Skrevet av: Rangar Hatlem
Den har bare skiftet forkledning. Fra middelalderens blodanklager, til 1900-tallets rasehat og nazistisk folkemord, til dagens antisionisme og anti-israelske demonstrasjoner som renner over i vold, trusler og demonisering – jødehatet er fortsatt en skygge over vår sivilisasjon. Det er på høy tid at vi gjenkjenner det for hva det er og konfronterer det, uten bortforklaringer.
Den eldste hatet i ny forkledning
Etter 7. oktober 2023, da Hamas begikk de mest brutale massakrene mot jøder siden Holocaust, var det én reaksjon som burde vært universell: medfølelse, sorg og solidaritet. I stedet ble vi vitne til anti-israelske demonstrasjoner mens likene fortsatt ble samlet. Jødiske studenter ble jaget på universiteter. Israels flagg ble brent, og terror ble rasjonalisert og relativisert.
I Norge nektet regjeringen Kongen å sende kondolanse til Israel etter massakrene. Statsministeren unnlot å omtale Hamas som en terrororganisasjon i de avgjørende dagene etterpå – til tross for at det raskt ble kjent at Hamas selv hadde tatt opp grafiske og uredigerte opptak fra angrepet, inkludert voldtekter, halshugging, brenning av levende mennesker og massedrap av sivile, blant dem kvinner, barn og eldre. Denne moralske unnfallenheten var ikke nøytralitet. Det var stilltiende godtakelse.
Hvordan er det med Israel?
Det finnes mange konflikter i verden. Iran undertrykker sitt eget folk og står bak uendelige lidelser i Israel og andre steder gjennom sine proxyer; terrororganisasjonene Hamas, Houtiene, Hizbollah og PIJ i sitt begjær etter dominans og å avvikle staten Israel. Tyrkia har okkupert Nord-Kypros i over 50 år. Marokko okkuperer Vest-Sahara. Kina har fengslet én million uigurer i leirer. Saudi-Arabia-ledet blokade og krigføring i Yemen som i betydelig grad har begrenset tilgang på mat og medisiner og bidratt til at millioner av sivile lider av akutt sult.
Men det er én konflikt som koker følelsene i Vesten: Den som involverer den jødiske staten.
Hvorfor? Fordi Israel er jødisk. Fordi jødene i kraft av sin eksistens og suksess fremstår som et etisk og åndelig speil – og det tåler mange ikke å se i. I denne refleksjonen projiserer de sitt eget hat. Følgende sitat “Fortell meg hva du anklager jødene for og jeg skal fortelle deg hva du selv er skyldig i” tilskrives den sovjet-jødiske forfatteren Vasily Grossman.
Denne skjevheten finnes ikke bare i gatene, men i verdensorganisasjonene som hevder å representere menneskerettigheter. FNs menneskerettighetsråd vedtok mellom 2006 og 2015 hele 61 fordømmelser av Israel alene, mens alle verdens øvrige stater til sammen ble fordømt 54 ganger i samme periode. Mellom 2015 og 2022 vedtok FNs generalforsamling 140 resolusjoner mot Israel alene og bare 68 mot alle andre stater til sammen i den samme perioden. Dette er ikke rettferdighet. Det er rituell demonisering.
Antisemittismen er ikke bare politisk – den er også åndelig
Antisemittisme er ikke bare en sosial eller politisk ideologi – den er et uttrykk for en dypere åndelig konflikt. For mange kristne handler dette om noe mer enn historie og politikk. Det handler om at jødene, som Guds utvalgte folk, bærer et kall i verden som formidlere av åpenbaring, samvittighet og Guds frelsesplan.
I denne forståelsen er det ikke tilfeldig at jødene stadig angripes. Det er fordi mørkets krefter – djevelens hat mot Gud – retter seg mot dem som Gud har valgt som bærere av Hans løfter. Angrepet på jødene er ikke bare menneskelig – det er demonisk. Den som angriper Israel og det jødiske folk, angriper også de historiske røttene til vår tro, våre verdier og hele den moralske arkitekturen i Vesten.
Dette perspektivet gjør antisemittisme til en test ikke bare på vår humanisme, men også på vår åndelige klarsynthet.
En sivilisasjonstest
Antisemittismen er ikke bare et jødisk problem. Den er en lakmustest på samfunnets moralske tilstand. Når jødene ikke er trygge, er ingen trygge. Der antisemittismen får fotfeste, følger intoleranse, sensur og autoritær tenkning.
Derfor må antisemittismen ikke møtes med stillhet, relativisering eller «både og»-resonnementer. Den må møtes med tydelig avvisning, opplysning og solidaritet. Det er ikke «balansert» å la terrorpropaganda få stå uimotsagt i offentlige rom. Det er moralsk unnfallenhet.
Lærdommen vi må trekke
- Jøder er ikke alene, og skal ikke være alene. Vårt svar på jødehat må være kollektivt og kompromissløst – både i ord og håndtering.
- Vi må forstå kilden til hatet. I dag kommer mye antisemittisme fra islamske miljøer, drevet av teologisk fiendtlighet og politisk demonisering. Å ignorere dette av frykt for å virke “intolerant” er en farlig feighet.
- Vi må styrke unge mennesker med verdier, ikke med identitets-politisk gave. Vestlige samfunn produserer i dag en generasjon som lærer at de skal være ofre, ikke aktører. Jødene, og særlig Israel, viser motsatt vei: ansvar, tilbud, overlevelse – og stolthet.
- Vi må lære å gjenkjenne projeksjon. Når folk kaller Israel “folkemorderisk” eller “kolonialistisk”, bør vi spørre: hvem er det egentlig som ønsker å ødelegge hvem? Hvem hyller døden, og hvem kjemper for livet?
- Vi må forsvare det jødiske bidraget til menneskeheten. I stedet for å mistenkeliggjøre den jødiske suksessen, burde vi lære av den. Det jødiske folket har overlevd og blomstret fordi de har vært trofaste mot sin tro, sitt språk, sitt fellesskap og sin moral. Det er ikke mystikk – det er et eksempel.
- Vi må erkjenne at kampen er åndelig. Kristne bør forstå at kampen mot jødehat også er en kamp mot ondskapens åndsmakter som hater det Gud elsker. Å stå med Israel er å stå med Guds troverdighet og verdens håp.
Til slutt: Ikke vær redd for å stå opp
Hvis vi vil leve i et sivilisert samfunn, må vi stå for sivilisasjonen. Det krever å ta side – ikke bare når det er lett, men når det koster. I møte med antisemittisme må vi slutte å være “balanserte”. Det er sannhet og løgn, godt og ondt, liv og død.
Det jødiske folk har båret menneskehetens visdom på sine skuldre. Det minste vi kan gjøre, er å bære deres rett til trygghet, liv og verdighet videre – på våre skuldre.
