Antisemittismens nye former, er overskriften på en kronikk av Torkel Brekke på trykk i Aftenposten 3. juli. Brekke er forsker med religion og politikk som spesialfelt. Han er professor ved Oslomet – storbyuniversitetet, C-REX – Senter for ekstremismeforskning.
I Norge, som i mange andre land, henger holdninger til Israel sammen med antisemittisme: Merkbart flere som ensidig støtter palestinerne og stiller seg svært kritisk til Israel, er også antisemittiske, skriver professoren.
I Norge kommer det til uttrykk ved en ensidig kritikk av jødene i Israel, der man samtidig unngår å ansvarliggjøre palestinere for terrorisme mot sivile jøder, inkludert jødiske uskyldige barn. Det mosaiske trossamfunn i Oslo har nylig brutt samarbeidet med Den norske kirke, etter at Oslos biskop sammenlignet jødene i Israel med nazistene under andre verdenskrig. Palestinakomiteen definerer sionismen, jødens drøm om å vende tilbake til sitt historiske hjemland, som rasisme. Ungdomspartiet til Norges største politiske parti, Arbeiderpartiet, definerer Palestinasaken som sin «kampsak» nr. 1 – og unngår samtidig konsekvent å benevne de arabiske nasjonenes og den palestinske motstandsbevegelsens systematiske brudd på Folkeretten og Menneskerettighetene.
Mer eller mindre ensidige anti-israelske og antisionistiske holdninger forfektes av viktige ledere i Den norske kirke.
Vi kjenner fort igjen det ytre høyres antisemittisme når vi ser den, men det ytre venstres går ofte under radaren.
Professoren benevner Palestinakomiteen som et rede for moderne antisemittisme, og viser til hvordan denne ytterliggående, men stadig mer stuerene gruppens første ledere også var ledere i kommunistpartiet AKP-ml. I dag har Palestinakomiteen støtte fra ledere i organisasjoner med en betydelig medlemsmasse, som Den norske kirke, LO, Arbeiderpartiet, SV og Rødt.
Senere ble Palestinakomiteen ledet i en lang periode, 1977–1986, av Trond Ali Linstad, en antisemitt som hevder han «bare» er antisionist.
Professoren viser til hvordan den globale kommunistbevegelsen var uttalte fiender av Israel – og om alliansen mellom Sovjetunionen og de arabiske nasjonene som tre ganger angrep Israel med uttalt mål om å utslette den jødiske staten.
Når nordmenn flest uttrykker sterke anti-israelske eller antisionistiske holdninger, innebærer det ofte et element av antisemittisme.
Vi må heller erkjenne at antisemittismen tar nye former, og den kan komme til uttrykk gjennom ensidige og sterkt negative holdninger til Israel. Det kan være påstander som at Israel er en stat uten rett til å eksistere, eller at Israels politikk overfor palestinerne ligner nazistenes politikk overfor jødene under den andre verdenskrig.
Professoren viser til eksempler fra sosiale medier. I den arabiske og muslimske verden for øvrig er dette mer allment, og det er på full fart inn i Vesten, særlig ved den politiske venstresidens palestinske støttespillere.
«Hitler hadde rett!» Denne meldingen, og varianter av den, ble registrert 17.000 ganger på sosiale medier i løpet av noen få dager i mai 2021 … Meldingene var toppen av et isfjell. Man så en global oppblomstring av antisemittisme i forbindelse med krigshandlingene mellom Hamas og Israel i vår, skriver professoren.
Mange forskere mener imidlertid at det har vokst frem en ny form for antisemittisme, der sterke fordommer mot Israel og sionismen har erstattet de «gamle» stereotypiene om jøder. Konflikten mellom Israel og palestinerne er et nytt fokus for jødefiendtligheten.
Professoren viser til forskning fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), som med all mulig tydelighet avdekker en alarmerende økning i negative holdninger til jøder. Her fant man klar sammenheng mellom antisemittisme på den ene siden og holdninger til Israel og palestinerne på den andre.
En av tre nordmenn som svarte at de sympatiserer med palestinerne i konflikten med jødene i Israel, scorer høyt på antisemittisme. Kritiske holdninger til jøder i Israel avsløres som antisemittisme når man anvender en dobbelt-standard ved kritikken av jødene. Man overser den andre partens rolle i konflikten og også andre tidligere og pågående sammenlignbare konflikter. Professoren nevner Pakistan som eksempel, som ble grunnlagt i 1947 ved «den pakistanske sionistiske bevegelsen».
Opprettelsen av Pakistan resulterte i rundt 15 millioner fordrevne og kanskje opp mot to millioner drepte. Vi hører sjelden påstander om at Pakistan er en iboende rasistisk og illegitim stat av den grunn.
Professoren er tydelig på at økningen i antisemittisme i Norge har en åpenbar sammenheng til negative holdninger til og ensidig kritikk av Israel. Merkbart flere som ensidig støtter palestinerne og stiller seg svært kritisk til Israel, er også antisemittiske.
Som et horribelt eksempel viser professoren til at Lars Gule senest i mai fikk skrive i Dagbladet at Israel har like lite rett til å forsvare seg mot Hamas som Nazi-Tyskland hadde mot norsk motstandsbevegelse.
«Sionist» er blitt et skjellsord for antisemittisme kamuflert som kritikk av jødene i Israels heroiske kamp mot dem som benekter deres tilhørighet i deres historiske hjemland og har som uttalt mål å utslette den jødiske staten. Den palestinske motstandsbevegelsens slagord er et ordinært utrop også i norske sammenhenger. Slagordet innebærer å gjøre nøyaktig hele det området den jødiske staten er opprettet på til Palestina.
Sionismen var den jødiske varianten av de nasjonalistiske strømningene også staten Norge vant sin frihet og selvstendighet ved.
Antisemittismen har god klangbunn i samfunn med kristen eller muslimsk kultur, skriver professoren.
Professoren avslutter med et avlvorlig, viktig og betimelig spørsmål: Bidrar antisionismen og den ensidige anti-israellismen som jevnlig uttrykkes langt ute på venstresiden i norsk offentlighet, til å gjøre antisemittismen mer stueren?
Lenke til kronikk i Aftenposten:
_____