En meget skarp og presis kommentar fra Mark Regev – tidligere rådgiver for Israels statsminister (fritt oversatt):
Demoniseringen av Israel, ensidig støtte til palestinernes meningsløse krav og mostand mot kompromisser hjelper ikke palestinerne.
29. november markerer Israel årsdagen til FNs historiske delingsplan fra 1947 – Resolusjon 181.
Dagen minner oss om palestinernes bastante avvisning, som forhindret opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel. Dagen skulle også være til ettertanke for alle dem som støtter den uforsonlige palestinske frigjøringskampen, en tilnærmingen som ikke har tilført palestinerne annet enn nederlag.
For jødene i og utenfor Israel er 29. november datoen da Det internasjonale samfunnet formelt godkjente opprettelsen av den jødiske staten Israel. Mange husker de originale nyhetssendingene i sort-hvitt fra 1947, da et flertall av FNs medlemsland stemte for Delingsplanen for Palestina,
Jødene i og utenfor Palestina satt klistret til radioapperatene sine. Spenningen økte i takt med med at landene avgav sin stemmer – «ja», «nei» eller «avstår». Da det endelige resultatet viste at forslaget hadde fått det nødvendige 2/3-flertallet fyltes gatene i Tel Aviv og Jerusalem av spontane jødiske jubelscener.
På stedet der avgjørelsen fra 1947 ble tatt, er det idag ingen jubelscener. Dagen har blitt omdøpt til «Dagen for internasjonal solidaritet med det palestinske folket». FNs hovedkvarter er vert for en årlig utstilling – og i år er arrangementet dedikert til «Den ulovlige muren bygget på okkupert palestinsk territorium». Kort sagt, FN har viet årsdagen for Resolusjon 181 til en anti-israelsk begivenhet.
For palestinerne er resolusjonen fortsatt en kilde til benektelse og bekymring. De finner det vanskelig å forholde seg til at deres avvisning av Det internasjonale samfunnets forslag til kompromiss førte til et historisk vendepunkt og avviklingen av det britiske mandatstyre.
Samtidig holder palestinerne det for sant at det var FN-flertallet, og ikke deres monumentale avvisning, som ledet til de påfølgende nederlagene i 1947-48 – som har vedvart inntil i dag.
74 år senere fortsetter palestinernes ledere å ha et problematsk forhold til legitimeringen av Resolusjon 181, som gav det jødiske folket rett til en suveren jødisk stat.
Men det er ett element i Resolusjon 181 palestinerne hegner om. De foretrekker resolusjonens foreslåtte grenser, som gir et større territorium for en palestinsk stat enn de allment aksepterte linjene fra 1967. I sin tale i FN i september i fjor kretset palestinernes president Mahmoufd Abbas rundt sitt motsetningsfylte forhold til Resolusjonen. Han truet Generalforsamlingen med et palestinsk krav om å vende tilbake til Resolusjonenes grenser, mens han samtidig ikke vek fra sine gjentatte uttalelser om at en eksisterende jødisk stat aldri vil være akseptabelt for palestinerne.
I motsetning til i dag forsøkte ikke den daværende palestinske ledelsen å tilegne seg fordeler av Resolusjon 181: Avvisningen av FNs delingsplan var total – ideen om en jødisk stat var uakseptabel under alle omstendigheter.
Et tiår tidligere gikk palestinerne hardt ut med massiv fordømmelse av et forestående britisk delingsforslag (Peel-kommisjonens plan fra 1937) som tilbød araberne langt mer land. Det åpenbarte at palestinerne var fast bestemt på, ikke bare å avvise en to-statsløsning, men også ideen om en en-statsløsning.
Og i 1939 motsatte palestinernes ledere seg den britiske Hviteboken som tok til orde for ett uavhengig Palestina med et betydelig arabisk flertall på hele det britiske mandatområdet.
Palestinerne var med andre ord helt tydelige: Det blir alt eller ingenting – en tilnærming som førte til det senere selvpåførte Nakba («katastrofen») og umuligjorde en løsning bygget på kompromisser.
DET er en leksjon alle palestinernes «militante» venner burde ta til seg. Demoniseringen av Israel, ensidig støtte til palestinernes meningsløse krav og motsand mot kompromisser hjelper ikke palestinerne. En slik posisjonering støtter bare opp under den grunnholdningen som skapte Nakba.
Fra Dublin til Durban til Detroit, oppfordres palestinerne til å forbli standhaftige og ukuelige. Man forkynner sin tro på den endelige seieren, som ikke er annet enn en løgn. For hver eneste pil peker i motsatt retning.
For hvert år som går er Israel sterkere; mektigere militært, mer vellykket diplomatisk, mer integrert regionalt, bedre stilt økonomisk, stålsatt demografisk og mer avansert teknologisk. Det foreligger ingenting som tyder på at palestinere vil komme i posisjon til å diktere vilkår eller nå frem med sine makimumskrav – det finnes ikke realistisk.
Og allikevel oppmuntrer deres «venner» dem til å holde fast ved den uforsonligheten som bare kan føre det palestinske folket videre på en politisk blindvei. En slik posisjon har ingen logikk, med mindre deres «militante» støttespilleres vennskap kun er en kammuflering av det eldste av alle hat.
Anklager om antisemittisme møtes alltid en brå og tydelig avvisning, stemplet som et forsøk på å fortie en legitim kritikk av Israel. Men å tilbakevise sammenhengen mellom radikal pro-palestinisme og antisemittisme er å avvise virkeligheten.
For det første benekter antisionister jødene som en etnisk gruppe, og folkegruppens rett til nasjonal selvbestemmelse – samtidig som de kjemper for at palestinerne skal ha den samme retten. Når du opprettholder et universelt prinsipp, men motsetter deg å gi jødene den samme retten, hva kalles det?
For det andre dokumenterte forskningen at antisemittisme er utbredt blandt grupper som iherdig støtter palestinernes rettigheter – at Holocaust-revisjonisme og konspirasjonsteorier om jøder trives i slike miljøer.
David Colliers forskningsresultater fra den skotske palestinske solidaritetskampanjen fra 2017, er bare ett av mange slike eksempler. Dette er ikke et nytt fenomen. I sin selvbiografi, Once Upon a Country, beskriver Sari Nusseibeh [anerkjent palestinsk intelektuell] at han var i London like før seksdagerskrigen i 1967. På jakt etter pro-palestinsk støtte, i det han oppfattet som et britisk samfunn preget av uforbeholden støtte til Israel, kom han over et slik arrangement – som senere viste seg å være arrangert av nynazister.
Samfunnsvitere har avdekket en klar og tydelig statistisk sammenheng mellom anti-israelsk aktivisme og antisemittisme: Aktivister med et virkelig sterkt engasjement, har ofte sterke antisemittiske holdninger, og aktivister med et mer moderat engsjement har ofte mer moderate antisemittiske holdninger (se Jewish Policy Researchs 2017 «Antisemitism in contemporary Great Britain: A study of attitudes» against jews and Israel»).
Det er med andre ord ettertrykkelig dokumentert, både empirisk og statistisk, at det blandt palestinernes radikale støttespillere finnes en utbredt antisemittisme.
Engang hette det i en offentlig oppfordring fra myndighetene: «Ekte venner lar ikke venner kjøre i beruset tilstand». Ekte venner ville ikke oppmuntre palestinerne til å begå de samme feilene som i 1947. Men antisemitter har ingen problemer med å gjøre akkurat det.
Lenke til kommentaren i Jerusalem Post, 26. november 2021:
_____