Panarabisme er ideen om en arabiske enhet bestående av 21 arabiske stater med over 300 millioner innbyggere i Midtøsten og Nord-Afrika. Araberne er en etnisk gruppe hvorav majoriteten er muslimer.
Araberne er en kulturell og språklig etnisk gruppe, med røtter fra Den arabiske halvøy. Panarabismen er basert på forestillingen om én arabisk nasjon, med felles kultur.
Islams grunnlegger, Muhammed, samlet de arabiske nomadestammene på Den arabiske halvhøy på 600-tallet. I århundrene som fulgte erobret den arabiske enheten stadig nye områder i Midtøsten, Nord-Afrika og Sør-Europa.
Den arabiske enheten erfarte deretter stadige indre spilttelser og konflikter som gjorde dem mer sårbare for europeisk imperialisme og kolonisering.
Det var Vesten som mulliggjorde etableringen av de 21 arabiske statene etter Den første verdenskrig, idet man ønsket å eksportere vestlig tenkning og demokrati til andre deler av verden. Vestlige forbund delte opp regionen i stater og innsatte myndigheter som de kunne samarbeide med.
Den arabiske verden var bygget opp ved klaner og dynastier som kjempet mot hverandre og/eller samarbeidet. De pågående konfliktene i den arabiske verden farges ennå av hvordan Vesten tegnet kart – med stater, grenser og arealer – og valgte å tilby visse klaner makt fremfor andre.
Det er ennå “den sterkestes rett” som gjelder i den arabiske verden. Verdier som demokrati og ytringsfrihet har ikke fått gjennomslag som i Vesten.
Panarabisme innebærer ideen om politisk, økonomisk, religiøst, kulturelt og militært samabeid mellom alle arabere – slik det blant annet kommer til uttrykk gjennom Den arabiske liga.
Den arabiske liga
De 21 arabiske statene ble etablert etter Den første verdenskrig. I 1945 etablerte de arabiske statene Den arabiske liga. Det som samlet dem var motstanden mot jødisk tilbakevendelse og Israels gjenopprettelse. Denne politiske motstanden har et religiøst og kulturelt utgangspunkt.
De 21 landene i Den arabiske liga. Får du øye på Israel? 20 % av Israels borgere er arabere. Over halvparten av Israels jøder er etterkommere av jøder som ble fordrevet fra de arabiske statene etter 1948. Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Provinces_-_Arab_League.PNG.
Den arabiske liga arbeider for medlemslandenes uavhengighet og suverenitet, og fremming av felles interesser. Forbundet arbeider for internasjonal anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat.
På slutten av 1970-tallet ble Den arabiske liga kjent for sine «tre nei» – en avtale mellom landene som sa nei til å forhandle med Israel, anerkjenne Israel og inngå fred med Israel. Avtalen ble inngått etter at arabiske stater tre ganger hadde mislykkes i å utslette Israel (1948, 1967 og 1973).
Utropet «From the river to the sea! Palestine will be free!» innebærer at hele Israel skal utslettes til fordel for opprettelse av den arabiske staten Palestina.
Palestina var et økenavn på Israel, oppfunnet av Romerrikets keiser Hadrian i det andre århundre etter Kristus. Navnet henspiler på filisterfolket, et folk israelittene lå i krig med på kong Davids tid. Filisterne var ikke arabere, men en etnisk gruppe som utvandret fra Kreta og slo seg ned ved Israels Middelhavskyst. Filisterne forsvant som etnisk gruppe ut av historien flere hundre år før Kristus.
I moderne tid har araberne funnet opp ideen om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land som angivelig er eiere av jødefolkets historiske, juridiske og moralske rettigheter til sitt Israel. Det finnes ingen dokumentasjon på at det har eksistert et slikt folk eller et slikt land. Narrativet er propaganda utviklet i forbindelse med at de arabiske statene kom til erkjennelse av at Israel ikke lot seg utslette ved militærmakt.
Da Egypt inngikk en fredsavtale med Israel i 1979, ble landet utvist fra Den arabiske liga, men ble del av forbundet igjen ti år senere. Siden den gang har flere arabiske stater inngått fredsavtaler som normaliserer forholdet til den jødiske staten.
Under krigen mellom Iran og Irak i 1980-88, stod Den arabiske ligaen sammen om økonomisk støtte til Irak. I 2011 ble Syria suspendert fra Ligaen, på grunn av Assad-regimets brutalitet under borgerkrigen. Mye tyder nå på at Syria er inne i varmen igjen.
Panislamisme
Panislamismen bærer de samme trekkene som panarabismen, når det kommer til historisk opprinnelse og ideologi. Panislamismen er ideen om at verdens muslimer er del av det samme samfunn, et samfunn som utfordres av særlig innflytelse fra Vesten.
I dag er det 1,7 milliarder muslimer i verden. Foto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Islam_by_country.svg.
Islamisme er en religiøs-politisk ideologi som streber etter å prege og forme samfunnet etter strenge islamske idealer fra sharia-lovgivningen (islamsk lov).
Panislamisme er ideologiske strømninger som søker å knytte sammen alle verdens muslimer i en religiøs-politisk enhet under en kalif. Ideologien er tuftet på den religiøse islamske ideen om “Det islamske hus” (Dar al-Islam), en enhet, et territorium eller en union bestående av verdens muslimer. Ikke-muslimer har status som “dimmier” (annenrangs borgere) i Dar al-Islam. Ifølge islam vil hele verden engang utgjøre Dar al-Islam.
Kalif er en tittel som ble gitt til muslimenes leder etter islams grunnlegger Muhammeds død i år 632, og betyr “Etterfølgeren til Allahs profet”. Etter Muhammeds død valgte muslimske grupperinger seg egne kalifer. Islam ble derfor oppdelt i ulike retninger, blant annet sunni- og sjia-islam.
Den tyrkiske sultan Abdulhamid Den andre (1876–1909) brukte panislamismen som begrunnelse for sitt krav på lederskapet av den islamske verden. Abdulhamid Den andre ble den siste osmanske kalifen. Han ble styrtet av den ungtyrkiske bevegelsen, og kalifatet ble avskaffet i 1924.
Panarabismen og arabisk nasjonalisme trengte på mange måter deretter panislamismen i bakgrunnen, men ideologien lever videre i både den arabiske verden og den muslismke verden forøvrig gjennom ulike religiøst-politiske tankestrømninger.
I dag er panislamisme bredt representert av religiøse bevegelser som blant annet Det muslimske brorskap, som tar til orde for et muslimsk samfunn (ummahen) fremfor ulike separate stater. Ummaen beskriver en islamsk nasjon underlagt kalifen/kalifatet og sharia.
Stasoverhodene i dagens Tyrkia og Iran uttaler seg stadig på en måte som henvender seg til den muslimske ummahen (alle verdens muslimer). Deres uttalelser tolkes av mange som at de begge søker å være overhodet blant verdens muslimske stater.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har sterk tilknytning til Det muslimske brorskap. Erdogan har sammenlignet Israel med Nazi-Tyskland, og gitt løfter om «å frigjøre Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem”. Han har også uttalt ønsket å mobilisere «den islamske ummah» mot Israel.
