Kommetar: Elementer fra konspirasjonsteorien om “khazar-jødene” og “Sions vises protokoller” har gode livsvilkår blant islamister og venstre-ekstremister.
Israels motstandere og fiender definerer jødene som innflyttere og inntrengere i araberes land. Opprettelsen av Israel defineres som et produkt av invasjon, imperialisme og kolonisering.
Kronargumentet for slike anklager, er definisjonen av askenasiske jøder som hvite europeere uten tilknytning til det historiske jødefolket, og derfor heller ikke til de historiske kongerikene Israel og Juda, og heller ikke til Midtøsten.
Det er en løgn – det er det samme som å si at fargede amerikanere ikke har noen historisk tilknytning til Afrika, og fornekte slavehistorien. Eller at de flyktningene som flykter fra islamistiske diktaturer til europeiske demokratier i våre dager, om 100 år ikke lenger har noen tilknytning til de områdene de ble fordrevet fra og flyktet fra. Slike løgner bidrar til å opprettholde, videreføre og forsterke den uretten som førte til fordrivelser, flukt og eksil.
Askenasiske jøder, seferadiske jøder og mizrahi-jøder
Grunnleggerne og lederne i sionist-bevegelsen, som ble etablert på slutten av 1800-tallet, bestod i hovedsak av askenasiske jøder. De fleste jødene som immigrerte til dagens Israel fra denne perioden og videre utover på 1900-tallet var askenasiske jøder. Uten askenasiske jøders innsats var Israel trolig aldri blitt gjenopprettet i 1948. Majoriteten av Israels første ledere var askenasiske jøder, og majoritene av jødiske soldater som kjempet mot den arabiske overmaktens forsøk på å utslette Israel ved fødselen var også askenasiske jøder.
Askenasiske jøder er jøder fra jødiske samfunn i Øst-Europa og Sentral-Europa. Sefaradiske jøder er jøder fra jødiske samfunn i Vest-Europa og Sør-Europa – Portugal, Spania, Frankrike og Hellas. Mizrahi-jøder er jøder fra jødiske samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika.
Det er viktig å understreke at det til alle tider har levd en jødisk minoritet deres historiske hjemland. Det er viktig å slå fast at også seferadiske jøder og mizrahi-jøder immigrerte til hjemlandet allerede i siste havlvdel av 1800-tallet. Blant de jødiske gruppene var og er det konsensus om at de alle er etniske jøder, med historisk tilknytning til de historiske kongerikene Israel og Juda.
Alle de ulike jødiske gruppene bevarte språket, religionen og kulturen de bar med seg etter å ha blitt fordrevet fra hjemlandet. Jødene emigrerte ikke på jakt etter lykke, de ble fordrevet eller flyktet fra okkupasjonsmakter. De bevarte det som skilte dem fra andre folkegrupper, og Israel og Jerusalem forble uløselig knyttet til deres etniske identitet. Alle disse jødiske gruppene ble diskriminert, forfulgt og massakrert i de kristne og muslimske samfunn de var del av, fordi de var jøder. Nazistene gjorde heller ikke forskjell på dem, og ingen andre antisemitter heller. De var og ble jøder.
Moderne islamistisk anti-israelisme rammer askenasiske jøder hardest, det samme gjelder for den venstre-ekstreme anti-israelsimen i Vesten, som støtter opp under islamismens antisemittiske narrativ. Begge disse gruppene fremstiller jødene i Israel som hvite europere som invaderte araberes land og opprettet en jødisk stat ved imperialistisk kolonisering. Man sidestiller med andre ord opprettelsen av Israel med europeiske stateres kolonisering av store områder i Asia, Afrika og Sør-Amerika – mens sannheten er at gjenopprettelsen av Israel er avkolonisering.
Det er en løgn at askenasiske jøder har mindre tilknytning til det historiske jødefolket fra kongerikene Israel og Juda, enn de seferadiske jødene og mizrahi-jødene. Man overser også at majoriteten av dagens jødiske israelere etter etterkommere av mizrahi-jøder fordrevet fra de arabiske statene etter at Israel ble gjenopprettet i 1948.
Mem mange fornekter også at jødene ble fordrevet fra de arabiske statene før, under og etter andre verdenskrig, og den påfølgende gjenopprettelsen av Israel. Noen hevder til og med at askenasiske jøder stod bak terroraksjoner i arabiske land for å skremme mizrahi-jøder til å flykte til Israel, fordi Israel trengte flere soldater for å bekjempe de arabiske armeene som søkte å utslette den jødiske staten. Lars Gule, NRKs ekspertkommentator og forsker/foreleser på ekstremisme ved OsloMet Storbyuniversitetet, er blant dem som hårdnakket står for en slik antisemittisk historieforfalskning.
Det stemmer nok at Israel aldri var blitt gjenopprettet uten at bl.a. britiske statsledere hadde kjempet iherdig for det. Men det samme gjelder for alle de 22 arabiske statene i Midøsten og Nord-Afrika, som alle ble opprettet etter første verdenskirg.
Konspirasjonsteorien om khazar-jødene
Khazarer var et tyrkisk folk, opprinnelig nomader, som man angivelig kan føre tilbake til 400-tallet. De bredte seg fra Kaukasusfjellene til Det Kaspiske Hav og vestover til Svartehavet, Fra midten av 600-tallet bredte de seg videre til Bulgaria og Donau, og på 800-tallet regjerte de en kortere periode over Kiev.
Khazarriket ble en bufferstat mellom det kristne bysantiske riket og de stadig ekspanderende muslimene. Fra 900-tallet gikk det nedover med khazarriket, russere påførte dem et knusende nederlag og riket gikk etter det i fullstendig oppløsning.
Khazarriket spilte i sine høymaktsdager en sentral rolle for handelsforbindelser mellom Europa og Asia. Også vikingene kom i kontakt med khazarene. Flere jøder, kristne og muslimer slo seg ned i disse områdene, og en myte forteller at khazarenes hersker konverterte til jødedommen på midten av 700-tallet. Ifølge en arabisk kilde fra 900-tallet skal khazarene ha brukt hebraisk som skriftspråk.
Det finnes antisemittiske konspirasjonsteorier om at de askenasiske jødene egentlig er khazarer. Det er ikke gjort arkeologiske funn som styrker teorien. En omfattende DNA-undersøkelse fra 2014 viser med all mulig tydelighet at det ikke finnes noen genetisk forbindelse mellom askenasiske jøder og khazarer. Undersøkelsen slo derimot fast var at seferadiske og askenasiske jøder har felles genmateriale som viser deres felles opphav.
Konspirasjonsteorien passer perfekt til anklagen om at jødene som etablerte Israel var europeere, uten noen tilknytning til det histioriske jødefolket.
Sions vises protokoller
I den antisemittiske ideverden forble de askenasiske jødene de foraktelige jødene – de stygge, late, grådige jødene med rottefjes og rottehaler, som suger til seg rikdommene i land etter land. Ved å benekte at de akskenasiske jødene er “ekte jøder” legger man grunnlaget for å forhindre at denne gruppen jøder blir møtt med solidaritet som andre undertrykte og forfulgte folkegrupper. Samtidig underbrygger man konspirasjonsteorier, som bl.a. fremstilles i “Sions vises protokoller”.
Sions vises protokoller fremstiller jødene som grådige på penger og makt. Boken er et kjent antisemittisk verk, som ble avslørt som fabrikkert og falskt allerede i 1921. Dokumentet utgir seg for å være en samling protokoller fra et hemmelig møte mellom ledende jøder og frimurere som fant sted under den første sionistkongressen i Basel i 1897.
Jødene fremstilles som bestatte av penger og makt. I møtet i Basel skal jødiske ledere ha lagt planer om å ødelegge all kristen kultur og oppnå verdensherredømme.
Boken ble ført utgitt på russisk i 1903. Etter den første verdenskrig ble boken oversatt til 20 forskjellige språk, til tross for at det allerede i 1921 ble bevist at det dreide seg om en ren fabrikasjon. Store deler av boken er et plagiat av en fransk bok fra 1864. Man vet ikke hvem som opprinnelig fabrikkerte protokollene, men sporene fører til Russland.
Til tross for flere rettssaker, som igjen og igjen beviser at det dreier seg om en fabrikasjon, ble boken svært populær, særlig i Nazi-Tyskland. Nazistene brukte boken som antisemittisk propaganda og legitimering av masseutryddelsesprogrammet av jødene.
I Norge utkom Protokollene første gang i 1920. Senere ble den utgitt flere ganger i ulike versjoner med forskjellige titler. I Norge ble de falske beskyldningene mot jødene gjentatt i antisemittiske publikasjoner (til dels også i dagspressen) og av Nasjonal Samling (NS) under den andre verdenskrig. Sions vises protokoller er fremdeles populær i visse kretser i Norge, og trykkes fremdeles. Dens falske påstander kan spores både i den offentlige debatt og i mer private meningsutvekslinger.
Den moderne antisemittismen – den politiske antisemittismen
I arabiske land brukes Sions vises protokoller for å bevise at jødene søker å vinne herredømme over alle arabiske land. Sammen med Adolf Hitlers selvbiografi “Mein Kampf”, er Sions vises protokoller en bestselger i musliske samfunn fra Pakistan til Nord-Afrika, særlig er bøkene populære i de palestina-.arabiske områdene. Blandt mange palestina-arabere er disse antisemittiske løgnene anerkjente og udiskutable sannheter, som også samsvarer med den antisemittismen som finnes i islams hellige skrifter og den videre tradisjonen.
Konspirasjonsteorien om at askenasiske jøder ikke er “ekte jøder”, men hvite europerere og etterkommere av khazarene, og løgnene i Sions vises protokoller, har gode livsvilkår, både blant islamister og politiske venstre-ekstremister. I Vesten er elementer av slike antsemittiske løgner stuerene blandt pro-palestinske aksjonister.
“Dagens israelere er ikke noe urfolk i Palestina”, mener Lars Gule.
“1920-tallets jøder i Europa hadde selvsagt ikke noen krav på et imaginært, religiøst-mytisk hjemland i Palestina”, mener den statslønnede forskeren på ekstremisme, som også er NRKs ekspertkommentator på Israel.
“Det er beklagelig at israelske innbyggere ikke erkjenner sin rolle som kolonister og settlere – og derfor som okkupanter og undertrykkere. Men det gjorde heller ikke de hvite i Sør-Afrika og Rhodesia, eller de europeiske kolonistene i andre deler av verden.”
“Det finnes to tilnærminger – en en-stats-løsning og en to-stats-løsning. … en-stats-løsningen er det mest realistiske. … En slik løsning opphever Israel som jødisk stat. Derfor innebærer dette også en avvikling av det sionistiske prosjektet og avkolonisering av Israel. Sikkert smertefullt for dem som tror/mener jøder har en eksklusiv rett til Palestina, men selvsagt ikke verre enn avviklingen av apartheid i Sør-Afrika.”
“Dagens israelere er ikke noe urfolk i Palestina. Det er å postulere historiske eventyr som relevante realiteter for dagens politikk. Med et slikt utgangspunkt kunne jeg hevde rett til Afrika – fordi hele menneskehetens opprinnelse er i Afrika! … Derfor har selvsagt heller ikke dagens europeiske jøder noen særlig rett til Palestina. Det er nettopp en ideologisk konstruert myte for å legitimere koloniseringen av landet.”
“Oj da. Nei, jøder ble ikke etnisk renset fra arabiske land. Derimot ble de diskriminert i nyere tid. Denne diskrimineringen økte på grunn av sionismen. Nettopp fordi sionistene påberopte seg å snakke på vegne av alle jøder, vokste mistroen mot jøder i flere arabiske land. Det var likevel ikke nok til å få jøder til å flykte. Derfor var det en del som ble hjulpet på vei av sionistiske agenter som gjennomførte attentater mot jødiske mål i arabiske land, i den hensikt å skremme dem til migrasjon.”
“Det er også noe absurd ved påstanden om at jøder ble fordrevet fra muslimske land – som samtidig var i konflikt med Israel. For da innebar fordrivelsen at man økte befolkningen i Israel – og dermed styrket man også denne staten militært. Migrasjonen av arabiske jøder til Israel var nok en langt mer sammensatt prosess – som også handlet om å skremme, bestikke arabiske ledere, internasjonal press m.m. – for å sikre overføring av arabiske jøder til Israel.”
Narrativet om jødene som inntrengere i araberes land, som imperialister og kolonister – okkupanter i et apartheidregime som begår forbrytelser mot menneskeheten – passer som hånd i hanske med antisemittismen i konspirasjonsteorien om khazarene, Sions vises protokoller og det ideologiske grunnlaget for nazistenes jødeutryddelseprogram. Den kristne arven fra kirkefedrene og Martin Luther er et ekko med de samme groteske og urettferdige løgnene.
Men både askenasiske jøder, sefardiske jøder og mizrahi-jøder er etniske jøder, urbefolkning i sine forfedres hjemland – kongerikene Israel og Juda, med Jerusalem som hovedstad.
Jødene ble fordrevet til verdens fire hjørner, og bare sjelden unnet man dem fred eller frihet. Bare i 2020 immigrerte jøder fra over 70 ulike nasjoner til Israel, og de er alle del av det samme urfolket. De kommer hjem fra India, Etiopia, Frankrike og Canada. Gjennom århundrene har de tatt opp i seg elementer fra folkene og kulturene de har levd blant, men språket, religionen og kulturen ble bevart – sammen med lengselen etter engang å få vende hjem og gjenopprette riket for Israel.
Forskere og historikere klør seg i hodet, for de har ingen sammenlignbare historier å sammenligne jødefolkets hjemvendelse og Israels gjenopprettelse med. Det er enestående – som et mirakel.
Den moderne antisemittismen, den politiske antisemittismen, er knyttet til motstanden og fiendskapet mot gjenopprettelsen av Israel. Antisemitter har alltid hatt ulike forklaringer på hvorfor det er riktig og viktig og demonisere og forfølge jødene – i møte med Israels moderne historie har nazister, islamister og venstre-ekstremister funnet et felles grunnlag å stå på. De står skulder ved skulder med palestina-arabernes anti-israelske slagord: FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE!
