Hvis en ikke forstår Israels dype traumer under den andre Intifada, da kan en ikke forstå den palestinsk-israelske konflikten i dag.
Intifadaen, den flerårige bølgen av palestina-arabiske terrorangrep, startet for 20 år siden denne måneden. Det ble til de blodige årene i kjølvannet av den palestina-arabiske avvisningen av en fredsplan i 2000. Det ble tiden da jødiske sivile ble jaktet på og målrettet drept på busser, restauranter og på danseklubber.
Terroren knuste israeleres drømmer om at fred kunne komme ved å tilby palestina-arabere land og egen stat. Tankegangen om palestina-arabiske ledere som holdt fast ved drømmen om å eliminere den jødiske staten ble befestet.
Ensidig separasjon kombinert med effektive sikkerhetstiltak ville være det eneste fungerende overfor palestina-araberne. Livene til israelske barn var avhengig av dette.
Når israelere tenker tilbake på terrorbølgen, husker de Park Hotel på Middelhavskysten. I 2002 kom en palestina-araber inn i en spisesal fullpakket med jøder. Midt i påskefeiringen ble 30 (de fleste var eldre) sivile myrdet. Videre tenker de på massakren av 21 mennesker, der de fleste var tenåringsjenter. De ble drept mens de ventet på å komme inn på Dolphinarium danseklubb i Tel Aviv. Og de tenker på ruinene av Sbarro pizzabar som var fyllt med barn samme dag og der den palestina-arabiske selvmordsbomberen drepte 15 sivile.
Intifadaen, for israelere, betyr bombingen av buss 2. Buss 6 og 12. Buss 14a. Buss 16. Buss 19. Buss 20. Buss 32a. Buss 37. Buss 189. Buss 823. Buss 830. Og mange flere busser.
Men disse sentrale erfaringene mangler mediedekning i stor grad ved markeringen av det som burde vært omtalt som terror og vold.
Forferdelige angrep har satt uutslettelig spor på israelere. Men istedenfor å ta med leserne inn i denne virkelighet, virket noen medier mer interessert i å markere jubileet for intifadaen. Og slik med enda en skjev repitisjon av den palestina-arabiske fortellingen om konflikten.
Kilde Camera
