Dette er en kommentar. Innlegget representerer kommentatorens meninger.
Den amerikansk-jødiske kommentatoren Daniel Pipes ble intervjuet av den italienske nettsiden L’informale om gisselavtalen.
Daniel Pipes har kommentert Midtøsten i årtier, og er seriøs og verdt å lytte til. Han er konservativ. I 2007 fikk han Trykkefrihedsprisen av Trykkefrihedsselskabet af 2004 (stiftet av den danske historikeren og forfatteren Lars Hedegaard, en venn av Israel).
Det er mange sider av situasjonen som har oppstått etter massakren 7. oktober, og Israel har mange dilemmaer å takle. Én sak er krigen i seg selv, som jo også er et dilemma. En krig som Israel absolutt ikke ønsket. En annen sak er gisselsituasjonen – et dilemma alle som er foreldre og besteforeldre lett kan sette seg inn i, og alle andre som har et minimum av evne til empati. Det er fryktelige valg som må tas – og uansett hva som gjøres, blir noen skadelidende.
På spørsmålet om en kommentar om gisselavtalen mellom Hamas og Israel svarer han:
Hvor skal man starte? Én: Benjamin Netanyahu ble kjent som antiterror-ekspert som igjen og igjen har insistert på at man ikke skal forhandle med terrorister. To: Israel har en veldig smertefull historie når det kommer til å løslate sikkerhetsfanger som fortsatte å plage og ødelegge; Yahya Sinwar er bare ett eksempel, en av lederne bak 7. oktober. Tre: Israel vedtok en lov i 2004 som forbyr nettopp denne typen utveksling; hvordan er dette lovlig?
Pipes mener avtalen vil ødelegge Israels muligheter for en skikkelig seier i Gaza. Selv om myndighetene sier at «krigen vil fortsette, og vi vil fullføre arbeidet med å knuse Hamas og sikre at de ikke lenger er en trussel for Israel» så mener han det er «hule ord.» For i tillegg til avtalen har Israel fortsatt med å gi dem vann, drivstoff og mat i Gaza. «Det føles som om vi er tilbake til 7. oktober, bare med mer ødeleggelser på Gaza,» sier han.
Intervjueren siterer Alex Nachumson (en pensjonert offiser i IDF som også startet Mivtachi Israel, en organisasjon for tidligere offiserer) på at «løslatelse av gislene bør være overordnet i denne operasjonen. De ble revet brutalt ut av sine hjem. Men … det er mer sannsynlig at gislene blir frigitt når Hamas føler at tiden renner ut for dem, når de kjenner Israels støvel på nakken.»
– Er du enig? spør han.
Daniel Pipes: «Ja. Men går du litt dypere, så kan du ikke utkjempe en krig dersom familiene til gislene sitter i rommet og har en viktig rolle i å utforme strategien.»
Pipes blir spurt om Joe Bidens rolle. «Den amerikanske regjeringen ser ut til å prøve å styre Israels respons helt fra 7. oktober. Er det det som skjer?»
«Ja, for en stor del. Hvis du ser tilbake ser Joe Bidens støtte til Israel ut som både en sann emosjonell respons, og også en påvirkning for å få styring på regjeringen.»
L’Informale: «Hvor mye av Israels utenrikspolitikk er styrt av Washingtons ønsker?»
Pipes: «Washingtons innflytelse varierer. Som regel øker det i tider med gode relasjoner, og minker i tider med dårlige. Det er derfor jeg foretrekker at relasjonene ikke er så gode. På den måten gjør Israel ikke så mange feil under press fra Amerika.»
Pipes snakker litt om hvordan alt går i ring; – araberne angriper, Israel forsvarer seg og blir deretter vennlige og gir etter, – og så begynner det på nytt. Begge parter er fanget av fortidens feilvurderinger, mener han.
L’Informale: «Hvorfor har Israel aldri fått seier over sine palestinske arabiske fiender?»
Pipes: «Fordi de aldri har prøvd. Israel slo sine arabiske fiendtlige stater – Egypt, Jordan og spesielt Syria – men de har holdt seg tilbake fra å bruke sin fordel mot de palestinske araberne. Tenk på 1982 da de holdt seg tilbake fra å drepe Yassir Arafat. Eller 1993 da de ga ham kontroll over tilstøtende territorier. Eller i 2005 da de dro seg unilateralt ut av Gaza.»
L’Informale: «Så hvordan vil Israels krig mot Hamas ende opp: som en fiasko, en halv-fiasko eller en seier?»
Pipes: «En halv fiasko er mest sannsynlig. Kanskje misnøyen med krigen mot Hamas blant folk vil føre til et sinne som fører til et skifte som gjør slutt på Israels historiske forsoningsmentalitet.»
