Forfølgelsen av jødene i Midtøsten er fortrengt og benektet – historikere tar til orde for at historiene til 850.000 jødiske flyktningene fra arabiske land og Iran bør anerkjennes og vies oppmerksomhet.
I Kairo ble jødenes eiendommer konfiskret etter 1948. Idag huser disse stedene ambassadørene fra USA, Tyskland og Sveits. Det store bilioteket og den egyprtiske regjeringens kontorer er også bygget på områdene av konfiskerte jødiske hjem.
Omkring 850.000 jøder ble utvist fra arabiske og andre muslimske land før, under og etter Holocaust. Arabiske lands ledere stod på nazistenes side under krigen, og jødene i deres samfunn ble fratatt eiendommer og verdier, myrdet og fordrevet.
Det jødene i de arabiske statene erfarte er blitt oversett av FN. Palestina-arabere, som reiste eller flyktet i forbindelse med deres forsøk på å utslette Israel, får fremdeles all oppmerksomhet.
«Hitlers krig mot jødene var global», sier historiker og journalist historiker Edwin Black, som har skrevet boken: The Farud: Roots of the Arab-Nazi Alliance in the Holocaust.
Jødene levde i Midtøsten og Nord-Afrika i flere hundre år før islam og arabiske erobringer, men i dag er det færre enn 4000 igjen. Dette står i tydelig kontrast til Europa, hvor det i dag, etter Holocaust, lever 1,4 millioner jøder.
Da Israel ble gjenopprettet i 1948 var de arabiske statene allerede infiltrert med islamistisk og nazistisk jødehat. Etter den grusomme Farud-poromen i Irak 1.-2. juni 1941, ble jødeforfølgelsen intensivert. Ledere som Iraks statsminister Rashid Ali al-Gaylani kopierte Hitler, og likehtstrekkene med det som hendt i Nazi-Tyskland er slående.
Under den to dager lange Farud-pogromen i Bagdad og andre deler av det jødiske samfunnet i Irak, ble jødenes hjem merket for at mobben kunne ødelegge dem. 180 jøder ble myrdet. Som under Krystallnatten i Tyskland og nazi-okkuperte land, ble jødenes butikker og synagoger plyndret og satt i brann.
Ordet «Farhud», det profetiske navnet gitt til pogromen av irakiske borgere, betyr «fordrivelse ved vold» på arabisk. I 1941 levde det omkring 135.000 jøder i Irak, men ti år senere var nesten alle flyktet.
«Farhud ble et vendepunkt fordi det var det første trinnet i det som førte til at jødene flyktet», sier Black.
Holocaust nådde Tunisia, Algerie og Marokko, Libanon og Syria gjennom det franske Vichy France-regimet. I tyske og franske dokumenter ble disse landene ansett som en del av Europa med tanke på planen om å utrydde jødefolket.
Etter Nazi-Tysklands nederlag i 1945 fortsatte forfølgelsen av jødene i Midtøsten. Arabiske og andre muslimske lands regjeringer intensiverte forfølgelsen av jødene i deres områder. I Jemen bledet jødiske kvarteret i Aden brent ned til grunnen i 1947, og 82 jøder myrdet.
«Dette er historiene til flere hundre tusen jøder i muslimske land. De ble brutalt kastet ut av hjemmene sie og frodrevet fra sine hjemland», skriver historiker Nathan Weinstock i boken: «A Very Long Presence: How the Arab World Lost Its Jews».
Forfølgelsen og fordrivelsen forblir allikevel ukjent for mange.
I FN i 1947 advarte arabiske ledere om at opprettelse av en jødisk stat ville føre til en katastofe for jødene.
«Den foreslåtte [FN-] løsningen kan sette en million jøder som bor i muslimske land i fare,» sa Heykal Pasha fra Egypts delegasjon. Representanten advarte mot at opprettelse av en jødisk stat ville føre til eskalering av antisemittisme i arabiske land, og at den ville bli «enda vanskeligere å bekjempe enn antisemittismen de allierte forsøkte å utrydde i Tyskland».
Like før avstemningen om FNs delingsplan i 1947, advarte Iraks utenriksministeren Fadil Jamali om at «skarene i den arabiske verden ikke kan holdes tilbake. Det arabisk-jødiske forholdet i de arabiske landene vil bli dramatisk forverret.»
Gjennom 1948 kopierte arabiske og muslimske ledere hverandre åpenlyst – etter eksempelet fra det beseirede Nazi-Tyskland – i deres intensiverte og systematiske forfølgelser av etniske jøder.
I mai 1948 kunne man lese følgende overskrift i The New York Times, «Jøder i alvorlig fare i alle muslimske land. Ni hundre tusen i Afrika og Asia møter fiendenes vrede.»
Etter opprettelsen av Israel ble bankkontoene til irakiske jøder frosset slik at «sionistiske ambisjoner i Palestina» ikke kunne finansieres, og jøder mistenkt for sionistiske aktiviteter ble fengslet. I Egypt ble hundrevis av jødiske familier «forvist og fordrevet», og terrorister myrdet 70 jøder i en serie bombeangrep i Kairo.
Antijødiske vedtak og tiltakene varierte fra land til land, slik tilfellet var i Europa under Holocaust. Men dokumenter viser med all mulig tydelighet at innsatsen ble koordinert av Den arabiske liga.
I 1948 rapporterte FNs Palestina-kommisjon til Sikkerhetsrådet om at «mektige arabiske interesser, både i og utenfor Palestina, trosser resolusjonen fra Generalforsamlingen og er engasjert i et bevisst forsøk på å endre den planlagte bosettingen der med makt.»
40 000 kvadratkilometer med land ble konfiskert av jøder i arabiske og muslimske land – der et et fem ganger så stort område som størrelsen på Israel i 1948.
Nylige ble verdiene av den arabiske konfiskeringen estimert til en verdi av 250 milliarder dollar. I 2010 vedtok Israel en lov som sier at en fredsavtale mellom Israel og palestina-araberne må inkludere kompensasjon for det som ble frarøvet nærmere en million jøder.
I 1970 hadde den islamistiske antisemittismen i Midtøsten lykkes med å fordrive 99% av jødene i arabiske land. Mange, de fleste, flyktet til Israel – etterkommerne deres utgjør litt over 50% av dagens jøiske israelere.
Etter at palestina-araberne sammen med de omkringliggende arabiske statene forsøkte å utlsette Israel ved fødselen, opprettet FN en egen organisasjon (UNRWA) for palestina-arabere som reiste og flyktet i forbindelse med nederlaget. Siden den gang har FN vedtatt over 200 resolusjoner knyttet til «de palestinske flyktningene», men de jødiske flyktingenes historier har ennå ikke blitt anerkjent av FN.
I følge den israelske journalisten Ben-Dror Yemini var fordrivelsen og utvisningen av jødene i Midtøsten «en jødisk Nakba», en katastrofe.
«Krigen mot den nye jødiske staten endte med et sviende nederlag,» skrev Yemini. «Men hundretusenvis av jøder i de arabiske landene betalte en dyr pris for det. Vær oppmerksom på at ikke alle ble utvist; men de som ikke ble det, visste godt at deres tid var ute.»
De 160.000 araberne som ble igjen i Israel etter 1948 er idag vokst til 1.9 millioner. De er borgere i Israel, med rettigheter som alle andre.
Kilde: The Times of Israel, 1. desember 2021.
_____