Det er et par punkter å merke seg når man leser denne kommentaren. For det første, angrepet mot sør-Israel rammet et lokalsamfunn som i særdeleshet besto av liberale mennesker. Folk som trodde på fred med araberne i Gaza, som fikk dem til israelske sykehus, som opprettet arabisk-israelske venneforeninger, som skaffet dem jobber i Israel.
For det andre, den jevne israeler har nok et noe annet bilde av situasjonen enn Vesten generelt, og spesielt Norge. Mens sosialdemokratiske krefter i Vesten ser krigen som en krig Israel riktig nok har rett til, men som går over grensene for hva «man kan tillate» før man lar indignasjonen slippe til, og med alle de grafiske forstyrrende bildene som overstrømmer nyhetssendingene nærmest tar pusten fra en, så ser nok Israel på Gaza mer som en fiende, et folk som gjennom mange år ved sine valg har satt seg selv i den situasjonen de er i nå: at Israel er nødt til å angripe for å forsvare seg, med de følger det får for et folk som har latt terrorister infiltrere hele samfunnet.
Kommentaren målbærer uansett et perspektiv som dessverre er totalt fraværende i norsk offentlighet: hensynet til og behovet for sikkerhet for den israelske befolkningen. Og der norske medier kritiserer Israels statsminister for hans påståtte hardhet og uforsonlighet, er det en helt annen vinkling fra hans egne politiske motstandere.
Av DAVID HOROVITZ
Nesten to måneder etter Hamas’ ufattelige slaktning av 1.200 mennesker i sørlige Israel og massebortføringen av ytterligere 240, med IDFs bakkeoffensiv som nå har startet igjen og er blitt utvidet til sør-Gaza, er det ikke så helt klart hva det vil si å «demontere Hamas» og hvor gjennomførbart det er.
I forsvarskretser snakkes det om å sette Hamas’ 24 bataljoner ut av spill, og man antar at de fleste av dem ikke lenger er i funksjon når det gjelder nord-Gaza. Og at rundt 5000 Hamas-styrker er blitt drept på Gazastripen i tillegg til 1000 som ble drept på israelsk territorium 7. oktober.
Det er fokus på å ødelegge Hamas’ våpensystemer og -lagre, kontroll- og kommandosentre. Alle er sammen om å ødelegge så mye som mulig av deres vidstrakte nettverk av tunneler. Og det jobbes med å finne og eliminere Hamas’ nøkkelpersoner, spesielt lederkvartetten Yahya Sinwar, hans bror Mohammad, Marwan Issa og Mohammed Deif.
IDF ser ut til å ha gjenopptatt sin bakkeoffensiv uten store tilbakeskritt. Men scenene som utspant seg ved noen av forrige ukes løslatelse av gisler, med utfordrende maktdemonstrasjon fra Hamas- og Islamsk Jihad-terrorister under utspekulerte, kvalmende overrekkelsesseremonier, også i sentrale områder i Gaza by hvor IDF har vært, reiser spørsmålet om hvor ille Hamas egentlig har blitt rammet, selv i deler av nordlige Gaza.
Går IDF ustoppelig fremover mot erobring av samtlige av Hamas viktige tilfluktssteder, som Khan Younis i sør, hvor mye av lederskapet i Hamas og mange av gislene antagelig befinner seg, ifølge noen i forsvaret?
Eller har de et flyktig grep på disse områdene mens Hamas’ banditter forsvinner, klar til flukt så snart IDF reduserer presset eller trekker seg tilbake?
Ledelsen i Israel innrømmer i private sammenhenger at IDF har justert sin plan for bakkeoffensiven i det sørlige Gaza etter adskillig privat og offentlig kritikk av måten de angrep den nordlige delen av stripen.
USAs utenriksminister Anthony Blinken kritiserte Israel for de «massive tap» av sivile liv under bakkeoffensiven på en viktig pressekonferanse i Tel Aviv sist torsdag. Og han sa offentlig til Israel at dette ikke kunne gjentas i sør: – ingen så store sivile tap, ingen bombing av sykehus, skoler, FN-fasiliteter eller sivil infrastruktur, ingen evakuering av sivile i en slik grad som det skjedde i nord, og flere sikre områder for evakuerte sivile å flykte til.
Blinken tok det for gitt at Israels «sofistikerte» IDF kan nå sine mål å ta Hamas også med disse begrensningene, og selv om han innrømmer at Hamas opererer fra sykehus, skoler og sivile fasiliteter og bruker Gazas sivile som menneskelige skjold.
Høytstående offiserer i Israels forsvar har sagt at IDFs taktikk i nord-Gaza var å oppfordre ikke-stridene i flere uker å evakuere, og så bombe de militære målene kraftig fra luften før bakkestyrkene inntar bygningene en for en. Dette forårsaket adskillige tap av liv og skapte ekstremt mye ødeleggelse, men nesten hver eneste bygning var minelagt og inneholdt nedganger til tunneler under bakken, hvor Hamas’ folk flyktet eller var i ferd med å flykte.
I områder som flyktningeleiren Shati, hvor sivile i stor grad evakuerte, ble tap av liv redusert. Men i andre områder som Jabalia var det motsatt, fordi Hamas hadde forskanset seg, og sivile enten valgte å bli eller ble tvunget av Hamas.
IDF hadde planlagt å bruke bakkestyrker mer kirurgisk i deler av sør-Gaza, men også sannsynligvis den metoden de brukte i nord, når befestede Hamas-stillinger skal tas og man ønsker å unngå store tap på israelsk side.
Etter at Blinken var på besøk, kom IDF med et kart ment som hjelp for ikke-stridende i Gaza med å forstå hvor krigen vil ramme, og komme seg vekk i tide.
Det er ikke kjent i hvilken grad IDF endrer sin taktikk for å innfri de bekymringene som ikke bare Blinken har gitt uttrykk for nå, men også president Joe Biden, eller hvordan slike endringer vil ha innvirkning på tap av liv på Gaza og i IDFs rekker.
Det er også ukjent hvor mye Israel har til hensikt å tilpasse de to interessekonfliktene til å hverandre med hensyn til tid. Forsvarsminister Yoav Gallant sa til Blinken på møtet i krigskabinettet torsdag at Israels befolkning står samlet bak målet som er å avvæpne Hamas, «om det så tar måneder». Til det skal Blinken ha svart: «Jeg tror ikke dere har kreditten til det.»
I virkeligheten regner man i forsvarskretser med å måtte krige i Gaza i mange måneder, i alle fall ut 2024. Forhåpentlig ikke med samme intensitet som i de siste ukene og de neste to måneder. Ikke desto mindre er det forskjeller her mellom Israel og landets viktigste allierte USA, og mangelen på avklaring vil sannsynligvis komme opp igjen og forårsake gnisninger.
Og friksjon, det er det allerede, helt åpenlyst, mellom statsminister Benjamin Netanyahu og USA, om Gazas skjebne etter krigen.
Biden-administrasjonen ønsker seg «revitaliserte» PA (palestinske selvstyremyndigheter) til å styre på Gazastripen, som en del av en tostatsløsning.
Netanyahu kom med en utvidet kritikk mot dette på slutten av pressekonferansen lørdag kveld, og erklærte med en viss bitterhet overfor PA at «jeg er ikke klar for å bedra meg selv og si at denne elendige greia som ved en stor feil ble opprettet under Oslo-avtalene» skal tillates å styre på Gaza. PA, sa han «bekjemper ikke terror. De finansierer terror. De underviser ikke for fred, de underviser for at Israel skal utslettes. Det er ikke de folka som skal inn nå. «Likevel,» sa han, «det er det selv den beste av våre venner kan komme opp med. Jeg tenker annerledes. Jeg vil ikke ha det. Jeg mener vi må bygge opp noe annet.»
USA har presset Israel for i det minste å fortelle hva dette «noe annet» måtte være, men noen i forsvarsledelsen vil ikke ha så mye snakk om «dagen etter» i det hele tatt, fordi de mener det ødelegger det som er viktig nå, nemlig å vinne. Det gir Hamas inntrykket av at de bare må holde ut litt lenger, til daggry «dagen etter», sier de. Og debatten i Israel om Gaza etter krigen gjenoppliver også den politiske splittelsen – om PA, to stater og hele det langsiktige spørsmålet om Israels forhold til palestinerne.
Men uansett hvordan løsningen etter krigen måtte bli, så stresser israelske forsvarskilder at det kreves et mye tettere samarbeid med Egypt. Egypts rolle vil være kritisk for å hindre terrorgrupper i Gaza å bygge opp igjen sin styrke når IDF trekker seg ut. Enten må IDF blir værende i lang tid langs grensen mellom Egypt og Gaza, i den sårbare «Philadelphia-korridoren» mellom havet og Kerem Shalom-overgangen – eller så må Egypt begynne å ta skikkelig kontroll på hva som krysser denne grensen. Til nå har Hamas vært i stand til å produsere raketter og andre våpen – med redselsfulle konsekvenser 7. oktober.
Hamas’ ultimate hensikt med stormangrepet 7. oktober var å få oss til å slutte å ønske å bo i Israel. Det er unødvendig å si at dette fortsatt er terrorgruppens mål.
Sjefen for Hamas i Gaza, Yahya Sinwar og hans medplanleggere i dette uhørte, barbariske angrepet, hadde som mål å drepe flest mulig av oss og bortføre så mange som mulig. Og de kalkulerte med at deres skremmende massakre og den psykologiske virkningen av at de bestemmer gislenes skjebne, og blottstillingen av inkompetansen hos våre politiske og militære ledere, ville føre til en så dyp håpløshet og følelse av sårbarhet hos resten av oss, at det ville ødelegge Israel innenfra.
De to siste månedene har IDF, folkets hær, startet på den lange prosessen med å gjenopprette folkets tro på at de faktisk har kapasitet til å beskytte dem. Den gjorde det først, men dessverre så inderlig forsinket, ved å stabilisere situasjonen i sørlige Israel, og deretter ved å starte krig mot Hamas i Gaza. Jeg poengterer «startet på» og «den lange prosessen».
Det politiske lederskapet har ikke gjort noe sånt.
Horowitz går så videre med å hudflette den politiske ledelsen i Israel, og peker på flere momenter som etter hans syn viser udugelighet. Han mener statsministeren og forsvarsdepartementet burde være mer samkjørte, og at statsministeren skulle ha tatt mer hensyn til gislenes familier og de behov de hadde for å bli hørt.
Likeledes kritiserer han Likud-ledelsen for deres åpenbare maktkamp, som han mener burde vente til etter krigen.
Videre er han oppgitt over at de mange titusener som har blitt evakuert fra sine hjem, både i sør hvor Hamas angrep, og i alle byer og landsbyer som har blitt evakuert på grunn av rakettangrep, ikke har fått noe håp om å få komme hjem på lange tider. Det er litt uvisst hva Horowitz mener med å peke på at forsvarsminister Gallant ønsket å angripe Hizbollah før det ble tatt et oppgjør med Hamas, ut fra den tesen at når du må kjempe på to fronter, tar du den farligste først. Det er som kjent vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
Han oppsummerer krigen med hvor man står i øyeblikket, og peker på at Israels politiske ledelse mener at Hamas’ ønske om våpenhvile med frigivelse av gisler skyldes det militære presset, og at et fortsatt militært press er veien å gå for å få resten av gislene fri. Og at gislenes liv antagelig ikke er i fare, ettersom Hamas anser dem som verdifulle og derfor passer på dem.
Men så peker han på tidligere Ehud Baraks påstand om at Israel fra begynnelsen av burde ha kommet med tilbud om «alle mot alle» altså alle gislene løslatt mot at alle palestinske terrorister skulle løslates fra israelske fengsler. Dette, sier han, ville etter all sannsynlighet ikke blitt noe av, men det ville kunne gitt Israel større internasjonal legitimitet.
I sum mener kommentatoren at det gjøres for lite for å få gislene fri, selv om ledelsen i landet sier de gjør alt som er mulig å gjøre. Dette gjenspeiler nok den forståelse svært mange israelere har, ettersom et liv har en svært høy verdi for en jøde. Ikke minst er dette en enorm kontrast til Hamas, som åpent sier at liv ikke spiller noen rolle for dem, ikke en gang deres egne familier.
