“Frem til de juridiske reformene ble foreslått, trengte ikke venstresiden å vinne valgene. Den venstreorienterte høyesterettsdomsstolen hadde implementert sin ideologi. …. Det er kilden til deres raseri”, skriver Martin Sherman i The Algemeiner.
Vi stanser ved dette utsagnet og deler en kommentar om det – fordi det belyser noe sentralt og viktig ved den pågående politiske konflikten, knyttet til dragkampen om makt og innflytelse i Israel gjennom Høyesterett.
På høyresiden er det en bredt utbredt oppfatning at Høyesterettsdommerne i hovedsak representerer en sekulær, liberal og venstreorientert ideologi, og at de ved sin dømmende makt sitter på så mye makt og myndighet over de folkevalgte representantene, at det står i kontrast til demokratiet – noe Shermans artikkel i The Algemeiner gir uttrykk for.
Det israelske demokratiet består av flere store og svært ulike grupper, som alle ønsker all den makt og innflytelse som kan oppnås gjennom et demokratisk styresett – kampen står om den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten (nasjonalforsamlingen, regjeringen og domstolen).
I Israel er det slik at Høyesterettsdommerne ofte sitter med det siste ordet når nye Høyesterettsdommere skal innsettes. Reformene søker å balansere dette ved å gi økt innflytelse til nasjonalforsamlingen/regjeringen knyttet til prosessen bak nominasjon og utnevnelse av Høyesterettsdommere.
Når Høyesterett innehar retten til å vedta at en gitt politikk strider med loven, forstå vi at Høyesterettsdommerne har mye makt og at det derfor er om å gjøre at disse dommerne er nøytrale, eller i alle fall ikke representerer en helt annen ideologi enn det man selv foretrekker.
Utnevnelse av Høyesterettsdommere
Det er for eksempel relativt sjelden at arabere blir utnevnt til Høyesterettsdommere (til tross for at en av fem israelere er arabere). Nylig ble en arabisk muslim utnevnt som Høyesterettsdommer for første gang i landets korte og intense historie.
Majoriteten av dagens jødiske israelere er jøder, eller etterkommere av jøder, som aldri forlot Midtøsten. De ble fordrevet og flyktet fra arabiske og andre muslimske land etter 1948. Mange jødiske israelere er også sterkt religiøst orienterte. Begge disse gruppene er helt tydelig svært underrepresentert i Høyesterett.
En betydelig majoritet av Høyesterettsdommere er jøder med europeisk bakgrunn og sekulært og liberalt orienterte. De er mennesker med verdier og holdninger, som gir dem et ideologisk grunnlag å vurdere saker og ta beslutninger på. Alle israelere kjenner til at dette er en utfordring. Alle forstår at det bør og må komme reformer. Uenigheten består i når og hvordan man skal innføre endringer – altså for å styrke demokratiet.
Demokrati og ideologi
Mange israelere, ikke bare arabiske muslimer, men også jødiske grupper, opplever seg ikke tilstrekkelig ivaretatt av dem som har makt og innflytelse i det israelske samfunnet. Det er en utfordring for demokratiet, ikke bare fordi alle borgere skal representeres på en rettferdig fordelt måte, men styresettet og samfunnet må også legge til rette for at dette fungerer i praksis!
Domstolene skal dømme etter de til enhver tid vedtatte juridiske prinsipper og lover. Spørsmålet som reiser seg er da: Hvem vedtar de til enhver tid gjeldende juridiske prinsipper og lover? Når israelerne i dag argumenterer for og imot regjeringens foreslåtte reformer, så er det med andre ord den praktiske politiske kursen man krangler om – hvem skal ha rett til å styre landet og samfunnet i retning av sine ideologiske verdier og normer?
Er det de ultraortodokse? For arabiske muslimer, og liberale og venstreorienterte israelere, er det langt, langt ifra ønskelig. Er det muslimer, eller sekulært og liberalt orienterte, blir det utålelig for de ultraortodokse.
Det meste endrer seg ikke
Israels korte moderne historie har sett lignende konflikter tidligere. Etter at stormene gir seg, er det meste som før – enten man får spise gjærbakst ved offentlige sykehus eller ikke; enten en folkevalgt som er dømt for skatteunndragelse får sitte i regjering eller ikke; og enten man godkjenner nye jødiske bosettinger i Judea og Samaria eller færre.
Fremdeles vil FN har den jødiske staten som sin skyteskive nummer en; fremdeles vil onde regimer som det sjiamuslimske presteskapet i Iran søke å utslette Israel; og fremdeles vil “palestinerne” mene landet tilhører dem og hylle selvmordsbombere som hellige krigere og frigjøringshelter.
Et større perspektiv
Det er to helt sentrale årsaker til at jødene, gjennom århundrene i diasporaen, bevarte sitt språk, sin etniske identitet og sin lengsel etter å vende tilbake til hjemlandet deres forfedre ble fordrevet fra: Den jødiske religionen og den grusomme antisemittismen.
Antisemittismen forsvinner ikke. Men hva vil skje med det jødiske folket og den jødiske staten dersom den jødiske religionen mister innflytelse og taper terreng for helt andre verdier og holdninger, hentet fra andre ideologier? Det er et viktig spørsmål å stille seg, og besvare, for alle som ønsker den jødiske staten vel – uavhengig av religiøst og ideologisk ståsted, og uavhengig av om man ønsker å nyte gjærbakst i påskeuken eller ikke.
Martin Shermans artikkel i The Algemeiner kan du lese her: The Real Reason for the Left’s White-Hot Fury – Algemeiner.com.
