Kurdernes områder strekker seg over deler av Iran, Syria, Irak og Tyrkia. Forholdet mellom Israel og Kurdistan innebærer diplomatisk samarbeid mellom den kurdiske regionen i Irak og staten Israel.
Formelt diplomatiske samarbeid er ikke etablert, med det har like fullt eksistert siden tidlig på 1900-tallet. Den kurdiske regionen i Irak har uttalt at det ikke eksisterer noen problemer mellom de to partene. Israel støtter opprettelsen av en selvstendig kurdisk stat i Midtøsten. Forholdet mellom de to folkene har blitt møtt med massive antisemittiske og antikurdiske påstander fra arabiske, iranske og tyrkiske ledere og medier.
Aliya gjennom Kurdistan (1948-1949)
Den arabiske motstanden mot jøder fikk en oppblomstring etter opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948. De fleste jødene flyktet fra Irak på slutten av 1940-tallet – de flyktet gjennom Kurdistan ved hjelp fra Israel og Iran. Mange jøder fra Irak stod i takknemlighetsgjeld til kurderne.
Forhold mellom Israel og Kurdistan (1958-1979)
Som den eneste ikke-arabiske staten i regionen, ønsket Israel å etablere samarbeid med andre etniske minoriteter i Midtøsten. Kurderne ble en naturlig samarbeidspartner, som den største ikke-arabiske etniske gruppen.
Israel hjalp kurderne under den irakisk-kurdiske krigen fra 1958 til 1970-tallet. I 1959 møtte den kurdiske lederen Mustafa Barzani Kamuran Alî Bedirxan Israels utenriksminister Golda Meir i Geneve. Meir lovet ubetinget israelsk støtte til et uavhengig Kurdistan,
Iran var til å begynne med kritiske til israelsk tilstedeværelse i Kurdistan, men lot israelerne bistå kurderne i 1961 – Israel støttet kurderne med humanitær hjelp og våpen. Det meste av denne aktiviteten ble hemmeligholdt. Israel opprettet også et militært feltsykehus i Kurdistan.
De to landene dannet også Parastin, en kurdisk etterretningstjeneste som spionerte på den irakiske hæren. Bedirxan møtte israelske tjenestemenn igjen i 1964, og Israels statsminister David Ben-Gurion autoriserte Mossad til gi økonomisk støtte og forsvarsmateriell til kurderne. I mai 1965 besøkte den israelske diplomaten David Kimche og IDF- general Tzvi Tzur Kurdistan for å møte Barzani. Israelerne vedtok en økt tilførsel av våpen til kurderne, som mottok forsyninger vinteren 1965. Den kurdisk lederen Barzani besøkte Israel to ganger, i 1968 og 1973.
Alliansen mellom Iran, Israel og den kurdiske provinsen i Irak førte frem til Algiers-avtalen i 1975, hvor Irak og Iran undertegnet en fredsavtale. Samarbeidet mellom Israel og Iran ble utfordret ved at sistnevnte ønsket å fortsette å støtte kurderne. Israel betraktet avtalen som et svik og mente Iran brukte kurderne som et forhandlingskort i forhandlingene med Irak. Statsminister Yitzhak Rabin uttalte at “Sjahen solgte ut kurderne”.
Fra et kurdisk perspektivet var det en fordel å samarbeide med Israel for å trekke USA inn i konflikten. Barzani støttet alliansen med Israel og den israelske bistanden, men andre kurdiske ledere ønsket å bryte båndene til den jødiske staten.
Mossad oppfordret den iranske Sjahen til å revurdere sin stilling til kurderne i Irak etter Alger-avtalen og samarbeidet mellom de tre partene tok seg opp frem mot 1978. Samarbeidet opphørte ved den iranske revolusjonen i 1979, men Israel ønsket likevel å opprettholde forholdet til kurderne.
Krigen mellom Irak og Iran (1980-1991)
Under krigen mellom Iran og Irak fikk Israel til å sende humanitær hjelp til kurderne via Tyrkia.
2000-tallet
Etter invasjonen av Irak i 2003, presset Israels statsminister Ariel Sharon på for styrke forholdet til kurderne for å etablere “en betydelig tilstedeværelse” i Kurdistan.
I 2005 rapporterte Yedioth Ahronoth at tidligere israelske soldater trente opp kurdiske soldater i den kurdiske regionen i Irak. Samme år uttalte den kurdiske presidenten Masoud Barzani : “Å etablere samarbeid mellom kurderne og Israel er ikke en forbrytelse, fordi også mange arabiske land har bånd til den jødiske staten”. I 2006 kritiserte Israel BBC for å ha filmet israelere som trente kurdiske soldater. I 2008 møtte den kurdiske lederen Jalal Talabani Israels forsvarsminister Ehud Barak, som førte til massiv kritikk fra irakiske ledere.
Kurdernes utenriksminister Falah Mustafa Bakir uttalte i 2010: “Vi har ingen problemer med Israel. De har ikke skadet oss. Vi kan ikke hate dem bare fordi arabere hater dem.”
Etter 2014
I juni 2014 startet Israel import av kurdisk olje, til tross for sterk kritikk fra Irak. Israelske tjenestemenn uttalte at landet var opptatt av å styrke båndene med Kurdistan og utvide sine muligheter for kjøp av olje. Kurdistan uttalte på sin side at de var i behov av inntekter i krigen mot ISIS. Israels statsminister Netanyahu uttalte at kurderne er “et kjempende folk med et engasjement for politisk modernisering, og verdige til å få sin uavhengighet.” Senere samme året uttalte Netanyahu at Israel; “støtter det kurdiske folks legitime kamp for opprettelse av en uavhengig stat.”
I 2017 ble nesten halvparten av oljen utvunnet fra kurdiske felt i Irak eksportert til private selskaper i Israel. Samme året uttalte Netanyahu at «kurderne er modige, vestlige mennesker som deler våre verdier». Netanyahu understreket at han anså den tyrkisk-baserte militante kurdiske gruppen PKK som en terrorgruppe, i likhet med USA og EU. Innenriksminister Gideon Sa’ar uttalte at «vi jøder, som kurderne, er en minoritet i Midtøsten. Kurdere har vist seg i flere tiår å være en pålitelig strategisk partner for oss.»
I 2018 uttalte Netanyahu igjen at Israel støtter opprettelsen av en uavhengig kurdisk stat i nord-Irak. I 2019 kritiserte Netanyahu den tyrkiske invasjonen av kurdiske områder i Syria, advarte mot etnisk rensning og uttalte et ønske med å bistå kurderne med humanitær hjelp:
Tyrkerne blir undertrykket både i Iran, Syria, Irak og Tyrkia. Drømmen om et fritt og uavhengig Kurdistan lever videre i kurderne hjerter. Millioner av kurdiske flyktninger er spredt over hele verden. FN, USA, EU og Norge har latt kurderne i stikken og prioriterer andre interesser enn kurdernes legitime rett til selvstendighet og frihet. Israel er den eneste nasjonen som stiller seg på kurdernes side mot den arabiske, iranske og tyrkiske overmakten.
Opprettelsen av et moderne kurdisk demokrati i Midtøsten vil kunne endre den politiske situasjonen radikalt. Som få andre led og kjempet kurderne mot ISIS, men har ikke oppnådd anerkjennelse for innsatsen det internasjonale samfunnet. De er glemt. Kurdernes ordtak er aktuelt, nå som tidligere gjennom århundrene: “Fjellene er våre eneste venner”.
