“På tide med kulturboikott av Israel”, lyder en overskriften i Verdidebatt i Vårt Land mandag.
“Når nye rapporter beskriver Israels politikk som apartheid, har kulturinstitusjoner, kunstnere og artister et moralsk ansvar for ikke å gi regimet legitimitet”, heter det i innlegget underskrevet av ni norske artister og kunstnere.
I Norge anklages den lille jødiske staten stadig oftere for okkupasjon, apartheid og forbrytelser mot menneskeheten. Å single ut Israel for demonisering og boikott er blitt stuerent i det norske samfunnet. Stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt promoterer slik ekstremisme – sammen med biskoper og prester i Den norske kirke.
Det er nærmest umulig å skille dem som underkjenner Israels rett til å eksistere – som bl.a. Palestinakomiteen og Lars Gule – fra dem som mener å kjempe for opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel.
Også LO har bekreftet at de arbeider for å forene arbeidere i alle land for å utslette Israel til fordel for Palestina.
Den palestinske motstandsbevegelsens slagord FROM THE RIVER TO THE SEA! PALESTINE WILL BE FREE! er et opprop for å utslette Israel og erstatte det med Palestina. Jødene defineres som innflyttere og inntrengere, staten Israel som et resultat av imperialisme og kolonisering. På dette grunnlaget forkaster Den palestinske motstandsbevegelsen både Folkeretten og Menneskerettighetene.
Støtter kunstnerne og artistene denne motstandskampen? Det vet vi ikke. Det vi vet er at Palestinakomiteen og Lars Gule gjør det. Vi vet at stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt støtter dem. Og vi vet at biskoper og prester i Den norske kirke gjør det.
Israel sammenlignes stadig oftere med det sørafrikanske apartheidregimet og den tyske nazismen i det offentlige ordskifte. Dette er den nye antisemittismen, den politiske antisemittismen.
Oppropet legitimeres med Amnesty Internationals rapport som hevder å bevise at det er apartheid i Israel – en anklage amerikanske, britiske og tyske myndigheter avviser som ondsinnet oppspinn. Også mange arabiske israelere avviser anklagen, blant dem muslimske antisionister i den israelske regjeringen. Det er legitimt å ha ulike syn på historien og politikken, men antisemittisme er ikke legitimt.
Det oppropet heller ikke forholder seg til, er at alt det jødene anklages for aldri hadde sett dagens lys uten den massive arabiske motstanden mot opprettelsen av en jødisk stat. De arabiske statene forsøkte å utslette Israel i 1948, 1967 og 1973. Ingen arabere var i behov av å reise eller flykte uten denne krigføringen. Terrorismen mot sivile jøder i landet startet med den moderne jødiske tilbakevendelsen – altså for over 100 år siden, og lenge før Israels gjenopprettelse.
Det ble opprettet 21 arabiske stater i Midtøsten etter første verdenskrig. De stod samlet imot selve ideen om en jødisk stat i deres midte. Israel utgjør 0.2% av det samlede arealet de 21 arabiske statene er opprettet på.
Etter 1948 ble 800.000 jøder fordrevet på flukt fra de omkringliggende arabiske statene. Majoriteten av dagens jøder i Israel er etterkommere av disse flyktningene – altså ikke dem som flyktet fra kommunismen eller overlevet nazismen. Fremdeles er Israel en nødhavn for verdens jøder.
I møte med krigføringen mot Israel og terrorismen mot sivile jøder hadde/har jødene både rett og plikt til å forsvare seg. Uten trusselen fra krigføring og terrorisme hadde ikke et skudd blitt løsnet fra israelsk side. Ingen sikkerhetsgjerder var nødvendig for å sikre jødene å leve i sikkerhet, trygghet og frihet.
De arabiske statene, og de araberne som i moderne tid definerer seg som palestinere, avviste alle forslag om fredelig sameksistens. Araberne fikk 77% av det britiske mandatområdet Palestina til opprettelsen av den arabiske jødefrie staten Jordan. Jødene har flere ganger sagt JA til ulike forslag og planer for delingen av de resterende 23% i to nye stater. Den arabiske motstanden handlet aldri om arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalem status – den handler om at man forkaster Folkeretten og ved det legitimerer å forkaste Menneskerettighetene.
De palestinske myndighetene belønner storlig alle palestinske terrorister dømt og fengslet for terrorisme mot sivile jøder. Jeg kom nylig hjem fra Israel. Under oppholdet ble tre jødiske småbarnsfedre slaktet med kniver og økser på åpen gate. 16 barn mistet sine fedre. Palestinske myndigheter belønner disse morderne (unge palestinere fra Jenin på 19 og 20 år) og familiene deres med store årlige summer.
Alle palestinske skolebarn flaskes opp med skolebøker som forherliger slike kaldblodige mordere som heltemodige frigjøringshelter og hellige krigere for allah. Oppropet forholder seg ikke til noe av dette. Man lukker øyne og øre for denne uhyrlige antisemittismen. Mener man virkelig at terrorismen og ideologien som legitimerer den ikke har betydning for at konflikten oppstod og opprettholdes?
Hvorfor forholder ikke oppropet seg til den palestinske ideologien og terrorismen som forkaster både forkaster Folkeretten og Menneskerettigheten?
Den palestinske motstandskampen startet ikke som forsvarskamp, men som aggressive terroristiske angrep mot jøder i sitt historiske hjemland.
Den palestinske terrorismen startet ikke som angrep mot israelske soldater, men angrep mot jødiske sivile som arbeidet med å kultivere landet, etablere infrastruktur og bygge et moderne samfunn.
Ved å unnlate å forholde seg til åpenbare historiske kjensgjerninger oppfordrer oppropet, mer enn noe annet, til antisemittisme. Ved en ubalansert og ensidig fremstilling av konflikten legitimeres den palestinske ideologien og terrorismen. Oppropet er ren palestinsk propaganda.
Først når norske Palestina-venner tar klart og tydelig avstand fra terrorismen mot sivile jøder, den ideologien som legitimerer terrorismen og det systemet som forherliger og belønner den, kan budskapet deres knyttes til fredelige hensikter.
