Hvilken forbindelse har albanere til Jerusalem? Albanere regjerte over Jerusalem fra 1831 til 1840. Det albanske imperiet strakte seg over tre kontinenter.
Mange ulike riker og regenter har regjert over «Det hellige land» og Jerusalem. Byen som var hovedstad i kongeriket Israel og det senere kongeriket Juda, ble definert som «hellig» også av den senere kristne og den enda senere muslimske tradisjonen.
Religiøse og politiske interesser har gjort at Jerusalem, Israels og Judas hovedstad, til episenteret for tre religioner. For albanerne er det bare denne ene korte epoken de har regjert over «Den hellige byen».
Mange har lest om Napoleon Bonapartes hær på 35.000 krigere, som etter triumfene i Kairo og Alexandria erobret «Det hellige landet». Han beseiret motstanden i Gaza og vendte seg deretter mot Jerusalem. Etter flere dager med blodige kamper henrettet Napoleons hær flere tusen albanere – tallet på falne albanere varierer fra 1000 til 10.000. Historikere skriver at Napoleon henrettet albanere hele natten igjennom, helt til solen stod opp 7. mars 1799.
Senere, i fangenskap på øya Saint Helena, skrev Napoleon at det var nødvendig å henrette alle albanerne som hadde overgitt seg, fordi de ellers kunne sluttet seg til de ottomanske troppene.
30 år senere dukker albanere igjen opp som hovedpersoner i regionen, og igjen som soldater og krigere. De fryktede albanske janitsjarenes tropper, som tjente den tyrkiske (ottomanske) sultanen, utnyttet vakumet etter Napoleon og utvidet sin militære innflytelse. Med sine albanske tropper beseiret Mehmet Ali mamelukkene (den muslimske herskerklassen) i Kairo i 1804. Den tyrkiske sultanen utnevnte Mehmet Ali til guvenør over Egypt i 1806. I en perioden på 150 år regjerte albanerne over Egypt og Sudan – kjent som «den albanske invasjonen» – helt frem til den egyptiske revolusjonen i 1956.
Den albanske hærføreren Mehmet Ali hadde da nedkjempet grekernes opprør i Hellas og gjenerobret Mekka og Medina fra araberne, til sultanens store glede. Men han løsrev seg seg fra sultanen og sendte sine tropper mot jødenes hjemland og Syria. Denne krigen har feilaktig fått navnet «Den tyrkisk-egyptisk krig» i historiebøkene, men Mehmet Alis militære tropper bestod av albanere. Mehmet Ali erobret Palestina og Syria uten vansker. Den siste motstanden ble nedkjempet 27. mai 1832. Jerualem hadde da vært okkupert siden desember 1831.
Etter å ha inntatt Anatolia, beseiret Mehmet Alis menn den ottomanske hæren flere steder. Ingenting så ut til å kunne stoppe Mehmet Ali, som ble født samme året som Napoleon – sønn av en tobakkshandler, og erobrer av store deler av det ottomanske riket.
Da sultanen forstod at Mehmet Ali hadde løsrevet seg, takket han skremt ja til Russlands tilbud om militær hjelp. Britene og franskmennene aksepterte ikke avtalen og engasjerte seg diplomatisk, og i mai I mai 1833 meklet de frem avtalen som fikk navnet Kutahia-konvensjonen. Mehmet Ali skulle trekke sine styrkene fra Anatolia i bytte mot Kreta og herredømme over Egypt og Arabia.
Historikeren Simon Sebag skriver om albanernes invasjon av Jerusalem: «Armeen masjerte glade og tilfredse gjennom Jerusalem, og feiret med belysning, dans og musikk. I fem dager gledet muslimer, grekere, fransiskanere, arameere seg – og til og med jødene.» Hvorfor var det så mange innbyggere som gledet seg over albanernes ankomst? De gledet seg over at den muslimske regentens undertrykkelsen var over.
Albanerne hadde nå makten i Syria og jødenes hjemland, riket deres begynte å ligne et imperium. De europeiske albanerne regjerte over «Den hellige byen», Jerusalem. Plutselig drakk Jerusalems innbyggere vin på torgene. Den albanske hærføreren Mehmet Alis var nå gud i Jerusalem. Han var nøye på å ivareta alle ulike folkegruppers interesser og praktiserte likhet for loven. Jøder og kristne fikk mer levelige forhold enn de hadde hatt under de muslimsk styre – de kunne nå bevege seg fritt i gatene, gå kledd som de ville og slippe å betale ekstra avgifter og skatter.
Jerusalem hadde vært okkupert av osmanene siden 1500-tallet og de nye reformene gav innbyggerne en helt ny og lenge etterlengtet frihet. I løpet av tiårne med albansk styre fikk Jerusalems innbyggere del i europeisk kultur, livsstil og frihet – slik albanerne hadde praktisert i Egypt i 25 år. Muslimene var rasende over hedenskapet som gjorde «Den hellige byen» uren. De gjorde opprør, men albanerne nedkjempet dem og sikret innbyggerne fortsatt frihet. Albanerne inviterte europeerne til å opprette konsulater i Jerusalem, og for første gang siden korstogene fikk kirkeklokkene ringe i «Den hellige byen».
Simon Sebag skriver at albanerne i Jerusalem var moderne og entusiastiske, og trengte europeisk støtte dersom de skulle innvadere det osmanske riket. De lot minoritetene gjenoppbygge sine ødelagte helligdommer; fransiskanerne gjenopprettet sine kirker; sefardiske jøder sine synagoger og de askenasike jødene Hurva-synagogen som ble ødelag i 1720.
I 1838 kunngjorde albanerne overfor Storbritannia og Frankrike at de ville erklære uavhengighet fra det osmanske riket. Frankrike støttet det, men ikke Storbritannia, fordi det forstyrret status quo til det ottomanske riket. Russland hadde egne intensjoner for det russiske imperiet. I Istanbul forsikret hærføreren Hafiz Pasha Sultan Mahmoud II om at han var i stand til å beseire den «den egyptiske hæren av albanere».
Den britiske regjeringen grep febrilsk inn og ble enige med Østerrike, Preussen og Russland om å signere London-konvensjonen. Konvensjonen satte frem krav til at albanerne skulle trekke seg ut av de erobrede områdene. Da albanerne innså at heller ikke franskmennene støttet dem, og den britiske marinen nærmet seg sammen med styrker fra Østerrike, godtok albanerne konvensjonen og trakk seg tilbake til Egypt.
Den albanske hæren ble redusert til bare 18.000 soldater, men Mehmet Alis etterfølgere fortsatte å regjere over Egypt og Sudan.
Historiebøkene omtaler sjelden epoken da albanre regjerte over de syrisk-palestinske områdene og Jerusalem. Når begivenhetene en sjelden gang nevnes, tilskrives de egyptere, ikke albanerne. 150 år med albansk historie i Midtøsten viskes ut. Bare det albanske navnet Zamalek, på et område i Kairo, står tilbake – byen til albaneren Mehmet Ali.
Men albanernes historie i Egypt og Jerusalem er sann og levende. Albanerne var alltid tydelige på at de ikke var tyrkere og ikke egyptere. Det albanske imperiet strakk seg over Kreta, Syria, Israel, Arabia, Egypt og Sudan.
_____