Glemte de oppgjøret med antijudaismen?
Vi savner en klargjøring fra biskopene om at Gud har velsignet det jødiske folk med liv i deres hjemland – uten at det av den grunn blir politisk teologi.
Ole Christian M. Kvarme, biskop em. i Den norske kirke og Bernt Eidsvig, biskop i Oslo katolske bispedømme fremmer tydelig kritikk og stiller tydelige spørsmål til preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, og hans biskoper.
Olav Fykse Tveit og biskopene karikerer og angriper kristne som støtter Israel
Utspillet kommer etter at preses og biskopene har kommet med flere radbrekkende utspill mot kristne som støtter israelerne og Israel. Kritikken er som et gufs fra fortiden. Den karikerer evangeliske kristne som lavpannede, umoralske, hjerteløse og farlige elementer.
Preses og biskopene karikerer evangeliske kristne som «en apokalyptisk sekt», «dispensasjonalister» og «kristensionister». Slik forsøker man å frarøve kristne venner av Israel all legitimitet ved å fremstille dem som historieløse.
Den som leser Bibelen, vil finne at det siste spørsmål Jesu apostler stiller Mesteren, er knyttet til deres forventning til «Riket for Israel» – altså forventninger knyttet til de profetier i Guds Ord også alle andre jøder i Jesu samtid knyttet sin tro og sine forventninger til.
Like etter at Jesus hadde sendt Den Hellige Ånd til sine disipler på Pinsedagen, proklamerer apostelen Peter for jødene i Jerusalem at Jesus «skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter.»
Troen på at Guds Ord og Løfter til Israel står fast, og forventningene til at profetenes forkynnelse skal få sin oppfyllelse og bli virkelighet er så visst ingen moderne oppfinnelse; det er apostlenes lære!
De ulike politiske og etiske perspektiver knyttet til araberne i området skal behandles med det største alvor, med følsomhet og respekt. Dette er ikke en lett situasjon for noen. Det tror jeg både jødiske sionister og kristne støttespillere er helt enige i.
Preses og biskopene fremstiller kristne venner av Israel som hensynsløse og hjerteløse ekstremister som ikke forholder seg til hverken Folkerett eller Menneskerettigheter. Dette er en fullstendig hodeløs påstand. Kristne venner av Israel vet godt å skille mellom (a) historiske, (b) politiske og (c) teologiske perspektiver og argumenter for jødenes rett til Israel og Jerusalem.
Kvarmes og Eidsvigs oppgjør med erstatningsteologien
I den katolske kirke ble erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate) fra Det andre Vatikankonsil i 1965 et vendepunkt i kirkens forhold til det jødiske folk. Her betones kirkens jødiske røtter og at den kristne kirke i sitt vesen er bundet til dette folket. I en omfattende betenkning fra 2015, «Guds Gaver og Kall er Ugjenkallelige», avvises erstatningsteologien, at kirken har tatt det jødiske folks plass i frelsens historie. De er fortsatt Guds folk og elsket av Gud.
I Den norske kirke tok Bispemøtet i 2016 et oppgjør med den antijødiske og antisemittiske arven etter Martin Luther i forbindelse med 500-års-markeringen av Reformasjonen. Jesus og disiplene identifiserte seg med sitt folks tradisjoner og så kontinuitet i Guds løfter for dette folk og alle folkeslag. Det «gir oss en særskilt tilknytning til det jødiske folk,» og et oppgjør med arven fra Luther «gir oss en mulighet til å fornye den positive respekten og ærbødigheten for det jødiske folk og jødisk tradisjon».
Kvarme og Eidsvig utfordrer Olav Fykse Tveit og biskopene i Den norske kirke
Glemte de oppgjøret med antijudaismen?
Vi savner en klargjøring fra biskopene om at Gud har velsignet det jødiske folk med liv i deres hjemland – uten at det av den grunn blir politisk teologi.
Den anglikanske kirke i England offentliggjorde i fjor en omfattende betenkning om kirkens forhold til det jødiske folk, «Guds Ufeilbarlige Ord». Den tar også et oppgjør med erstatningsteologien, at kirken har erstattet det jødiske folk som Guds folk. I tråd med den katolske utredning fra 2015 henviser de til Paulus: De er «israelitter, og herligheten, paktene, loven, gudstjenesten og løftene tilhører dem» (Rom 9.4f), og at «Gud ikke angrer sine nådegaver og sin utvelgelse» (Rom 11,29).
Anglikanerne er også tydelige på at jødenes tilbakevending til landet må kunne sees i lys av Guds løfter. Men her skiller de mellom to tilnærminger. De avviser en politisert teologi som gjør staten Israels politikk til tegn i endetidens drama, og som ser bort fra det palestinske folks liv i landet. Noe annet er det å erkjenne at Gud har bevart det jødiske folk gjennom århundrene og nå velsignet det med liv i deres hjemland, uten at myndighetenes og vårt felles ansvar for liv og omgivelser settes til side, inkludert for det palestinske folk. Bispemøtets uttalelse hadde tjent på en tilsvarende klargjøring..
Vi verdsetter kontakten og samspillet med våre trossøsken i Israel og Palestina. Vårt engasjement i denne sammenheng er den vedvarende utfordring som ligger i oppgjøret med kirkens antijødiske arv og i nyorienteringen i kirkenes forhold til det jødiske folk..
Paulus formante sine trosfrender i Roma til å unngå arroganse mot jødene som ikke kunne tro at Jesus er Messias. Dessverre var det nettopp et slik overmot som kom til å prege historien. I dag er det behov for å vende tilbake til apostelens oppfordring om å vise dem ærbødighet og barmhjertighet og å verdsette synagogens tradisjoner. Paulus understreket at evangeliet er «for jøde først» og folkets frelse et «mysterium».
Konklusjon
Ole Kristian M. Kvarme og Bernt Eidsvik viser med utspillet at de er av et edlere sinn enn Olav Fykse Tveit og hans biskoper – i alle fall i skrivende stund. Kvarme og Eidsviks innlegg dufter av prisverdig ydmykhet, visdom, følsomhet og respekt. Det har noe ved seg som åpner opp, skaper nysgjerrighet og et trygt rom å ytre seg i. Det bygger ned den polariseringen de krasse og overraskende utspillene fra preses og biskopene representerer, og åpner for å lytte – for dialog. Dette er vel kanskje noe av det mest verdifulle man kan legge til rette for i offentlig debatt om dagen.
Israels moderne historie er et følsomt minefelt, for alle oss som lar oss engasjere. I en redelig og meningsfull debatt gjør man lurt i å skille mellom historiske, politiske og teologiske perspektiver og argumenter. Selvfølgelig har disse perspektivene sammenheng, men det er like fullt mulig å skille dem fra hverandre dersom man ønsker å forstå den andre, og ikke bare karikere den/de annerledes andre, slik som de amerikanske presidentkandidatene lærer oss..
Uansett hvordan man tolker historien og den politiske situasjonen i Israel og Midtøsten, så er det en veldig spennende tid vi befinner oss i. Araberne, tyrkerne og iranerne posisjonerer seg, samtidig som stormaktene responderer. Det forestående amerikanske valget er av betydning. Vi som tror på Bibelen retter våre øyne mot himmelen, med forventning og bønn – Jesus kommer snart.
Kilde: Kvarmes og Eidsviks uttaleser (i kursiv) er hentet fra «Verdidebatt» i Vårt Land.
_____