Biskop Solveig Fiske holdt åpningsappellen da Palestinakomiteen arrangerte virtuelt demonstrasjonstog i dag. Demonstrasjonen er en solidaritetsmarkering med folket i Gaza, lyder overskriften på et innlegg på nettiden til Den norske kirke (kirken.no).
Arrangementet var del av Palestinakomiteens Nakba-markering 15. mai 2021. Nakba er arabisk og betyr katastrofe. Dagen er en palestinsk markering (en sørgedag) av den katastrofale opprettelsen av den moderne nasjonen Israel i 1948.
Appellen, som er gjengitt på Den norske kirkes nettside nevner kort at Hamas’ rakettangrep heller ikke kan tolereres, men det skapte neppe applaus fra de fremmøtte.
Biskopens budskap er et angrep på de israelske myndighetens sikkerhetstiltak for å begrense de palestinske terroristenes rakettangrep på sivile, som 16. mai nærmet seg 3000.
Innbyggerne i det sørlige og sentrale Israel har i en uke løpt inn og ut av tilfluktsrom og hundretusener av barn lever i konstant frykt for å miste sine foreldre. Biskopen velger, ikke uventet, å fremstille seg selv og sitt kirkesamfunn som en kritiker, motstander og fiende av den jødiske staten.
I møte med at uskyldige gjøres til mål, eller tilfeldig rammes av den israelske krigsmaskinen, kan verken vi eller verdenssamfunnet la være å ta ansvar, tordnet biskopen fremfor Norges kanskje aller største fiende av den jødiske staten. Palestinakomiteen, som mener sionisme er rasisme.
Biskopen fulgte opp med å ramse opp alle løgnene om Israels grusomme undertrykkelse av muslimer i Jerusalem, idet hun henviste til biskopenes anti-israelske leder:
Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit sier:
Befolkningen i Gaza er traumatisert og innestengt på grunn av den mangeårige blokaden, og blir igjen offer for en eskalerende og uløst konflikt. En ytterligere våpenbruk vil øke faren for en omfattende krig som kan komme ut av kontroll. Også den israelske befolkningen lider under de rådende forholdene, volden og videreføringen av okkupasjonspolitikken.
Det er grunn til å frykte en ny krig som kommer ut av kontroll.
Vi vet alt for mye om hva det innebærer av sivile som skades og blir drept.
Gaza er et tett befolket område. Det er derfor ikke mulig å gjennomføre målrettede angrep uten å ramme sivile. Boligblokker vil fortsette å rase og tapstallene vil stige.
Oppskaleringen av voldsbruken i forlengelsen av de siste dagers konflikt i Jerusalem, må stanses umiddelbart.
I den forbindelse vil jeg peke på den uholdbare situasjonen i Øst-Jerusalem med bosettere som vil tvinge palestinere ut av sine hjem i bydelen Sheikh Jarrah.
Når israelske myndigheter bruker vold mot muslimer som samles i Al Aqsa moskeen ved avslutningen av Ramadan, så er det en uholdbar mangel på respekt for religionsfrihet. Maktutøvelsen er undertrykkende og tar ikke på alvor at Jerusalem er en hellig by for tre religioner og to folk.
Biskopen fortsatte med å vise til Den norske kirkens samarbeid med kirkesamfunn og deres ledere i Jerusalem og Midtøsten, uten å nevne at evangeliske kristne arabere i Israel, de palestinske områdene, Iran, og i Midtøsten og den muslimske verden har et helt annet syn på saken.
Evangeliske kristne arabere i Israel og de palestinske områdene risikerer livet dersom de våger å fortelle andre palestinere om Jesus. Dette er mennesker, kristne, som hverken preses eller biskopene ikke engang gir et lite øyeblikks oppmerksomhet eller gyldighet.
Biskopen er ikke snauere enn å sammenligne palestinernes situasjon med nordmenns situasjon under okkupasjonen av de tyske nazistene. Det solgte nok som varmt hvetebrød blant Palestinakomiteens fremmøtte, som sannelig fikk valuta for pengene:
Det vi i Norge opplevde i 5 år under andre verdenskrig, har palestinerne levd med i over 50 år siden seksdagerskrigen. Da gikk israelske styrker inn og overtok makten i store deler av Vestbredden og Gaza, som respons på en spent situasjon med nabolandene, og innledet perioden med okkupasjon som nå har vart i over 50 år.
I nyhetsbildet er okkupasjonen storpolitikk. For palestinerne preger okkupasjonen hverdagen.
Gjennom media får vi bare i glimt innblikk i hva palestinere opplever av undertrykkelse, krigslignende tilstander og tilstedeværende israelsk kontroll. Derfor har Kirkenes Verdensråd, den globale sammenslutningen av ulike kirkesamfunn, et ledsagerprogram, der blant annet Kirkens Nødhjelp deltar.
Ledsagerne følger palestinere i deres hverdag og rapporterer at okkupasjonens tilstedeværelse preger dagliglivet til palestinske barn og voksne.
Barn av okkupasjonen møter hver dag mennesker som ønsker dem vekk. Vekk fra huset, fra landsbyen, og landet; vekk for godt.
Denne situasjonen kan beskrives med ett ord: Urettferdig!
Biskopen oppfordret de fremmøtte til å be om «rettferdighet» og «fred» – men la ikke skjul på at hun med rettferdighet og fred viste til et budskap som støttet opp under Palestinakomiteens kjernesaker:
FN har fordømt Israels okkupasjon av palestinske områder flere ganger uten resultat. Norske myndigheter må bruke sin innflytelse til å få forandring.
Jeg har i mange år uttrykt at vi bør boikotte varer produsert på okkuperte områder. I går ble jeg oppfordret av Norges KFUK-KFUM som sier:
Okkupasjonen gir bare en mulighet: Boikott.
_____