– Dette er mitt livs kamp, tenkte overinspektør Shimon Portal, da han hørte at datteren Neta var sperret inne i hjemmet sitt. Terrorister hadde kommet seg inn.
Partal forteller at han vel har hatt mange kamper i løpet av livet, men ingen som denne.
Da terroristene angrep lørdag morgen, fikk han en melding fra datteren Neta som bor på en kibbutz, om at terroristene hadde kommet seg inn i kibbutzen og at hun var i fare.
Det var tidlig om morgenen, og politimannen forteller at han ikke var blitt innkalt enda, men han dro av gårde likevel fordi han hørte så mange urovekkende nyheter om det som skjedde i Sderot. Så kom altså meldingen fra datteren at det var terrorister inne i leiligheten hvor hun var.
– Det er skyting hele tiden, og masse folk som skriker.
Hun sendte ham sin plassering og fortalte at hun var inne i sikkerhetsrommet. Og at det var låst.
– Pappa, de skjøt på meg. Redd meg, skrev hun.
Portal var bevæpnet, men bare med et gevær, men skjønte at det egentlig kun var ham selv som kunne redde henne. Så han skrev:
– Jeg kommer!
Og kastet seg i bilen, kjørte mot landsbyen så fort han kunne. Terrorister skjøt på ham langs veien, men han stoppet ikke, bare kjørte videre.
– Jeg kjørte som en gal mot kibbutzen, de skjøt mot meg, de traff bilen min. Jeg kom til en bensinstasjon hvor jeg traff en annen politimann. Det var en terrorist på den ene siden, og politimannen ble skutt og drept.
Han kjørte videre mot huset til datteren og så to hovercraft-kjøretøy der, og forsto at det måtte være terrorister.
– Jeg så to menn i sivile klær som røykte sigaretter på en avslappet måte. De sa «Ta’al» på arabisk. Jeg skjøt mot dem, og da kom fire mann ut og skjøt på meg med automatiske Kalasjnikov-rifler. Jeg satte bilen i revers og kom meg unna.
Neta og kjæresten Santiago hørte terroristene inne i huset. De var inne i sikkerhetsrommet, og prøvde å åpne døren. Santiago slåss med dem og klarte å hindre dem.
Portal dro tilbake, og han så flere lik på gulvet. Han ropte på datteren og da kom to ungdommer ut av nabohuset. Han fikk reddet dem vekk fra skytingen.
Også noen barn fikk han reddet, og da han så dro hvor datteren var, visste han ikke lenger hvordan det sto til med henne.
– Jeg ble skutt i min høyre fot, og Santiago var skutt i sin venstre, gjennom døren til sikkerhetsrommet. Mens han strevde med dem, diskuterte vi hva vi skulle gjøre. Vi skjønte at de kom til å kaste inn en granat.
Dette er datteren som forteller.
– Jeg åpnet vinduet i sikkerhetsrommet, og så en gruppe, sikkert de samme som faren min så, ti eller femten menn som sto lent mot veggen mens de røykte og lo. Santiago så at de kastet en granat, så han dyttet meg ut vinduet. Jeg falt ut og ble skadd. Han hoppet etter. Vi bare reiste oss, – jeg ble skutt fem ganger til, mest i beina. Etterpå prøvde vi å komme oss inn i ett av husene, men vi brakk håndtaket på døren, og kom oss ikke inn. Men Santiago fikk oss til den andre siden av gaten.
I nesten tre timer greide Neta og Santiago å holde ut til Shimon Portal greide å komme seg til dem.
Siden da har han tenkt på barna han reddet. Han har ingen ide om hvem de er, men skulle gjerne vite at de hadde det bra.
