Under årets Yom Kippur-feiring i Israel er det ingen norske hovedstrømsmedier som skriver om verken den jødiske høytiden eller at det er 50 år siden Yom Kippur-krigen i 1973.
Israelske medier, derimot, er naturlig nok opptatt av saken. Jerusalem Post har en interessant vinkling.
For mens Egypt, som tapte krigen og mistet tusener av soldater feirer krigen som en seier, er jødene i motsatt ende av skalaen: krigen som kunne endt katastrofalt, endte med seier, men jødene ser det som en katastrofe.
Bakteppet, skriver avisen, er at Israel på krigens siste dag, 24. oktober 1973, sto på vestbredden av Suez-kanalen, de hadde omringet Egypts tredje armé, og sto kun 100 km fra Kairo. I nord hadde IDF krysset Golanhøydene og gått inn i Syria, og hadde bare 32 km til Damaskus.
Alt dette var altså etter at landet hadde blitt fullstendig tatt på sengen og blitt overrasket på årets helligste dag: Yom Kippur.
Men Egypt feirer altså Oktoberkrigen, eller Ramadankrigen som de kaller den, som en seier, med militærparader, offentlige taler, konserter, sportskonkurranser og turer til universitetet i Kairo.
Israel derimot spiller sørgemusikk, har minnestunder, og holder endeløse diskusjoner om den sviktende etterretning, dårlige politiske ledere og det mislykkede militæret.
Egypt har aldri publisert noe offentlig statistikk over tap i denne krigen, men man regner med et sted mellom 8.000 og 20.000 døde. Israel mistet på sin side 2.688 soldater.
Men altså, hvorfor er det slik?
Egypts feiring er på en måte lett å forstå: i seksdagerskrigen i 1967 ble de fullstendig ydmyket. Hele deres luftforsvar ble knust mens det fortsatt sto på bakken, mens nå ble Israels uovervinnelighet punktert. De tok Israel på sengen og krysset over til østsiden av Suezkanalen, og gjenopprettet sin stolthet.
Israel derimot, ser mer på sjokket og ydmykelsen det var å bli overrasket på denne måten, enn de ser på utfallet av krigen.
– Yom Kippur var en militær seier, men det var et sjokk, sier Michael Oren, historiker og tidligere ambassadør til USA.
– Og begynnelsen var en fullstendig katastrofe.
Men han forteller at da han var ambassadør og reiste rundt i USA på militærakademier, så var det nettopp Yom Kippur-krigen de studerte, og ikke seksdagerskrigen, til tross for suksessen.
Oren forteller at det er to grunner til dette: først og fremst var det Ariel Sharons fantastiske manøver der han krysset Suezkanalen og omringet egypterne. For det andre var det Israels evne til å endre den militære doktrinen midt i kampen, noe de aller fleste hærer finner umulig å gjøre.
At Israel ikke hang fast ved det innlærte, men var i stand til å improvisere og endre de taktiske retningslinjene midt i striden, førte til en rungende militær seier.
Men tapene var altså store, relativt sett. De 18 dagene krigen varte, mistet Israel 0,08% av befolkningen, mot 0,03% i seksdagerskrigen, og 0,01% i Sinai-krigens 100 timers strid i 1956. Og det er dette, samt skuffelsen over overraskelsesmomentet som i stor grad preger det jødiske folks syn på krigen.
Nobelprisvinner Yisrael Aumann skrev i en artikkel i 2020 at den virkelige tragedien med Yom Kippur-krigen er hvordan jødene ser på den. Fiendene lykkes med å underminere Israels selvsikkerhet, slik at selv om Israel vant, ser de seg som tapere.
– Selv om det ser umulig ut å endre den offentlige oppfatning som har dannet seg over mange år, så må vi ordne opp i dette, skrev han.
– For de falnes skyld, for vår nasjonale motstandkrafts skyld, for fremtidens skyld: Tiden er kommet for å erklære offentlig: – Vi vant Yom Kippur-krigen. Big time.
