Lars Gule er på mange måter blitt et ikon og en kultfigur for vestreekstreme anti-israelske aktivister. Som ung mann gikk han lenger enn de fleste i det å legitimere terrorismen mot sivile jøder i Israel. Senere tok han seg en god utdannelse, og har som mange andre av de unge politisk aktive sekstiåtterne på venstresiden beveget seg fra demonstrasjonstogene til akademiske kretser og media – om ikke til maktens tinder, så i alle fall til maktens korridorer.
Gule er en markør for hvordan aktivister med en ideologi som en gang kun var aksepter og bifalt av nazister og kommunister, i løpet av ganske få år ble forvandlet til stuerene influenser i det offentlige rom. Gule har blant annet forsket på ekstremisme og vært ekspertkommentator i statskanalen NRK. I dag er han engasjert i den internasjonale boikottkampanjen mot Israel. I denne kampen står han sammen med fremtredende politikere i landets tre røde partier, biskoper i Den norske kirke og ledere i store nasjonale bistandsorganisasjoner – noe som helt frem til 60- og 70-tallet ville vært helt utenkelig.
Gule definerer jødene som innflyttere og inntrengere i arabernes land (den gruppen araberne som i moderne tid definerer seg som palestinere) og opprettelsen av staten Israel som imperialisme og kolonialisme. Israel har ingen legitim rett til å eksistere, og i alle fall ikke som en jødisk stat.
Palestinernes terrorisme mot jødene i Israel tolkes derfor som en helt naturlig følge av jødenes angivelige okkupasjon og apartheid. I stedet for å kritisere og ansvarliggjøre palestinerne for å forkaste Folkeretten og bryte Menneskerettighetene, anklager Gule Israel for brudd på Folkeretten og Menneskerettighetene. Han gjør ikke dette knyttet til historien etter 1967, men til selv opprettelsen av den jødiske staten. Kjernen i konflikten har alltid vært jødenes forventninger, ønsker, drømmer og krav om en jødisk stat, ifølge Gule.
Det er godt kjent at palestinerne startet med å terrorisere sivile jøder lenge før staten Israel ble opprettet, altså lenge før noen anklaget jødene for okkupasjon, apartheid og så videre. Det er også godt kjent at den jødiske immigrasjonen tiltok i forbindelse med at folkerettslige beslutninger (1920/1922) slo fast at jødene hadde rett til å vende tilbake til sitt historiske hjemland og opprette en suveren og selvstendig jødisk stat der. I denne forbindelsen tiltok den arabiske innvandringen eksplosivt. Palestinernes terrorisme mot sivile jøder tiltok også eksplosivt. Og ennå var det ingen som anklaget jødene for okkupasjon eller apartheid – det var jødenes tilstedeværelse og aspirasjoner om en stat som utgjorde kjernen i konflikten, ifølge palestinerne. De mente kort og godt at hele Midtøsten skulle bestå av arabiske stater, og at ingen andre etniske grupper hadde noen som helst rettigheter i så måte.
Jødene organiserte væpnede grupper for å forsvare sivile jøder mot palestinsk terrorisme. Slik oppstod det trefninger, og atter nye trefninger. Disse jødiske væpnede gruppene la også press på britene, – som ved folkerettslige beslutninger var gitt mandatmakt over området inntil den jødiske staten var etablert – som på grunn av arabisk press trenerte både jødenes hjemvendelse og den jødiske statens opprettelse, stikk i strid med deres folkerettslige mandat.
Da Israel ble opprettet i 1948 – som en jødisk stat i jødenes historiske hjemland – var det ved folkerettslige beslutninger og med FNs velsignelse.
Først utover på 60- og 70-tallet ble det stuerent for andre enn nazister og kommunister å benekte jødenes historiske og juridiske rett til Israel. Den gangen var det legitimt å diskutere arealer og grenser for den jødiske staten, men den palestinske terrorismen tok alle som forsvarte verdier som folkerett, menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet tydelig avstand fra.
I dag er det altså helt annerledes. I dag er det stuerent å ytre at jødene ikke hadde noen historisk eller juridisk rett til å opprette en jødisk stat – altså på linje med slik nordmenn hadde historisk og juridisk rett til å opprette en norsk stat. Det er stuerent å erklære opprettelsen av staten Israel som imperialisme og kolonisering. Og det er til og med stuerent å gi jødene skylden for konflikten og den palestinske terrorismen mot sivile jøder i Israel!
Kjernen i konflikten «har alltid vært den sionistiske-israelske undertrykkelsen av palestinere gjennom okkupasjon, etnisk rensing og kolonisering. Uten anerkjennelse av palestinernes grunnleggende rettigheter vil terroren fortsette», skriver Gule på sin Facebook-side 5. august 2022.
Med to korte setninger belyser Gule kjernen i konflikten, også sett fra et israelsk synspunkt: Så lenge palestinerne definerer terrorisme mot sivile jøder som en legitim måte å ytre seg på, vil Israel måtte fortsette å sette inn sikkerhetstiltak palestinerne og deres venstreekstreme støttespillere stempler som okkupasjon og apartheid.
Når jødene i Israel setter inn sikkerhetstiltak for å forhindre terrorisme mot sivile, som jo åpenbart er tydelige brudd med Folkeretten og Menneskerettighetene, anklager deres fiender, motstandere og kritikere dem for å bryte Folkeretten og Menneskerettighetene.
DET er det vanskelig å forsvare seg mot. Og DET vet palestinerne, og deres venstreekstreme støttespillere.
Den eneste løsningen på konflikten, sett med palestinernes øyne, er at jødene kommer til erkjennelse av at Israel ikke er deres historiske hjemland og at de derfor er inntrengere og innflyttere i arabernes land – og følgelig har de selvfølgelig heller ingen juridiske rettigheter til Israel. Den jødiske staten må som andre imperialistiske kolonier opphøre å eksistere, og en stat med arabisk majoritet må opprettes i dens sted.
Israels fiender, motstandere og kritikere tar ikke høyde for at majoriteten av jødene i Israel i dag er etterkommere av jøder som flyktet fra de 21 arabiske statene etter 1948 – de ble fordrevet og flyktet for sine liv. Det eksisterte/eksisterer ikke demokrati og ytringsfrihet i disse arabiske statene, og jødene var dømt til å leve som en sterkt undertrykket minoritet – sammen med andre minoriteter i disse landene.
Israel ble opprettet som en nødhavn for det jødiske folk – en nødhavn for jøder forsøkt utslettet av nazister, undertrykket av kommunister og fordrevet av muslimer. De har vandret omkring fra nasjon til nasjon, og rike til rike, i nesten 2000 år. Helt siden romerne la landet deres øde og fordrev dem – en undertrykkende mekanisme som bare forstrekt seg i de kristne og senere muslimske samfunn jødene ble en del av, med liten eller ingen mulighet til å unnfly. Veien hjem var steng til Israel og Jerusalem var stengt.
For palestinerne har kjernen i konflikten alltid handlet om jødenes tilstedeværelse og krav på frihet. Men i Norge var slike synspunkter kun gangbar mynt blant nazister og kommunister, helt frem til 60- og 70-tallet. I dag er det stuerent – på stortinget, i kirken, på universitetene, i media og i det offentlige rom for øvrig.
I likhet med Gobbels propaganda, har det lykkes de anti-israelske aktivistene å fordreie sannheten og sette den på hodet. Jødene er problemet. Slik de var problemet i Europa, er de problemet i Midtøsten.
Jødene er et bitte lite hardtarbeidende og fredselskende folk med en lang lidelseshistorie. Israel er ett av de minste landene i verden – og består i hovedsak av ørken. Den er omringet av 21 arabiske stater som alle har kriget for å gjøre henne til den arabiske stat nummer 22.
Motstanden mot jødenes hjemvendelse til landet sitt er kjernen til konflikten.
_____