- Menighetens kall og gjeld

Rom 15.27: De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver 

Dersom Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, dersom dette folket er redskapet som har brakt Guds rike og frelse til verden, dersom Gud bringer dem hjem i våre dager og dersom Guds Ord maner oss til å be for dem, så er det i grunn opplagt at Israel angår oss. Paulus underviser i Romerbrevet om jødenes rolle i Guds frelsesplan, og hans konklusjon er at vi som hedningkristne står i gjeld til dem. Han samler inn til en gave til «de hellige i Jerusalem» og skriver

Rom 15, 25- 27: Men nå drar jeg til Jerusalem med hjelpen til de hellige der. v26 For menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. v27 De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.

Paulus peker her på at kirken har fått del i jødenes åndelige gaver, og at vi derfor står i gjeld til dem. Ja, vi skylder å hjelpe dem på det materielle plan. 

I Lukas 15 finner vi tre lignelser, som alle illustrer Guds nåde og kjærlighet til syndere. En av dem, historien om den bortkomne sønn, beskriver gripende hvordan faren ventet på sønnen som kom hjem. Hele historien får en bismak og bringer et ubehag når vi leser om den hjemmeværende sønnen som ikke ønsket sin bror velkommen. Denne holdningen kan minne mye om hvordan den kristne kirke forholder seg til jødene som i dag kommer hjem til Israel. Til tross for at jødenes hjemkomst og Israels gjenopprettelse er et av de mest forutsagte hendelsene i Bibelen om vår tid, og til tross for at jødene har levd i landflyktighet i to årtusener og nå endelig kommer tilbake til sitt hjemland, forholder likevel store deler av den globale kirke seg likegyldige til Israel. Samtidig skjer det også en positiv oppvåkning mange steder. Det profetiske ord står fremdeles fast, og skinner som et lys i mørket. 

Menighetens kall

Som etterfølgere og disipler av Jesus er vi kalt til å være Guds medarbeidere. Det Han er opptatt av, skulle også engasjere oss. Guds Ord sier i Jeremia 32,41: «Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet.» Når Gud bringer jødene hjem og planter dem i landet av hele sin sjel og hjerte, så skulle det berøre og bevege alle kirker. 

Historisk har hedninger så vel som misjonerer vært med på å ødelegge relasjonen mellom jøder og kristne gjennom tvangskonvertering. Nesten ingen messianske jøder i dagens Israel bruker begrepet kristne om seg selv, og de omtaler heller ikke sine forsamlinger som kirker. Det illustrerer alvoret i denne aktuelle problemstillingen. Derimot har genuin kjærlighet og omsorg forvandlet relasjonen mellom kristne og jøder i Israel de siste tiårene. Her har utviklingen vært formidabel på kort tid. Da Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, IKAJ ble etablert i 1980, var det en dyp skepsis mot oss som kristne. 41 år senere bringer Israels president, statsminister, utenriksminister, forsvarsminister og turistminister sine hilsener og takkevideoer til IKAJs Løvhyttefest arrangement i Jerusalem. Unisont bringer de takk for den kristne kjærligheten og støtten. 

En brutal illustrasjon på viktigheten av dette aspektet er at dersom kirken ikke hadde vært preget av erstatningsteologi og antisemittisme ville trolig Holocaust aldri funnet sted på det kristne kontinentet Europa.

Siden Bibelen forteller oss at vi har fått frelsen og Guds Ord fra dette folket, er det åpenbart en spesiell forbindelse i Guds plan mellom jødefolket og Hans kirke. Bibelen kaller oss til å gi dem trøst, forbønn og velsignelse. Flere steder i bibelen illustreres dette tydelig:

Tabell 3. Bibelvers om trøst

Råd til menighetene:

En menighet som ønsker å ta på alvor dette gudgitte ansvaret overfor det jødiske folk, bør tenke gjennom og gjøre noe konkret i forhold til de følgende fem områdene

1) Undervisningen. Det må være villet og ønsket fra lederskapet at Israel blir en 

integrert del av undervisning fra Guds Ord til hele menigheten. Troen kommer av forkynnelsen, og det er avgjørende nødvendig at denne delen av Guds Ord 

formidles til hele menigheten. Om ikke menigheten forkynner på dette området, er det andre destruktive sterke røster som roper høyt.

2) Bønn. Israel blir en integrert del av menighetens bønneliv.

3) Økonomi. Paulus er klar på at siden vi står i gjeld til jødefolket, «plikter» vi å tjene dem på det praktiske området. Århundrer med forakt og forfølgelse kan ikke gjøres godt igjen med fine uttalelser. Praktisk handling som demonstrerer vår kjærlighet, er derfor avgjørende nødvendig.

4) Stå opp for. Når jøder og Israel trakasseres i det offentlige rom, er det viktig at vi som kirke ikke bare er tause tilskuere. Guds kirke er sannhetens støtte og grunnvoll, og det gjelder på ulike plan. Ikke minst er det viktig at vi løfter vår stemme til vern for dette folket.

5) Reis til Israel. Ta gjerne med menigheten på reise til Israel, det vil endre 

opplevelsen og forståelsen av hva Gud gjør med dette folket i vår tid. Det vil også berike Bibellesningen. Historiene i Bibelen blir med ett mer levende når en befinner seg i landskapet der Jesus gikk på vannet, talte til folket, og en erfarer avstanden fra Nasaret til Jerusalem og så videre.