Det var ikke de tyske nazistene som importerte antisemittismen til Norge, og den fikk ikke bare en oppblomstring i mindre avgrensede kretser, men i et bredere lag av folket, understreker Ervin Kohn på sin Facebook-side.
“Det var ikke de tyske okkupantene som kom med antisemittismen til Norge i 1940. Antisemittismen tyskerne kom med møtte liten motstand i det norske samfunnet generelt.”
Ervin Kohn.
Kohn, som er leder av Det mosaiske trossamfunn i Oslo, advarer mot at antisemittismen ikke ble borte i 1945, men at den fortsatt lever i Norge i dag.
Kohns uttalelser kommer i forbindelse med en kommentar til Lars Peder Nordbakkens anmeldelse av Bjørn Westlies nye bok “Mørke år – Norge og jødene på 1930-tallet”.
“Forpliktelsen om ikke å glemme må bringe erkjennelser. En slik erkjennelse er at like lite som antisemittismen i Norge var en brå import i 1940, ble den heller ikke borte i 1945. … antisemittismen lever fortsatt”, skriver Kohn i det han viser til det venstreekstremismen definerer som helt legitim kritikk av verdens eneste jødiske stat – Israel.
“Når hver tredje nordmann mener at israelere behandler palestinere på samme måte som nazistene behandlet jødene under Krigen (HL-senterets befolkningsundersøkelse), bør varsellamper lyse.”
Ervin Kohn.
Kohns tydelige fordømmelse av demoniseringen av Israel og israelere har tideligere ført til brudd i samarbeidet mellom Det mosaiske trossamfunn og Den norske kirke. Det mosaiske trossamfunn har avvist videre samarbeid. For eksempel er Oslo-biskop Kari Veiteberg en profilert støttespiller til den venstreekstreme Palestinakomiteen. Hamar-biskop Solveig M. Fiske sammenlignet i 2021 Israels politikk med nazistenes okkupasjon av Norge (etter kritikk og press beklaget hun uttalelsen).
Den norske kirkes ledere står inne for ekstremisme på den politiske venstresiden som Kohn definerer som antisemittisme.
Kirken undersøker i disse dager sin egen rolle knyttet til folkemordet på jødene – og antisemittismen i Den norske kirke før, under og etter Den andre verdenskrig. Et nedsatt utvalg skal blant annet se nærmere på nye historiske funn som ikke har vært tilgjengelig for offentligheten.
Ved å definere deler av kritikken mot Israel som antisemittisme, har Kohn – som ellers er kjent for å være både liberal, moderat og politisk korrekt – kommet på kollisjonskurs med store og mektige aktører med hovedsete i hovedstaden.
De tre rådende politiske partiene (Arbeiderpartiet, SV, Rødt), LO, Den norske kirke, de store bistandsorganisasjonene (Kirkens hødhjelp, Flyktningehjelpen, Norsk folkehjelp), Redd Barna og Amnesty International står alle inne for det Kohn går langt i å definere som antisemittisme – de mest ekstreme utslagene ser vi hos Fellesutvalget for Palestina, Palestinakomiteen, BDS Norway og Ship to Gaza.
Ingen av disse aktørene vil være i nærheten av å si seg enig i at deres ensidige, ubalanserte og urettferdige kritikk av israelerne er noe i nærheten av antisemittisme.
Kohn viser til hvordan Holocastforskningen har bidratt til å avsløre forbrytelsen mot de norske jødene under Den andre verdenskrig, og advarer oss mot å glemme. “Forpliktelsen om ikke å glemme bør bidra til en sensitivitet overfor antisemittisme i det norske samfunnet i dag, som er vanskelig å få øye på”, skriver Kohn.
_____