Israel er fylt av merkelige motsetninger. Det er en åpenbar dissonans mellom de sensasjonelle diplomatiske seirene og det dysfunksjonelle kaoset på hjemmebane, skriver Tal Schneider (The Times of Israel) i en politisk analyse.
Denne måneden kommer USAs president Joe Biden til Israel for møte statsminister Yair Lapid, som har hatt stillingen i bare få dager og vil miste dem i løpet av få måneder. Dette illustrerer gapet mellom seirene på bortebane og nederlagene hjemme.
Da Benjamin Netanyahu satt ved makten, forsøkte han å overtale israelske velgere til at bare han kunne navigere Israel gjennom stormene i internasjonalt farvann. Hans diplomatiske suksesser er åpenbare.
Men etter at Netanyahu forlot embetet, er det blitt tydelig at Israels utenrikspolitikk også kan styres av andre politiske ledere – som en ung og uerfaren statsminister som tidligere statsminister Naftali Bennett.
Når det gjelder indre anliggender og samarbeid i Knesset, har ingen av Israels ledere utvist evne til å stake ut en kurs som holder dem samlet. Det finnes ikke grunnlag for en enhetlig, stabil og bærekraftig ledelse av landet.
I slutten av 2018 felte Bennett Netanyahu-regjeringen som hadde sittet ved makten i nesten fire år. Siden den gang har Israel vært gjennom fire splittende valgsykluser, og er nå på vei mot en femte – etter sammenbruddet til den kortvarige regjeringskoalisjonen til Bennett og Lapid. En regjering som, tross alt, fikk et lengre politisk liv enn koalisjonen til Netanyahu og Gantz i 2020.
I løpet av den samme perioden normaliserte Israel forholdet til flere arabiske stater, gjenopplivet forbindelsen med Tyrkia, uten å ødelegge forholdet til Hellas og Kypros, og fikk til og med kongeriket Bhutan til å å anerkjenne Israel.
Under Netanyahus regjeringstid ble det etablert gode forbindelser til Egypt, som førte til et gryende partnerskap på energi markedet.
Tidligere i år var energiminister Karine Elharrar i Kairo og signerte en historisk intensjonsavtale for eksport av israelsk gass til EU, via Egypt. Bennett-regjeringen pleiet også energi-samarbeidet mellom Israel, Hellas og Kypros som Netanyahu tok initiativet til.
Abraham-avtalene med De forente arabiske emirater, Bahrain og Marokko, som ble signert under Netanyahus periode, og forhandlet frem av Trump-administrasjonen, har også fortsatt å blomstre under en ny regjering det siste året.
31. mai signerte Israel og De forente arabiske emirater en omfattende, banebrytende frihandelsavtale for å styrke det økonomiske samarbeidet mellom landene. I kjølvannet av avtalene besøkte flere dusin israelske ledere, for bl.a. teknologi-selskaper, Saudi-Arabia.
Bennett-Lapid-regjeringen har også oppnådd en umiddelbar forbedring av forholdet til EU, gjenopprettelse av forholdet til kongeriket Jordan og president Isaac Herzog har oppnådd og gjenopprette bilaterale forbindelser med Tyrkia.
Listen over Bennett og Lapids diplomatiske suksesser kan også inkludere Israels bidrag til at Irans islamske revolusjonsgarde fremdeles står på USAs terrorliste, deres suksess i anstrengelsene for å få Storbritannia til å delta i kampanjen mot Iran (som diplomater fra begge land har bekreftet til The Times of Israel ), og det høyst bemerkelsesverdige Negev-toppmøtet der fire arabiske utenriksministre på det sterkeste fordømte terrorangrep mot israelske borgere.
Netanyahu tilskrev mange av sine diplomatiske suksesser Israels teknologiske og militære dyktighet. Dersom Israel kan hjelpe etterretningstjenester over hele verden med å håndtere terrortrusler, og Israel kan være en ledende eksportør av vitenskap og teknologi, vil dette føre Israel og verdens nasjoner nærmere hverandre, mente Netanyahu.
Det fremstår nesten som ufattelig, at det samme landet som har slike enorme diplomatiske suksesser vi har vært vitne til de siste årene, også har et internt politisk system som ikke er i nærheten av å være preget av stabilitet og godt samarbeid.
På hjemmebane utgjør en stadig mer polarisert velgermasse, bitter partipolitisk rivalisering og et uhåndterlig politisk system, strategisk planlegging og beslutningstaking komplisert og – tilsynelatende – nesten umulig.
Israels politikere har gjentatte ganger mislyktes i å stable på bena en stabil fireårig regjering. Og i den samme interne kaotiske perioden har utenrikspolitikken blomstret. Diplomatene som forhandler frem avtaler på bortebane, er ikke de samme politikerne som fremstår som uforsonlige på hjemmebane.
Det er et kolossalt gap mellom Israels diplomatiske suksesser og Knessets dysfunksjon, mellom de fenomenale evnene til statens ambassadører og diplomater, og landets lederes uteblivende suksess på hjemmebane.
Forut for Bidens møter med Yair Lapid, er det ingen som har forventninger til at statsministeren skal oppnå fremgang i indre politiske spørsmål – det er Lapids utenrikspolitiske diplomatiske evner som er i fokus. Kanskje landets ledere kan lære en ting eller to av landets diplomater?
Kilde: The Times of Israel, 7. juli 2022.
_____