, Goliat, Haman. i Nehemja leser vi om Sanballat og Tobias som «tok det ille opp at det hadde kommet en mann som ville israelittene vel».

    Jødehat – eller antisemittisme – blir iblant omtalt som det «evige hatet» eller «det eldste hatet». SÃ¥ lenge det har eksistert jøder, ja sÃ¥ lenge har dette fiendskapet mot dem eksistert. Man finner dette hatet i ulike deler av befolkningen, i ulike religioner, i ulike politiske ytterligheter og blant ulike etniske grupper. Det finnes ikke noen rasjonell forklaring pÃ¥ dette fenomenet. Iblant kan det være behovet for en syndebukk, men ikke alltid. Iblant kan det være misunnelse, men ikke alltid. Dette eldgamle hatet er drevet frem av den Ã¥ndelige kampen som pÃ¥gÃ¥r imot dette folket.

    Salme 83, 1 – 5: «En sang. En salme av Asaf. 2. Gud, hold deg ikke i ro, vær ikke stille og taus, Gud! v3 Dine fiender buldrer! De som hater deg, løfter hodet. v4 De legger listige planer mot ditt folk, de rådslår med hverandre mot dem du verner. v5 De sier: «Kom, la oss utslette dem som folk så Israels navn ikke lenger blir husket!» 

    Asaf viser her en forbindelse mellom hatet mot Gud og hatet mot jødene. Det er vanskelig å forstå hatet mot jødene uten å se den åndelige kampen de er gjenstand for.

    Bibelens forklaring på det irrasjonelle hatet

    I Johannes Åpenbaring kapittel 12 beskrives en krig mellom en drage og en kvinne: 

    Johannes Åpenbaring 12, 1 – 5: «Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. v2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier. v3 Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. v4 Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden. Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. v5 Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til 

    Gud, til hans trone.»

    I Bibelen er slangen eller dragen alltid et bilde på satan. Kvinnen her er med barn og føder et guttebarn som en dag skal styre folkeslagene. Gutten er opplagt Jesus, men hvem er kvinnen? Hun er kledd i solen med månen under sine føtter og med en krans av stjerner. Dette bildet kjenner vi igjen fra Josef som omtaler sin familie, datidens jøder. Kvinnen som føder guttebarnet, er nok jødene som fødte Jesus. I teksten ser vi at dragen forsøker «å sluke barnet». Senere i kapittelet kommer det frem at det er ikke bare barnet dragen er ute etter. Vi leser videre at dragen angriper kvinnen.

    Johannes Åpenbaring 12, 13- 17. Da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. v14 Men hun fikk de to vingene til den store ørnen, så hun kunne fly ut i ødemarken til sitt sted og få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv tid, langt borte fra slangen. v15 Ut av gapet spydde slangen vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort i strømmen. v16 Men jorden kom kvinnen til hjelp: Den åpnet munnen og slukte elven som dragen hadde spydd ut av gapet sitt. v17 Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus.

    Dragen – satan – forfølger kvinnen eller jødene som fødte guttebarnet. Jødene ble redskapet til ikke bare Ã¥ bringe frelse til menneskeheten, men ogsÃ¥ til at slangens hode skulle bli knust slik det stÃ¥r i 1. Mosebok 3.15. Derfor blir dette folket en mÃ¥lskive for den onde. Gud selv har inngÃ¥tt en kollektiv pakt med dem, og de er hans redskap her i verden. Derfor fører den onde krig mot dem. Dette har materialisert seg gjennom antisemittisme og jødehat gjennom hele historien til det jødiske folk. I vers 17 stÃ¥r det om at dragen ogsÃ¥ fører krig «mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast pÃ¥ vitnesbyrdet om Jesus». Hvem er de andre i hennes ætt som holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus? Det mÃ¥ jo være oss kristne. BÃ¥de jødefolket og kirken befinner seg den Ã¥ndelige kampen.

  • - Menighetens kall og gjeld

    Rom 15.27: De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver 

    Dersom Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, dersom dette folket er redskapet som har brakt Guds rike og frelse til verden, dersom Gud bringer dem hjem i våre dager og dersom Guds Ord maner oss til å be for dem, så er det i grunn opplagt at Israel angår oss. Paulus underviser i Romerbrevet om jødenes rolle i Guds frelsesplan, og hans konklusjon er at vi som hedningkristne står i gjeld til dem. Han samler inn til en gave til «de hellige i Jerusalem» og skriver

    Rom 15, 25- 27: Men nå drar jeg til Jerusalem med hjelpen til de hellige der. v26 For menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. v27 De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.

    Paulus peker her på at kirken har fått del i jødenes åndelige gaver, og at vi derfor står i gjeld til dem. Ja, vi skylder å hjelpe dem på det materielle plan. 

    I Lukas 15 finner vi tre lignelser, som alle illustrer Guds nåde og kjærlighet til syndere. En av dem, historien om den bortkomne sønn, beskriver gripende hvordan faren ventet på sønnen som kom hjem. Hele historien får en bismak og bringer et ubehag når vi leser om den hjemmeværende sønnen som ikke ønsket sin bror velkommen. Denne holdningen kan minne mye om hvordan den kristne kirke forholder seg til jødene som i dag kommer hjem til Israel. Til tross for at jødenes hjemkomst og Israels gjenopprettelse er et av de mest forutsagte hendelsene i Bibelen om vår tid, og til tross for at jødene har levd i landflyktighet i to årtusener og nå endelig kommer tilbake til sitt hjemland, forholder likevel store deler av den globale kirke seg likegyldige til Israel. Samtidig skjer det også en positiv oppvåkning mange steder. Det profetiske ord står fremdeles fast, og skinner som et lys i mørket. 

    Menighetens kall

    Som etterfølgere og disipler av Jesus er vi kalt til å være Guds medarbeidere. Det Han er opptatt av, skulle også engasjere oss. Guds Ord sier i Jeremia 32,41: «Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet.» Når Gud bringer jødene hjem og planter dem i landet av hele sin sjel og hjerte, så skulle det berøre og bevege alle kirker. 

    Historisk har hedninger så vel som misjonerer vært med på å ødelegge relasjonen mellom jøder og kristne gjennom tvangskonvertering. Nesten ingen messianske jøder i dagens Israel bruker begrepet kristne om seg selv, og de omtaler heller ikke sine forsamlinger som kirker. Det illustrerer alvoret i denne aktuelle problemstillingen. Derimot har genuin kjærlighet og omsorg forvandlet relasjonen mellom kristne og jøder i Israel de siste tiårene. Her har utviklingen vært formidabel på kort tid. Da Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, IKAJ ble etablert i 1980, var det en dyp skepsis mot oss som kristne. 41 år senere bringer Israels president, statsminister, utenriksminister, forsvarsminister og turistminister sine hilsener og takkevideoer til IKAJs Løvhyttefest arrangement i Jerusalem. Unisont bringer de takk for den kristne kjærligheten og støtten. 

    En brutal illustrasjon på viktigheten av dette aspektet er at dersom kirken ikke hadde vært preget av erstatningsteologi og antisemittisme ville trolig Holocaust aldri funnet sted på det kristne kontinentet Europa.

    Siden Bibelen forteller oss at vi har fått frelsen og Guds Ord fra dette folket, er det åpenbart en spesiell forbindelse i Guds plan mellom jødefolket og Hans kirke. Bibelen kaller oss til å gi dem trøst, forbønn og velsignelse. Flere steder i bibelen illustreres dette tydelig:

    Tabell 3. Bibelvers om trøst

    RÃ¥d til menighetene:

    En menighet som ønsker å ta på alvor dette gudgitte ansvaret overfor det jødiske folk, bør tenke gjennom og gjøre noe konkret i forhold til de følgende fem områdene

    1) Undervisningen. Det må være villet og ønsket fra lederskapet at Israel blir en 

    integrert del av undervisning fra Guds Ord til hele menigheten. Troen kommer av forkynnelsen, og det er avgjørende nødvendig at denne delen av Guds Ord 

    formidles til hele menigheten. Om ikke menigheten forkynner på dette området, er det andre destruktive sterke røster som roper høyt.

    2) Bønn. Israel blir en integrert del av menighetens bønneliv.

    3) Økonomi. Paulus er klar på at siden vi står i gjeld til jødefolket, «plikter» vi å tjene dem på det praktiske området. Århundrer med forakt og forfølgelse kan ikke gjøres godt igjen med fine uttalelser. Praktisk handling som demonstrerer vår kjærlighet, er derfor avgjørende nødvendig.

    4) Stå opp for. Når jøder og Israel trakasseres i det offentlige rom, er det viktig at vi som kirke ikke bare er tause tilskuere. Guds kirke er sannhetens støtte og grunnvoll, og det gjelder på ulike plan. Ikke minst er det viktig at vi løfter vår stemme til vern for dette folket.

    5) Reis til Israel. Ta gjerne med menigheten på reise til Israel, det vil endre 

    opplevelsen og forstÃ¥elsen av hva Gud gjør med dette folket i vÃ¥r tid. Det vil ogsÃ¥ berike Bibellesningen. Historiene i Bibelen blir med ett mer levende nÃ¥r en befinner seg i landskapet der Jesus gikk pÃ¥ vannet, talte til folket, og en erfarer avstanden fra Nasaret til Jerusalem og sÃ¥ videre.Â