Kirkefedrene utviklet det som av ettertiden har fått navnet erstatningsteologi. Man mente Gud hadde forkastet jødene, fordi jødene hadde forkastet Jesus – at Gud brøt sin trofasthet i møte med sitt folks troløshet.
Man mente kirken, de kristne, hadde erstattet Israel som Guds folk. Alle Guds løfter til Israel var annulert og overført til kirken – ofte ved en åndeliggjøring av løftene.
Man anklaget jødene for å ha myrdet Jesus, og mente de skulle utstøtes, straffes og lide for det – slik ble det til at jødene ble diskriminert, utstøtt, forfulgt, fordrevet og massakrert i “det kristne Europa” helt til moderne tid.
Da den norske grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814, sørget teologer for at det ble vedtatt en egen paragraf som forbød jødene å sette sin fot på norsk jord. Antisemittismen var innarbeidet i “den kristne kulturen”, i Norge som ellers i Europa.
Men, i de kristne sammenhengene hvor erstatningsteologien tidligere var opplest og vedtatt som del av barnelærdommen, har mye endret seg.
Erstatninsgsteologien har endret seg
I møte med den evangeliske vekkelsesbevegelsens bibeltroskap, Holocaust, gjenopprettelsen av Israel og fremveksten av den messianske bevegelene, har erstatningsteologene endret sin teologi om jødene. Men ikke teologien om landet deres.
Man mener nå at jødene fortsatt er Guds utvalgte folk. Kirken har ikke erstattet jødefolket. Man mener en del av Israel er forherdet. Man mener hele Israel skal bli frelst, etter at folkeslagene har kommet inn i fullt tall. Dette fordi Gud er trofast, fordi Guds ord og løfter står fast. Altså, slik apostelen Paulus forkynner – i tråd med Skriftene.
Men her stopper erstatningsteologenes bibeltroskap. Her stopper deres tro på Guds trofasthet, på Guds ord og løfter.
Når det kommer til jødenes land, fortsetter man å overføre løftene til kirken, de kristne. Ofte ved en åndeliggjøring av løftene, eller en “utvidelse”, som de selv betegner det.
Til tross for at profetene tydelig forkynner at Gud vil hente folket og samle dem i Israel, før de kommer i et rett forhold til ham, mener man disse nyere historiske begivenhetene ikke er del av Guds frelsesplan, ikke er oppfyllelse av Guds ord og løfter.
Jødefolkets hjemvendelse fra siste halvdel av 1800-tallet, opprettelsen av staten Israel i 1948 og at Jerusalem er landets hovedstad blir tolket som sekulære politiske begivenheter – på linje med opprettelsen av Syria, Libanon og Irak. Gud står ikke bak disse historiske begivenhetene.
Det er en årsak til dette halvt erstatningstelogiske grepet.
Erstatningsteologene annulerer løftene til folket-landet
Stikk i strid med de mange profetiene mener man at jødefolket, Israel eller Jerusalem ikke innehar noen særegen eller sentral rolle knyttet til Jesu gjenkomst – og heller ikke for tiden som følger.
Man mener alle profetiene knyttet til folket-landet, der Gud gir løfter til Israel om en rik tid med velsignelse under Messias regjeringstid på jorden, ved Jesu og apostlenes fokynnelse er åndeliggjort (“utvidet”) – åndeliggjort til å gjelde kirken og en ny jord med et nytt Jerusalem.
Det er som å påstå at Israel vil bli en del av kirken, fremfor å mene at kirken er blitt en del av Israel. Det er som å påstå at jødene har fått del i løftene til kriken, fremfor å mene at kirken har fått del i løftene til Israel. Man mener, rett og slett, at Guds ord og løfter til jødene som en nasjon (landet), er annulert ved Jesu død og oppstandelse.
Den evangeliske vekkelsesbevegelsen venter derimot på at Jesus skal komme tilbake og opprette “Riket for Israel” / “Tusenårsriket”. Vi tror på Guds ord og løfter frembåret av profetene, og tolker Jesu og apostlenes forkynnelse i lys av dette.
Jødefolket, Israel og Jerusalem er uløselig knyttet til hverandre
Slik jødefolket, Israel og Jerusalem var uløselig knyttet til Jesu første komme; er jødene, Israel og Jerusalem uløselig knyttet til hans gjenkomst.
Jesus kom og oppfylte Guds ord og løfter, til tross for jødefolkets troløshet, og til tross for at det var profetert at de ville forkaste ham, forble altså Gud trofast. Og like visst: Til tross for folkets troløshet, til tross for at de forkastet Jesus, forblir Gud trofast – ikke bare i forhold til løftene om frelse, men til hele sitt ord og alle sine løfter.
Fordi erstatningsteologene ikke tror Guds ord og løfter knyttet til folket-landet, er de ofte ivrige kritikere av den jødiske staten. De definerer Israel som en okkupasjonsmakt. De er ofte ivrige kritikere av israelsk politikk og tilsvarende ivrige forsvarere av palestina-araberne. Politisk står de helt på linje med den norske regjeringen, EU og FN, som mener at jødene har tatt og tar seg til rette i regionen – har tatt og tar seg til rett i sitt historiske hjemland.
Erstatningsteologene av i dag gir ikke jødene noen rett til landet sitt på bibelsk grunnlag. Tvert imot: Som kirkefedrene mener man folkets ulydighet har diskvalifisert dem. Man holder fast ved at jødene ikke har noen bibelsk rett til landet, fordi folket ikke lever opp til Guds standard – uten at man måler andre folkegrupper etter den samme standard…
Men, de samme profetiene som taler om folkets frelse, taler om at Gud før dette intreffer vil hente folket og samle dem i Israel og Jerusalem. Profetiene forteller videre om hvordan folkeslagene, etter det, vil samle seg mot jødene, Israel og Jerusalem, og hvordan Gud vil gripe inn, gå i rette med folkeslagene og frelse sitt folk. I erstatningsteologien av i dag har ingen av disse mange profetiene noen aktualitet, betydning eller gyldighet.
Men Jesus kommer tilbake til Oljeberget, i Jerusalem. Da skal folkeslagene komme opp til Jerusalem for å tilbe ham. Han skal styre med rettferdighet og skape fred på jorden. Derfor støtter evangeliske kristne jødefolket og Israel – folket, landet og Jerusalem er fremdeles uløselig knyttet til Guds frelsesplan.
Jesus var ikke jøde, han er jøde – var ikke jødenes konge, han er jødenes konge. Han er “Løven av Juda stamme, Davids rotskudd og ætt”.
