Antisemitter skiller ikke mellom ortodokse jøder, sekulære jøder og jøder som tilhører andre religioner. Israel burde heller ikke gjør det, skriver den jødiske katolikken Antoine Levy til The Times of Israel.
Antonie Levy er noe så sjelden som en jødisk dominikanermunk. «Loven om retur» gir alle etniske jøder rett til å søke om israelsk statsborgerskap, men et tillegg i loven fratar jøder som tror på Jesus denne rettigheten.
Nedefor følger et fritt oversatt utdrag fra Levys innlegg til den engelskspråklige israelske avisen:
Alle har en sommer man aldri glemmer. Ofte er det forbundet med et vakkert sted eller en rørende historie. Sommeren var august 1990. Stedet var Jerusalem – nærmere bestemt Mount Scopus, hvor jeg deltok på et intensivt kurs i hebraisk. Når denne måneden satte et uutslettelig spor i minnet mitt, var det ikke på grunn av en rørende historie.
Gulfkrigen hadde nettopp startet, og jeg ventet på om Israel ville bli dratt inn i en konflikt som ville spre seg som en ild i tørt gress til hele regionen. Jeg syntes det var vanskelig å konsentrere seg om studiene, fordi jeg stadig tok meg i å tenke på de mulige konsekvensene av min avgjørelse. Enten ville en krig med Israel bryte ut, og jeg ville melde meg inn i IDF etter en forhastet aliya-prosess, eller så ville det ikke bli noen krig, og jeg ville reise tilbake til Paris for å gå inn i Dominikanerordenen, en av den katolske kirkes gamle klosterordener. Gulfkrigen var ikke over i slutten av august 1990, men den hadde åpenbart skånet Israel. Jeg dro tilbake til Paris, hvor jeg ikledde dominikanerdrakten 14. september.
Jeg antar min sinnstilstanden sommeren 1990 kommer som et sjokk på mange som tilfeldigvis leser disse linjene – et overkommelig sjokk, i lys av all galskapen som har foregått i dette landet. Hvorfor skulle en som tilhører en religion med en annen Gud enn jødenes Gud, fra et religiøt samfunn har vist en voldsom fiendtlighet mot nasjonen Israel gjennom 2000 (Dominokanerordenden har en historie med massiv jødeforfølgelse, særlig under inkvisisjonen) vurdere å gi livet sitt liv for Israel.
Hele familien min var jødisk, og vi er stolte av det. Familietreet utarbeidet av min bestemor går tilbake til Isaac Abarbanel (1508), som var kassereren til den katolske Dronning Isabel. Under oppveksten hørte jeg ofte historien om hvordan Abarbanel bestemt seg for å følge sitt folket på vandringen til nok en eksiltilværelse, til tross for det eksklusive tilbudet om å forbli ved dronningens hoff [Dronning Isabel forviste alle jøder fra Spania under inkvisisjonen. Tusener av jøder ble tvangskonvertert, tusener torturert og tusener myrdet – før de resterende titusener ble landsforvist til en tilværelse i eksil andre steder i Det kristne Europa].
Ønsker du å lese om forfølgelsen og fordrivelsen av Spanias jøder under inkvisisjonen kan du lese denne IKAJ-artikkelen:
Som voksen stilte jeg aldri spørsmål ved den dyptliggende sionistiske overbevisningen jeg hadde arvet fra foreldrene mine. Likevel, i motsetning til mine sterkt anti-religiøse foreldre, valgte jeg å tro på en jødisk Messias jødefolket hadde stempelt og avvist som en forfører. Jeg sluttet meg til et kristent kirkesamfunn som, etter 2000 år med massiv forfølgelse av jøder, hadde kommet til erkjennelse og omvendt seg fra sine antisemittiske holdninger i fortiden. Jeg opplevde ikke på noen måte at jeg burde fornekte eller frasi meg min jødiske identitet, eller min sionistiske politiske overbevisning, da jeg ble medlem av Det romersk katolske kirke.
Men jeg forsto tidlig at et overveldende flertall av jøder var av en annen oppfatning. For dem fortjener ikke den som konverterer til den kristne troen engang å definers som en jøde. De omtaler Jesus med det nedsettende navnet «Yeshu» (En trollmann som ifølge den rabbinske tradisjonen ble avvist og henrettet av religiøse jøder. Navnet ligger tett opp til Jesu opprinnelige hebraiske navn, Yeshua). Fordi jeg vet at de fleste jødiske rabbinere finner det problematisk å forholde seg til en jøde som definerer seg som kristen unngikk jeg, i løpet av min karriere som kristen prest, å delta i diskusjoner mellom jødiske rabbinere og kristne teologer.
Mange vil kanskje tenke at en i min situasjon gjorde best i å la være å forholde meg til staten Israel – jeg må bare beklage for at jeg skuffer dem. Etter mange års tjeneste, blandt annet som akademiker i Finland, befinner jeg meg i Jerusalem som meldem av et dominikansk samfunn. Jeg går jeg i fotsporene til mange katolikker av jødisk avstamning, og som dem kom jeg ikke til Israel for å konvertere jøder (en aktivitet Den romersk katolske kirke har tatt avstand fra). Jeg kom hit for å leve side om side med menneskene jeg tilhører. I likhet med andre katolske kristne av jødisk avstamning, handlet jeg etter en indre overbevisningen som forteller meg at det å være jøde er mye mer enn en spesifikk religiøs trosbekjennelse eller tilhørighet til en bestemt synagoge.
Jeg innså tidlig at jeg ikke fikk nyte de samme privilegier som andre jøder i Israel. Utenlandske statsborgere som får innvilget et såkalt «religiøst visum» har ikke lov til å arbeide i landet. Mange av dem er fornøyde med å forbli i sine kristne gettoer, avskåret fra det daglige livet til israelske statsborgere. Men jeg er ikke fornøyd med det.
Jeg har ikke mulighet til å søke israelsk statsborgerskap gjennom «Loven om retur». Det er et paradoks jeg sliter med den dag i dag, fordi jeg er halahisk jøde. Det ville vært mye enklere å godta omdet fantes en eneste «goy» [navn religiøse jøder bruker på ikke-jøder/hedninger] blandt mine nærmeste slektninger.
I paragraf 4B, i «Loven om retur», ble det lagt til en klausul i 1970, som sier: «I denne lovens formål betyr jøde en person som er født av en jødisk mor eller som har konvertert til jødedommen og som ikke er medlem av en annen religion.»
Jeg tror ikke jøder som har konvertert til for eksempel buddismen, ofte blir klassifisert som «medlem av en annen religion». Definisjonen og bruken av loven er forbeholdt jøder som tilhører den kristne tro.
Jeg stiller spørsmålet: I hvilken grad bør israelsk lovgivning være knyttet til minner fra fortiden? Med andre ord, i hvilken grad åpner denne lovgivningen for at mennesker og institusjoner kan endre seg? Når jøder i dag slutter seg til Den romersk katolske kirke innebærer det ikke at man frasier seg sin jødiske arv eller identitet. Enhver har frihet til å ta egne avgjørelser i slike spørsmål, som alle andre frie mennesker.
Kilde: The Times of Israel, 9. februar 2022.
_____