Gjestekronikk i Göteborgs-posten: Khaled Salih
Islamistenes mål er fullstendig utslettelse av Israel og utvisning av jødene. I sin kommunikasjon med Palestina-sympatisører i Vesten brukes imidlertid en helt annen retorikk, sier statsviter Khaled Salih.
Hamas-ledere snakker på én måte til demonstranter i Vesten – og på en helt annen måte til muslimer. Men man må være tydelig på at deres mål er kompromissløs utslettelse av Israel.
Siden det nye utbruddet i konflikten 7. oktober har Hamas-ledelsen fremvist en dyktig rolledeling. På den ene siden driver organisasjonen en motstands- og frigjøringskrig med et klart og tydelig religiøst språk og symbolikk. På den andre siden bruker de et politisk-revolusjonært språk som gir gjenklang i mange deler av verden, hovedsakelig blant venstreorienterte grupperinger i Vesten.
Demonstranter i mange vestlige byer ber om våpenhvile, og roper slagord som «knus sionismen» og «frigjør Palestina». De gjentar dermed Hamas’ politiske syn.
Men for å forstå hva Hamas gjør må vi undersøke hva de faktisk har sagt og sier.
Så tidlig som i mai 2021 advarte en av deres mest sentrale militære ledere i Gaza at en tidligere konfrontasjon med «okkupasjonsmakten … bare var en liten repetisjon og manøver», blandet med mange sitater fra Koranen som inneholder kompromissløse religiøse påbud. Krigerne kjemper for Allahs sak når de dreper og blir martyrer. I selvmordernes tidsalder fungerer koranversene som terroristens modus operandi.
I ikke-muslimske sammenhenger er det lagt vekt på revolusjonær vold for å frigjøre Palestina fra «den sionistiske okkupasjonen», som blir sett på som en forlenget arm av det imperialistiske og kapitalistiske USA. Begge må bekjempes med vold.
For å mobilisere støtte blant muslimske grupper begrunnes volden med religiøse krav om å frigjøre et muslimsk land. Etter valgseieren i Palestina i 2006 ble det klart at Hamas sterkt understreket det de mente var sharias krav om kompromissløs og voldelig motstand mot Israel. De benektet også Israels rett til å eksistere som en ikke-muslimsk stat på territorium som historisk sett ble ansett som muslimsk.
Mange kjente vers fra Koranen som oppfordrer muslimer til å gjenvinne tapt muslimsk territorium som en guddommelig pålagt nødvendighet, gjentas rituelt, og utvisning av jødene fra Palestina er juvelen i en jihadists krone.
Dagen etter at våpenhvilen for flere uker siden, før løslatelse av kidnappede israelske gisler i bytte mot løslatelse av palestinske fanger, tok slutt, erklærte en av Hamas’ mest frittalende ledere «høyt og tydelig»: Det palestinske folket «forbereder seg på å opprette kalifatet, med Jerusalem som hovedstad, inshallah. Jerusalem vil ikke bare være hovedstaden i Palestina som en uavhengig stat – det vil være hovedstaden i det islamske kalifatet.»
Før det hadde en annen Hamas-leder kunngjort på en arabisk nyhetsside at det ikke finnes noe å beklage etter angrepet 7. oktober. Det var en del av «en frigjøringskrig» hvis seier ikke er «langt unna».
Kort tid etter terrorangrepet mot Israel klarte Hamas, gjennom det omfattende nettverket av muslimske organisasjoner samt aktiv støtte og allianser med venstreorienterte grupper, å mobilisere stadig større protester i vestlige byer. Ved slike anledninger ble okkupasjon, motstand, avkolonisering og våpenhviler vektlagt.
Men når overveiende muslimske grupper dominerer protestene, handler ropene i stedet om eliminering av staten Israel, trusler om at profetens hær snart kommer tilbake for å drive ut jødene, og at muslimske hærer vil frigjøre Palestina.
De som krever permanent våpenhvile og en langsiktig politisk løsning må vite at Hamas ikke ønsker å bo ved siden av Israel. De er fullstendig innstilt på å frigjøre hele Palestina. Man må innse at Hamas følger en relativt vellykket teopolitisk strategi.
Deres versjon av islam er motoren i ideologien deres og sentral i hvordan de motiverer sine krigere. Et politisk og militært nederlag betyr ikke slutten på kampen, men snarere en nødvendig repetisjon for neste fase av konfrontasjonen, revolusjon for fullstendig frigjøring av Palestina.
Hamas’ politiske allianse med det sjiamuslimske regimet i Iran, Qatars regjerende familie og religiøse væpnede grupper som Hizbollah (Libanon) og houthiene (Jemen) er drevet av det felles religiøse oppdraget som er å fjerne Israel fra Palestina.
Dette gjør en tostatsløsning umulig og bør være et dilemma for alle som er involvert i konflikten.
