Antisemittismen har igjen fått fotfeste i Norge. Vil noen gjøre noe med det denne gangen?

Den moderne staten Israel ble opprettet I 1948. Senere ble Jerusalem landets hovedstad.

Siden jødene ble fordrevet fra landet sitt i år 70/135 har de levd som en undertrykt minoritet i kristne og muslimske samfunn. I hjemlandet var kun en alltid undertrykt rest tilbake. Jødenes Tanak, de kristnes Bibel og muslimenes Koran definerer Israel som jødenes land. En rekke fremmede kristne og muslimske imperier okkuperte jødenes land gjennom århundrene.

ANNONSE

De samme kreftene som sørget for å dele opp Midtøsten i 21 arabiske stater etter første verdenskrig, la grunnlaget for opprettelsen av den jødiske staten. Vesten gikk bort fra imperialisme og kolonisering til fordel for ideen om suverene stater med folkestyre.

I dag lever det 6 millioner jøder og 360 millioner arabere i Midtøsten. Israel utgjør 0.2% (!) av det arealet de 21 arabiske statene er opprettet på.

Etter 1948 ble jødene fordrevet fra de arabiske landene. Over halvparten av Israels jødiske borgere er etterkommere av jøder som flyktet fra undertrykkelse og forfølgelse i muslimske samfunn. Kjernen i den andre halvparten er etterkommere av jøder som flyktet fra kommunismen eller overlevde nazismen.

Kristne, muslimske, kommunistiske og nazistiske antisemitter har aldri erkjent sin antisemittisme. Aldri. Alltid mente man, av stadig ulike årsaker, at demoniseringen, utstøtelsen og forfølgelsen av jødene var legitim. Jødene ble kritisert når de ikke integrerte seg, og når de gjorde det, og lykkes, fremmet det stadig nye konspirasjonsteorier. Israel ble jødenes nødhavn, det stedet de kunne håpe på å forbli virkelig frie og trygge.

Fra den jødiske innvandringen startet for 150 år siden og det ottomanske riket ble oppløst for 100 år siden, har arabiske ekstremister terrorisert sivile jøder i Israel. De 21 arabiske landene stod samlet i avvisningen av ideen om en jødisk stat. Tre ganger forsøkte arabiske stater offentlig uttalt å utslette Israel ved krigføring (1948, 1967 og 1973).

Konflikten har aldri handlet om arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status. Den har handlet om det skal eksitere en jødisk stat eller ikke – om Israels rett til å eksistere.

Konflikten har aldri handlet om uenighet knyttet til tolkning av folkeretten. Israel ble opprettet på det samme grunnlaget som Syria, Irak og Libanon. Ingen benekter at disse folkerettslige beslutningene er legitime.

Da Israels motstandere og fiender kom til erkjennelse av at Israel ikke lot seg utslette ved våpen, ble det utviklet et propaganda-narrativ som spydspiss for motstanden. Den kommer til uttrykk gjennom løgner, hat, trusler og terrorisme.

Man fant rett og slett opp ideen om et historisk arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land. Ingen arabere hadde noen gang tidligere definert seg selv som palestinere og det har aldri eksistert noen arabisk-palestinsk stat eller arabisk-palestinsk rike, verken i jødenes historiske hjemland eller andre steder.

Ved dette narrativet ble Den palestinske motstandsbevegelsen til. En bevegelse som sprer propaganda og legitimerer terrorisme. Ideologien er dels religiøs og dels politisk. Å kjempe for Palestina er ensbetydende med å kjempe for Allah.

Den palestinske motstandsbevegelsen anklager Israel for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten. Dette i forbindelse med israelske sikkerhetstiltak satt inn for å forebygge palestinske terrorangrep og beskytte sivile jøder.

Uten den palestinske terrorismen og ideologien som legitimerer den var ingen menneskeliv i fare.

Palestinerne har flere ganger blitt tilbudt å opprette sin egen stat, også med halve Jerusalem som hovedstad. Alle forslag er blitt avvist, fordi palestinerne primært ikke kjemper for opprettelse av en egen stat, men for å utslette den jødiske staten.

Til å begynne med var det bare de tyske nazistene som omfavnet det palestinske narrativet og støttet motstandskampen mot den jødiske staten. Senere sluttet kommunistene seg til den. Fra slutten av 1960-årene fikk narrativet stadig bedre fotfeste på den politiske venstresiden i Vesten. I dag er det legitimt beskrive virkeligheten ut fra et anti-israelsk pro-palestinsk ensidig ubalansert perspektiv.

Jødene fremstilles som hjerteløse hensynsløse undertrykkere og palestinerne som uskyldige hjelpeløse ofre uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne.  

Den palestinske motstandsbevegelsen taler med to tunger. Samtidig som man anklager Israel for å okkupere palestinernes land og hevder å kjempe for en to-statsløsning, definerer man jødene som innflyttere og inntrenger – staten Israel som et produkt av imperialisme og kolonisering.

Mange i Vesten støtter palestinernes okkupasjon-anklage og deres kamp for en to-statsløsning, og overser samtidig løgnene og hatet i deres ideologi og propaganda, og legitimeringen av terrorisme. Mange forholder seg ikke til det som skapte og opprettholder konflikten, men legger all skyld og alt ansvar på jødene i Israel.

Det finnes lyspunkter. Arabiske stater har kuttet bistanden til de palestinske myndighetene med 70-80% de siste årene. Donald Trump stanset all bistand til de «moderate» palestinske myndighetene fordi de nektet å slutte med å belønne dømte og fengslede terrorister. EU holder tilbake flere hundre millioner euro fordi de palestinske myndighetene nekter å fjerne forherligelse av terrorister og terrorisme i palestinske skolebøker. I budsjettet for 2022-2024 reduserte EU bistanden til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA, en nedgang på 40%).

USA, Storbritannia og Tyskland har stemplet Hamas militære og politiske gren som terrorisme. De samme landene har sammen med Nederland avvist Amnesty Internationals apartheid-anklage mot den jødiske staten. Nederland har også stanset bistanden til palestinske organisasjoner med bånd til terrorgrupper.

Norge bidrar årlig med mange bistandsmillioner til de palestinske myndighetene og palestinske organisasjoner med bånd til terrorgrupper. Norge setter ikke reelle krav til at de palestinske myndighetene skal slutte å belønne terrorister dømt og fengslet for terrorisme, ei heller krav om at forherligelse av terrorister og terrorisme skal fjernes fra de palestinske skolebøkene.

De siste ukene er flere jødiske mødre og fedre slaktet på Israels gater, av unge palestinske terrorister utstyrt med kniver, økser og skytevåpen. Det er slike terrorister som belønnes av de palestinske myndighetene og forherliges i de palestinske skolebøkene. Norge finansierer terroristene og terrorismen. Vi er blitt en del av problemet, ikke løsningen – urettferdigheten, ikke rettferdigheten.

Man velger å støtte opp om anti-israelsk pro-palestinsk propaganda: Anklagene om okkupasjon og kravet om en to-statsløsning. Uten å adressere terrorismen eller ideologien som legitimerer den. Ord bli fattige.

Jøder definerer dette fenomenet som politisk antisemittisme – den nye antisemittismen. I Norge representerer Den norske kirke, LO (landets største arbeidstagerorganisasjon) og flere røde partier på Stortinget en slik tilnærming til konflikten. Dette foruten flere ytterliggående grupperinger, som også har kristenledere og topp-politikere som høyprofilerte medlemmer.

Det skulle være mulig å sette et absolutt krav til det palestinske folket og deres ledere om å ta et oppgjør med ideologien av løgner og hat, og terrorismen. Det skulle være mulig å stanse bistanden inntil disse kravene var imøtekommet.

Det skulle være mulig å oppdrive palestinere som er av et annet sinn, og støtte massivt opp om dem for å legge grunnlaget for en reell løsning på konflikten.

Det skulle være mulig å fremdeles definere Israel som okkupasjons-makt og arbeide for en to-statsløsning – dersom man tenker slik og ønsker det.

Når skal en profilert topp-politiker eller et politisk parti ta dette på alvor, skape debatt og sette fram tydelige krav om endring? Norges grunnlov av 1814 forbød jøder å sette sine ben i Norge. Vår nasjonaldikter Henrik Wergeland kjempet utrettelig for at lovparagrafen skulle fjernes. Finnes det ikke en eneste topp-politiker eller parti på Stortinget som er villig til å gjøre det samme? Altså, ikke bare å nevne det, men virkelig kjempe for det inntil det skjer en endring?

Hva er det ved den norske folkesjela som tillater alt dette?

Om ikke noe skjer, er utviklingen alarmerende nedslående. Antisemittismen ekspanderer i Vesten. Den kommer fra ny-nazistiske og muslimske miljøer, og fra venstre-politisk ekstremisme. Den blir mer og mer synlig, allmenn og legitim for hver dag som går.

Israels kritikere, motstandere og fiender støtter seg på FN når de utfordres til å ta et oppgjør med den palestinske ideologien som legitimerer terrorisme. FN vedtar årlig flere fordømmende resolusjoner mot den lille jødiske staten alene, enn mot alle andre verdens stater til sammen. Slik er det.

Før og under andreverdenskrig toet Vestens religiøse og politiske sine hender i møte med nazistenes folkemord på jødene. I dag er det Israel som demoniseres, utstøtes og angripes. Vil Vesten gjøre den samme feilen igjen? Det ser unektelig slik ut.