Det er mye å undre seg over i konflikten mellom arabiske muslimer og jødiske israelere.
1 – Folkeretten har definert jødene som urbefolkning i sine forfedres hjemland, og ved det gitt jødene rett til å etablere staten Israel i sitt historiske hjemland.
Disse beslutningene ble tatt i oppgjøret etter første verdenskrig. Britene fikk mandatmakt over området inntil den jødiske staten var etablert. Jøder fra hele verden skulle få retten til en suveren stat blant 22 arabiske muslimske stater. Det medførte til en bølge av jødiske immigranter.
De arabiske muslimene mente jødene som immigrerte fra andre deler av verden ikke hadde noen tilknytning til det historiske jødefolket. De arabiske muslimene mente landet var deres og sivile jøder, både individer og hele samfunn, ble på det grunnlaget massakrert og slaktet. Jødene bygget fortvilet opp væpnede grupper for å forsvare uskyldige. Slik oppstod det trefninger.
2 – Arabiske muslimer definerte jødene som innflyttere, inntrengere og kolonister i arabiske muslimers land.
På dette grunnlag legitimerte arabiske muslimer å forkaste både Folkeretten og Menneskerettighetene. De mente deres massakrer, nedslaktninger og de påfølgende trefningene mellom væpnede grupper var legitim frigjøringskamp mot innflyttere, inntrengere og kolonister.
3 – De arabiske muslimene stod samlet i avvisningen av selve ideen om en jødisk stat i Midtøsten – helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold og Jerusalems status.
Etter press fra arabiske muslimer gav den britiske mandatmakten 77% av det mandatområde som av Folkeretten var tiltenkt den nye jødiske staten til de arabiske muslimene og opprettelsen av staten Jordan. Jordan ble umiddelbart gjort jødefritt og innførte lover som forbød jøder å eie jord i landet.
Men de arabiske muslimene stod fortsatt samlet i avvisningen av ideen om en jødisk stat i Midtøsten: Jødene hadde ingen tilknytning til det historiske jødefolket og ingen rettigheter til et jødisk hjemland. Folkeretten og Menneskerettighetene ble forkastet, og terrorisme mot sivile legitimert som frigjøringskamp mot innflyttere, inntrengere og kolonister.
I 1947 foreslo Forente Nasjoner (FN) en tre-stats-løsning: Enda en arabisk stat og en jødisk stat skulle opprettes på de resterende 23% av det britiske mandatområdet. Jødene sa JA. De arabiske muslimene sa NEI. I 1948 etablerte jødene den moderne staten Israel, på folkerettslig grunnlag, og med FNs velsignelse.
Etter 1948 ble 800.000 jøder fordrevet fra de 22 omkringliggende arabiske nasjonene, de flyktet uten å få ta med seg sine verdier eller eiendeler. De fleste flyktet til Israel. Majoriteten av jødiske israelere i dag er etterkommere av disse jødiske flyktningene fra Midtøsten – altså ikke etterkommere av jødene som flyktet fra kommunismen eller overlevet nazismen.
4 – De arabiske muslimene har tre ganger forsøkt å kaste jødene på havet og utslette den jødiske staten – 1948, 1967 og 1973
Etter opprettelsen av den jødiske staten samlet hærene fra flere arabiske muslimske nasjoner seg og angrep Israel, med offentlig uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette den lille nyfødte sårbare jødiske staten fra kartet. Som ved et mirakel vant Israel krigen.
De arabiske muslimene var sjokkert og rasende. For dem var opprettelsen av den jødiske staten og jødenes seier over de arabiske muslimenes armeer et hån mot muslimer og et hån mot allah.
Som følge av krigen i 1948 okkuperte staten Jordan Samaria og øst-Jerusalem, det historiske jødefolkets hjerteland. Områdene ble umiddelbart gjort jødefrie.
De arabiske muslimske nasjonene angrep igjen i 1967, med det samme offentlig uttalte mål. Som ved et nytt mirakel vant jødene også denne krigen. Israel fordrev okkupasjonsmakten fra Samaria og øst-Jerusalem. De arabiske muslimene var enda mer overrasket og enda mer rasende.
På denne tiden ble Palestina Liberation Organization (PLO) etablert. Deres propaganda handlet nå om å promotere narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk-arabisk land. I virkeligheten har det aldri noen gang eksistert noen annen stat enn Israel i jødenes hjemland. Området har vært en del av stadig skiftende riker og herskere. Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe land eller noen folkegruppe, annet enn jødenes Israel.
PLOs slagord er å sette hele “Palestina” fri fra jødene – det innebærer ikke de 77% som de arabiske nasjonene fikk ved opprettelsen av staten Jordan, men de prosentene av det tidligere britiske mandatområdene som den jødiske staten er etablert på.
“Den palestinske frigjøringsbevegelsen” – enten den går under fanene til Fatah, Hamas eller Palestinsk Islamistisk Jihad – forkaster fremdeles Folkeretten. Palestinerne definerer fortsatt jødene som innflyttere, inntrengere og kolonister, uten tilknytning til det historiske jødefolket.
“Den palestinske frigjøringsbevegelsen” forkaster fremdeles Menneskerettighetene ved å legitimere terror mot sivile, enten den forekommer som selvmordsaksjoner, overfall ved kniver og økser eller rakettangrep.
Om noen skulle være i tvil, så har de palestinske selvstyremyndighetene (Fatah) utarbeidet et belønningssystem for alle palestinere dømt og fengslet for terrorisme mot sivile, inkludert bestialske overfall på jødiske barn. Også selvmordsbombernes familier får månedlige utbetalinger ved “Pay for slay”. Da Fatah nektet å endre belønningssystemet avsluttet Donald Trump all økonomisk bistand til de palestinske myndighetene.
Alle palestinske skolebarn, på alle trinn og i alle fag, blir systematisk lært opp til å hate jøder og angripe sivile. Selvmordsbombere og andre terrorister blir forherliget som nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah. EU, Storbritannia og Norge er blant giverlandene som nå reduserer bistand til de palestinske myndighetene fordi Fatah ikke vil endre den grusomme systematiske indoktrineringen.
Forvirret eller forført – ondskap eller galskap?
I Norge i dag stiller den politiske venstresiden og den liberale kristenheten seg på “Den palestinske frigjøringsbevegelsens” side. Jødene i Israel blir anklaget for okkupasjon og apartheid av både politiske ledere og biskoper i Den norske kirke.
Jødene i Israel blir anklaget for brudd på Folkeretten, brudd på Menneskerettighetene og Krigsforbrytelser.
Ved en slik tilnærming til konflikten anerkjenner den politiske venstresiden og den liberale kristenheten “Den palestinske frigjøringsbevegelsens” propaganda: Jødene er innflyttere, inntrengere og kolonister. Jødene har stjålet de arabiske muslimenes land. Jødene er årsak til at konflikten oppstod og jødene er årsak til at konflikten pågår.
Israel har fra starten av vært tydelige på at de ønsker fredelig sameksistens med alle mennesker. 1.5 millioner arabere er ordinære israelske statsborgere, de fleste av dem muslimer.
Israel har fra starten av vært tydelige for et JA til en tre-stats-løsning av det tidligere britiske mandatområdet. Flere ganger har palestinerne fått konkrete tilbud om å opprette staten Palestina. Fremdeles er Israel for opprettelsen av staten Palestina, men de vil ikke la de arabiske muslimene diktere løsningen, og krever at palestinerne legger ned våpnene rettet mot sivile. Det vil ikke palestinerne – de krever et jødefritt Samaria og Israels hovedstad Jerusalem som sin hovedstad. Og de vil ikke legge ned våpnene rettet mot sivile.
Det som var grunnlaget for konflikten helt fra starten av, utgjør fremdeles i dag grunnlaget for konflikten. Det fortrenger og fornekter den politiske venstresiden og den liberale kristenheten.
Problemet er at de arabiske muslimenes narrativ: Jødene er innflyttere, inntrengere og kolonister, uten historisk tilknytning til det historiske jødefolket. Landet tilhører de arabiske muslimene. Og på dette grunnlaget forkaster palestinerne både Folkeretten og Menneskerettighetene, ved propaganda, terrorisme og krigføring mot sivile – i det man fremstiller palestinerne som fortvilede og hjelpeløse ofre, uten mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Det er en løgn.
Den politiske venstresiden og den liberale kristenheten er slik blitt en del av problemet, ikke av løsningen.
– – –
