Kristian Øgaard, daglig leder i Acta – Normisjons arbeid for barn og unge, advarer mot å velge side i konflikten mellom palestinerne og Israel.
I siste utgave av Agenda 3:16 skriver Øgaard at de rakettregnet fra Hamas mot sivile israelere i mai skyldes ledere som går over lik for å styrke sin politiske posisjon- altså ikke bare Hamas’ ledere, men også Israels ledere.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu og ledelsen i Hamas er erkefiender, men er samtidig gjensidig avhengige av hverandre.
Uretten mot Israel når nye høyder. Og denne gangen fremstilles løgnene fra en barne- og ungdomsleder i den norske bedehusbevegelsen. Det er til å gråte av. På hvilken måte var Israels statsminister avhengig av en terrororganisasjon Hamas, som har som mål å utslette den jødiske staten, og som anvender kidnapping og mord av sivile jøder som virkemidler for å nå sitt uttalte mål? Øgaard mener å sitte på svaret:
Netanyahu overlever som politisk aktør ved å nære hatet til den andre parten, hevder Øgaard om Israels lengsittende statsminister, som en av fire israelere stemte på ved det siste valget.
Netanyahu tjener på at konflikten «holdes varm» og med jevne mellomrom eskalere til åpen krig. Fred er ikke i hans interesse.
Med en fersk krig i velgernes hukommelse, styrkes hans sjanser ved høstens valg, skriver Øgaard. Dette er hårreisende påstander! Normisjon-lederen anklager videre Israels tidligere statsminister for med vitende og vilje å fremprovosere rakettregnet fra Gazastripen over sivile israelere, for å vinne terreng i valgkampen.
Det er ingen grunn til å heie på noen her. Der Netanyahu tilsynelatende er villig til å sette i gang en krig og drepe mennesker for å redde sitt politiske skinn, er lederne i Hamas villige til å ofre sin egen befolkning for å styrke sin egen makt. Det er tragisk og opprørende, men samtidig symptomatisk for hvordan ledere fullstendig blottet for karakter kan bidra til å forverre og forlenge en uholdbar situasjon.
Dette kan da ikke være Normisjons offisielle posisjon: Å definere Israels tidligere statsminister som en mann blottet for karakter, en beregnende sadist som dreper mennesker for å redde sitt eget skinn, og ønsker å forverre og forlenge israelernes lidelser ved å holde konflikten varm? «Fred er ikke i hans interesse»?
Israelske statsministre er ikke diktatorer som eneveldig tar avgjørelser for landets militære operasjoner og sikkerhetstiltak i møte med terrorister som søker å utslette både jødene og Israel. Øgaards påstander er uhyrlige og hårreisende, blottet for både rasjonalitet og moral.
Dette er et komisk og radbrekkende forsøk på en politisk analyse fra en som åpenbart ikke her innsikt i verken israelsk politikk eller den betente konflikten med palestinerne. Normisjon bør komme med en offentlig beklagelse, ved første og beste anledning.
Hvorfor er dette i det hele tatt et tema i Agenda 3:16? Og på hvilket grunnlag er det Ødegaard, som leder for barn og unge, uttaler seg som ekspert på området?
