På Den norske kirkes nettside 10. og 12. mai åpenbarer preses for de norske biskopene sin anti-israelske grunnholdning, som benekter hvordan arabisk krigføring, terrorisme og voldsutøvelse skapte og opprettholder grunnlaget for konflikten – ikke “okkupasjonspolitikken”.
I møte med palestinske opptøyer – Hamas-supportere som kastet steiner og brannbomber på israelsk politi – definerer Olav Fykse Tveit de israelske politistyrkenes innsats for å opprettholde ro og orden som “mangel på respekt for trosfriheten”. Han er opprørt:
Jeg er opprørt over den mangel på respekt for religionsfrihet som israelske myndigheter utviser gjennom bruk av vold mot muslimer som samles i Al Aqsa Moskeen ved avslutningen av Ramadan, skriver Olav Fykse Tveit.
Videoklipp som viser hvordan palestinere oppbevarer lagre med stein inne i al-Aqsa moskeen og skyter fyrverkeri mot politiet er delt utallige ganger gjennom internasjonale og sosiale medier, uten at Fykse Tveit lar seg affisere av det – han promoterer i stedet terrorgruppenes løgner og falske beskyldinger som ble benyttet til å legitimere det påfølgende rakettregnet mot israelske storbyer.
I 2016 vedtok The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) en definisjon av antisemittisme (Working Definition on Antisemitism) som er blitt vedtatt av en rekke lands regjeringer, inkludert den norske.
Til definisjonen av antisemittisme tilhører «bruken av doble standarder» – som det å stille krav til staten Israel man ikke stiller til andre demokratiske stater. man stiller med andre ord urettmessige krav til staten Israel fordi det er en jødisk stat.
Når Fykse Tveit kritiserer israelsk politi for å aksjonere mot voldelige opptøyer genser det til antisemittisme, i henhold til definisjonen – han setter krav til Israel som ikke stilles til andre demokratier.
Fykse Tveit fremmer en løgnaktig påstand det er lett å motbevise, når han beskylder israelsk politi for bruk av vold mot muslimer som er samlet for å be ved al-Aqsa-moskeen ved avslutningen av Ramadan.
Hver år ber millioner av muslimer på tempelplassen uten at det innebærer konfrontasjoner mot israelsk politi. Politiet aksjonerer ikke mot muslimer i bønn, men mot steinkastende terrorister.
Undertegnede har selv vært ved Klagemuren og iakttatt jøder i hengiven bønn, da palestinere på Tempelplassen kastet stener ned på tilbederne. Jødene flyktet i redsel fra muren. Inne i Gamlebyen medførte steinkastingen til aksjoner fra politiet og sammenstøt med de unge palestinerne som var oppildnet av mullaen i al Aqsa-moskeen til motstand mot «den sionistiske okkupasjonsmakten».
Sammen med den lille gruppen jeg ledet oppdaget vi forskrekket blitzregnet mot en ung seiersstemt palestiner med en bitte liten blødning fra pannen, mens unge israelske soldater med langt større skader ikke ble knipset et eneste bilde av – de stod organiserte på en rekke, og observerte medie-sirkuset med tomme blikk. Det var et opprivende syn.
Når Fykse Tveit kommenterer de over 4000 rakettene sendt mot sivile israelere, forklarer han israelernes lidelser ved den israelske «okkupasjonspolitikken», ikke terrorismen.
Også den israelske befolkning lider under de rådende forholdene, volden og videreføringen av okkupasjonspolitikken.
Fykse Tveit knytter den israelske sivilbefolkningens redsler og lidelser under til det nylige rakettregnet fra terroristene på Gazastripen til «volden og videreføringen av okkupasjonspolitikken». Sivile israelere hadde med andre ord ingen verdens ting å frykte, om det ikke var for «okkupasjonspolitikken».
Fykse Tveit mestrer det kunststykke å fortrenge arabiske nasjoners tre forsøk på å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet (1948, 1967, 1073), helt uavhengig av “okkupasjonspolitikken”. De arabiske nasjonen stod samlet i avvisningen av Folkerettens bestemmelser om opprettelse av en jødisk stat – helt uavhengig av Israels arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status.
Fykse Tveit forholder seg heller ikke til at Samaria og øst-Jerusalem ble etnisk renset for jøder etter den jordanske okkupasjonen i 1948. Og han overser at både ytterliggående og «moderate» palestinske grupperingers slagord innebærer å gjøre hele Israel til Palestina – «From the river to the sea. Palestine will be free».
Palestinerne definerer jødene som innflyttere, inntrengere og kolonister fra vestlige land.
Med det forkastes Folkerettens definisjon av jødene som urbefolkning i sitt historiske hjemland. Man fortrenger også at majoriteten av dagens jødiske israelere er etterkommere av jøder fordrevet fra de muslimske nasjonen i Midtøsten – som ble drevet på flukt til Israel uten sine eiendeler eller verdier.
Ingenting av dette berører Olav Fykse Tveit. På linje med Hamas og Palestinakomiteen angriper han det israelske politiet for å gjøre jobben sin og det israelske forsvaret for å beskytte sivile mot terrorisme. Og forklarer kondlikten som årsak av «okkupasjonspolitikken».
I en region med tyranner, diktaturer, undertrykkelse, urettferdighet, krig, terror, vold og lidelser, velger Fykse Tveit seg ut jødene som mål for kritikk og fordømmelse. Slik viderefører Den norske kirke tradisjonen fra «kirkefedrene og Martin Luther: De anklager feilaktig jødene for problemer som ikke har noe med jødefolket å gjøre, eller har sitt opphav i jødehat.
Den norske kirkes teologer benekter og bortforklarer sin “Erstatningsteologi”, ved tilsynelatende rasjonelle akademiske bortforklaringer. Kirkens anti-israelske engasjement faller grenser til å defineres som antisemittisme, og det hjelper lite at biskoper og prester selv hevder det ikke gjør det. Når kritiserte og fordømte Den norske kirkes ledere politiet i andre demokratier for å på en human måte å aksjonere mot steinkastende demonstranter?
