Kommentar av Lahav Harkov, Jerusalem Post, 23.05.2021.
Det er en historie USAs president Joe Biden har fortalt mange ganger i løpet av årene, om sin første tur til Israel.
Den er fra 1973, da Biden som senator ble innvilget et møte med daværende statsminister Golda Meir. Sammen med Yitzhak Rabin orienterte Meir Biden om de mange truslene Israel stod overfor og viste ham flere ulike kart.
«Jeg antar at hun kunne se følelsen av frykt i blikket mitt,» sa Biden da han gjenfortalte historien i 2010. «Hun sa: Ikke se så bekymret ut … Vi israelere har et hemmelig våpen», fortalte Biden. «Jeg trodde hun hadde fortalt dette bare til meg, ingen andre i hele verden … Jeg trodde hun skulle fortelle meg om et nytt hemmelig våpen.»
Hva var Israels hemmelige våpen, ifølge Golda?
«Vi har ingen andre steder å dra.»
I 2021, da israelere reiser verden rundt og oppnår suksess på et bredt spekter av ulike felt, når teknologi og globalisering får et stort – men privilegert – segment av den globale befolkningen til å føle at de holder verden i sine hender, kan noen kanksje mene at utsagnet er en anakronisme.
Og likevel er Goldas ord like relevante i dag som tidligere. Mini-krigen med Hamas og den medfølgende økningen av antisemittisme understreker poenget hennes.
For israelere, og de aller fleste jøder i verden meden sterk tilknytning til Israel, er dette innlysende.
Bare gå nedover en av gatene i Israel og spør en tilfeldig person om de tror de ville være i live i dag, om det ikke fantes et Israel.
Sjansen er stor for at personen vil si «nei.» Flertallet av israelske jøder er etterkommere av 850.000 flyktninger fra den etniske rensingen av Nord-Afrika og Midtøsten. De har god grunn til å si «nei». Jeg vil også si nei- mine oldefedre på min mors side unngikk å møte den dødelige skjebnen til sine slektninger i møte med prognomer og deretter nazister, og det er utallige israelere med lignende historier.
Men Hamas’ nyttige idioter i Vesten, som gjenspeiler terrorgruppens charter ved å synge folkemordets kamprop «fra elven til havet, sett Palestina fri», ser ut til å ha gått glipp av dette poenget.
Når palestinere sammenligner Israel med korsfarerne, sier de at vi er et blink i historien, bestemt til å bli drevet ut av en heroisk muslimsk hær.
Palestinere, sammen med sine venstreorienterte meningsfeller, presenterer Israel som en illegitim «bosetterkoloni» – en løgn som har blitt fremmet og delt igjen og igjen via innflytelsesrike kanaler de siste ukene. De glemmer en viktig forskjell mellom Israel og de faktiske bosetterkoloniene.
Da europeiske korsfarere erobret Jerusalem, da franskmennene bosatte seg i store deler av Nord-Afrika, eller britene i India, for å nevne noen bosetterkolonier, var de fremdeles satellitter utenfor sitt hjemland, selv om de forble der i generasjoner. Da opprørene i koloniene på midten av 1900-tallet ble for voldsomme eller kostbare, pakket de europeiske regjeringene sammen, dro og evakuerte borgerne sine.
Vi er i Israel slik at vi aldri trenger å pakke kofferten og dra igjen, slik at vi ikke trenger en ferdig pakket koffert stående ved døren. Fordi Israel er vårt historiske og nåværende hjemland. Vårt land er ikke en satellitt for oss.
Palestinere og deres talsmenn liker å be israelere om å «dra tilbake» til Polen eller Russland eller et hvor som helst annet sted- det er alltid Øst-Europa, og ikke den delen av verden som flertallet av israelere faktisk kommer fra – men selvfølgelig er disse stedene ikke våre hjem, og omstendighetene som mange av våre forfedre forlot, viser at disse stedene egentlig aldri var våre hjem.
De siste to ukene har det vært en økning på 500% i registrerte antisemittiske hendelser i Storbritannia, ifølge Community Security Trust. En bølge av antisemittiske overgrep, hærverk og trakassering av jøder har rammet byer over hele Nord-Amerika, fra Montreal til New York, fra Tucson til Los Angeles. I Vest-Europa er antisemittismen der hele tiden, og har vært der i årevis.
Det virker lite sannsynlig at voldsutøvelsen vil starte en bølge av jødisk innvandring til Israel. De amerikanske jødene, det største diaspora-samfunnet, har opplevd en økende antisemittisme. Men de fleste jøder er i stand til å leve trygt og komfortabelt – slik jødene burde være i stand til å gjøre hvor som helst i verden. Men vi lever ikke i en verden der jødene kan leve trygt hvor de vil; vi har aldri gjort det.
Økningen i antisemittiske angrep kommer fra mennesker som hevder å stå opp for palestinerne, knyttet til den siste kamprunden mellom Israel og Gaza. Slike menn skaper ordensforstyrrelser i gatene i LA og spør seg frem blant gjester i en sushirestaurant om de er jødiske – ikke israelske – til de finner noen å angripe.
En mann som deltok i en pro-palestinsk marsj i New York, fortsatte med å angripe en jødisk mann i Midtown Manhattan; NYPD bruker offerets blodige kippah som bevis på hatkriminalitet. Overfallsmannen ble forresten omtalt i et Instagram-innlegg av supermodellen Bella Hadid, hvis far er palestinsk og som deltok i samme marsj; hun har nesten 45 millioner følgere. Og det er bare et par eksempler.
Det er noe dypt ironisk ved at mennesker kjemper for å «frigjøre Palestina» ved å angripe jødene i diasporaen. Ved å utøve vold mot jødene utenfor Israel, ved å kjøre rundt i jødiske nabolag for å skremme og angripe jødiske borgere, ved å spørre folk på gaten om de er jødiske mens de svinger skinnende kniver, uttrykker de sitt ønske om etnisk rensing av jøder i vestlige land.
Vet de ikke hvor jødene drar når de blir utsatt for etnisk rensing? De flykter til Israel, akkurat det stedet de vil ha jødene bort fra. Men vi er ikke som korsfarerne; vi er fremdeles her, og ikke noe antall Hamas-raketter vil føre oss bort herfra, ikke engang 4000 på 11 dager, og heller ikke antisemittiske angrep på våre søsken i diasporaen.
_____