Det er i dag 30 år siden Oslo-avtalen ble signert på plenen utenfor Det Hvite Hus i Washington. Jeg hadde som en ung tenåring i årene før fått en sterk interesse for Israel. Jeg husker min dype skepsis til en avtale som blant annet så ut til å dele opp det jødiske hjemlandet som allerede i utgangspunktet var en ekstremt liten stat uten noen strategisk dybde. Et land med et mer eller mindre samlet fiendtlig nabolag.
At forhandlinger som førte frem til signeringen hadde forgått i Norge og ble knyttet sammen med vår hovedstad mente jeg var en belastning for oss nordmenn. I dag, 30 år senere må man kunne si at det ble verre enn kanskje noen hadde forestilt seg.
Det er mange ulike svar og meninger om hvorfor Oslo-avtalen ikke brakte situasjonen nærmere fredelig sameksistens. Brig general Amir Avivi som nylig talte på Oslo Sympsoium sier til The Media Line:
“Da jeg hørte den første talen Arafat holdt i Gaza, ble jeg sjokkert. Vi snakker om en fredsavtale, og Arafat ankom mens han smuglet våpen og terrorister i bilen sin. Og deretter holdt han en tale full av hat der han sa at de med blod skulle kjempe mot Israel, og jeg følte meg veldig ubekvem. Jeg følte at noe var virkelig galt.
Jeg tror den største virkelige feilen var å inngå avtale med en morderisk terrororganisasjon som PLO. Vi hadde lokal ledelse i de palestinske byene på Vestbredden, men vi valgte å henvende oss til en organisasjon som ble grunnlagt i 1964, før Seksdagerskrigen, for å frigjøre Palestina, noe som i praksis betød utslettelsen av Israel. Til tross for tydelige negative konsekvenser, fortsatte den israelske regjeringen med initiativet. Fra begynnelsen av begynte de (PA) å bygge reel militær terror infrastruktur, og i stedet for å stoppe det helt i begynnelsen da det mislyktes, fortsatte Israel å utvide denne avtalen, og det resulterte i ødeleggende angrep”.
Avivi påpeker at siden Oslo-avtalen har antall sivile drepte eller skadde blitt tidoblet sammenlignet med hele perioden fra 1948 frem til signeringen av avtalene. “Det endret helt livet i Israel,” legger han til.
Ut fra plattformen som Oslo-avtalen har skapt viderefører PA, den palestina arabiske selvstyre myndigheten kampen mot Israel som PLO begynte da de ble opprettet i 1964.
Med «pay for slay» praksisen utbetaler PA store lønninger til terrorister som er fengslet i Israel, og de gir også månedlig støtte til familiene til terrorister som har blitt drept. PA bruker omtrent syv prosent av sitt budsjett på betalinger til fanger (ca 1,7mrd NOK per år) og til familiene til terrorister som har blott drept eller såret (ca 2mrd NOK per år). Jo verre terrorangrep som har blitt gjennomført, desto større blir utbetalingene.
Betalingene gjøres uavhengig av tilhørighet til organisasjon. Det betales til terrorister som er bosatt i Jerusalem, og til israelske arabere. Utbetalingene til de fengslede terroristene skjer i henhold til en PA-lov som kaller terroristene “det palestinske samfunnets kampsektor.” PA-sjef Mahmoud Abbas har erklært gjentatte ganger at han gir disse betalingene høyeste prioritet. Slike utbetalinger som er garantert på forhånd, er utvilsomt en oppmuntring til terror. De gjør PA til en aktiv medspiller i angrepene som utføres av terroristene som mottar disse betalingene. Dessuten kommer mange av terroristene fra de offisielle palestinske sikkerhetsstyrkene eller fra Fatah-organisasjonen, som utgjør grunnlaget for PA.
Utover dette er det en omfattende og bred hatindoktrinering i media og innen skole og utdanning, jøder blir dehumanisert og demonisert. PA myndighetene representer i dag det nærmeste vi kommer nazistenes propaganda og jødefiendtlighet. Man har bygget et samfunn hvor Israel kontinuerlig blir delegitimert, man bidrar også til en radikalisering av arabere som er statsborgere i Israel.
Gjennom Oslo-avtalen har PLOs kamp mot Israel blitt institusjonalisert med økonomisk og politisk støtte fra verdenssamfunnet. Til tross for PAs politikk og praksis fortsetter Norge som leder for ADHOC, giverlandsgruppen til PA uten å ta et generaloppgjør med det uakseptable.
Før Oslo-avtalen reiste jøder og arabere inn og ut av Judea og Samaria med stor grad av frihet. I dag må arabere på vei til arbeid inne i Israel gjennom grundige sjekkpunkter og israelske statsborgere får ikke lov til å besøke A-områdene som er under PA kontroll. Dette er gjeldende israelsk lov, risikoen for å bli kidnappet eller drept er for høy. Dette er en av de synlige resultatene av en ødeleggende prosess som for alvor begynte på plenen utenfor Det Hvite Hus for 30 år siden.
8.juni 1974 vedtak PLO i Kairo det som har blitt kalt Faseplanen. Dette en trestegs plan for hvordan Israel skal utslettes. Første fase er å opprette en palestinsk stat eller kontroll over områder Israel trekker seg ut av. Neste steg er å bruke disse områdene som en rampe for terror angrep inn i Israel og den siste fasen er å arbeide for en storkrig mellom arabiske stater og et Israel som er så lite som mulig. Det er flere grunner til å si at Oslo avtalen passer godt inn i den palestina arabiske faseplanen.
Tidligere PLO leder Arafat, sa det slik: «Fred for oss, betyr ødeleggelsen av Israel». Slik sett kan man kalle Oslo-avtalen en fredsavtale.
Rent folkerettslig er det ingen andre stater enn Israel som har noe rettmessig krav på Judea og Samaria. Oslo-avtalen har ikke bare en politisk slagside som har åpnet for en voldsom økning i vold og terror, den forsøker også å dele opp Israels land.
Tanken om at «land for fred» skal skape fred, er en meningsløs forestilling. Da Israel trakk seg ut av Gaza, førte det til store byger med tusenvis av raketter rettet mot sivilbefolkningen i Israel. Hver og en av dem er en krigsforbrytelse.
Bibelen advarer mot dette. Profeten Joel forkynner i kapittel 3, vers 6 – 7: «For se, i de dager og på den tiden, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem, da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem for Mitt folk og Min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp Mitt land.»
Gud selv omtaler Israels land som sitt eget, og han har gitt jødene landet ved pakts inngåelse. Det er i strid med Guds Ord når man forsøker å fravriste jødene deres eget hjemland. Norges store støtte til Oslo avtalen er sørgelig. At Norge ikke evner å stå opp mot uretten og ondskapen mot jødene er ødeleggende. Denne brutale virkeligheten kaller på oss kristne til forbønn og engasjement. La oss fortsette å velsigne Israel, la oss være med å vekke mange flere kristne i landet vårt. Hjelpe dem til å forstå den Bibelske betydningen av Israels eksistens og gjeninnsamlingen av det jødiske folk til sitt hjemland i vår tid.
