Irans oppgradering til medlemskap i Shanghai Cooperation Organization 17. september, gjenspeiler en styrket allianse med Kina, melder Jerusalem Post.
SCO ble etablert av Kina og Russland i 2001 – en allianse for økonomi, politikk og sikkerhet. Alliansen består av åtte stater: Kina, Russland, India, Pakistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Iran. Statene representerer 40% av verdens befolkning og 20% av verdens BNP.
Irans søknad om fullverdig medlemskap har tidligere blitt avslått på grunnlag av landets atomprogram og FN-sanksjoner. Iran jubler over medlemskapet, som gjør dem langt mindre sårbare for USAs sanksjoner. Irans president Ebrahim Raisi mener medlemskapet gir Iran betydelige politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige fordeler.
Analytikere spår nå en USA-ledet og en Kina-ledet allianse som kjemper om innflytelse også i Midtøsten.
Iran og Kina inngikk i mars en avtale som binder dem til samarbeid i de kommende 25 årene – avtalen gir blant annet Kina tilgang til olje og Iran tilgang til våpen. Iran er en sentral del av Kinas ambisiøse Belt and Road Initiative – som vil opprette nye handelsruter mellom Kina og Euraisa.
For Kina er Iran en mektig, stabil og trygg samarbeidspartner. Teherans anti-amerikanske holdning sikrer Kina, som ikke frykter at Iran vil delta i et spill som setter Beijing og Washington opp mot hverandre.
Ved å motsette seg internasjonale sanksjoner, styrker Kina Irans økonomi, og fremmer landets atomprogram.
Etter hvert som frontene mellom USA og Kina blir tydeligere i Midtøsten, vil Irans geopolitiske posisjon blir stadig mer avgjørende.
Hva med Tyrkia?
I dette spillet om makt og innflytelse søker Tyrkia nå et tettere samarbeid med Russland og Syria for å presse USA ut av øst-Syria.
Analytikere er ikke sikre på hva Erdogans plan er. Han har tidligere invadert nord-Syria og drevet etnisk rensing av minoriteter, særlig kurdere, for finne feste for tyrkiske interesser i Syria.
Russland støtter det syriske regimet og er tilsynelatende på den motsatte siden av den syriske konflikten, men begge landene motsetter seg USAs rolle der – en rolle som åpenbart styrker Israels posisjon knyttet til det syriske regimet og iranske interesser.
Iran og Syria ønsker begge å utslette Israel. Erdogans fiendtlighet mot Israel har vært ekstrem og tiltagende, og Russland har kritisert Israel for luftangrep i Syria.
Russland og Tyrkia arbeider i dag sammen mot USA, noe som ble tydeliggjort i forbindelse med et nylig møte mellom Putin og Erdogan i Russland. Erdogan understrekte at fred i Syria avhenger av forholdet og samarbeidet mellom Ankara og Moskva.
Iran og Tyrkia søker et stadig tettere samarbeid med Hamas, som høyst sannsynlig vil vinne et eventuelt demokratisk valg blant palestinerne. Et valg president Mahmoud Abbas forhindrer – antagelig fordi han vet han vil miste både makten og pengene. Hamas-representanter blir tatt imot på rød løper, både i Teheran og Ankara.
Både Tyrkia og Iran søker samarbeid med opposisjonsgrupper i arabiske nasjoner for å skape splid og fremme egne interesser. I et rent økonomisk perspektiv kan deres agenda sammenfalle med både russiske og kinesiske interesser. Sikkerhetspolitisk er alt mer usikkert, men alle ønsker å avsette USA fra tronen.
Mange hadde mye å tjene på at USA trakk seg ut av Afghanistan, og mange her tilsvarende mye å tjene dersom amerikanerne forlater Syria – og i dette bygger Russland og Tyrkia nå en allianse rundt egne interesser. Kina og Iran har også mye å tjene på dette.
Israel – blant venner, fiender og andre
I partnerskap med Iran, tyder mye på at Russland og Kina arbeider for å redusere USAs innflytelse i Midtøsten. Og i dette spillet søker Tyrkia å delta for å styrke sine egne interesser. USA er Israels mektigste, næreste og viktigste allierte blant alle verdens nasjoner.
Abraham-avtalene signaliserer at de arabiske statene i Gulfen vil styrke samarbeidet med USA, og Israel. De frykter Irans innflytelse, og ser antagelig også med skepsis på at presteregimet styrker sin posisjon ved alliansene med Kina, Russland og Tyrkia.
Den amerikanske politikken ser ut til å være ustabil, knyttet til om det er demokrater eller republikanere som styrer landet – men amerikanerne vil uansett primært arbeide for å fremme sine egne økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser. I et slikt perspektiv utgjør både Kina og Russland under alle omstendigheter en trussel, og med det også deres allianser med Tyrkia og Iran.
