Skrevet av: Johnny Myhr-Hansen
Da det utenkelige skjedde den 7. oktober 2023, var «Doron» blant de første som ankom de ødelagte kibbutzene langs Israels grense mot Gaza. Flere måneder senere, til tross for omfattende terapi, bærer han fortsatt på de uutslettelige bildene av det han opplevde.
Vi møter «Doron» på et rehabiliteringssenter i det nordlige Israel. Navnet hans er endret for å beskytte identiteten, men han deler sin historie med håp om at verden vil lytte – og aldri glemme.
Et liv viet til å redde
71 år gamle «Doron» har brukt store deler av livet sitt i Israels søk- og redningstjeneste. Erfaringen hans har brakt ham verden rundt — blant annet til Tyrkia etter jordskjelvkatastrofen tidlig i 2023, som krevde over 50 000 menneskeliv.
– Jeg har fem sønner og én datter, alle tjenestegjør i eliteavdelinger i hæren, forteller han.
– Noen av dem leder også andre. Vi har ikke noe valg. Vi må forsvare vårt lille land. Vi er omringet av fiender som ikke setter liv høyt. For oss er livet hellig – den høyeste verdi.
På avstand kunne han vært en bestefar: kraftig bygget, stort hvitt skjegg. En mann en gang skapt for redningsarbeid. Nå skjelver beina hans. Hendene knuger hverandre. Blikket, en gang stødig, søker hvileløst rundt.
– Det som forener oss, er folket og plikten til å tjene frivillig. Det handler ikke om penger. Det handler om å beskytte familiene våre, naboene våre, barna våre. Jo hardere presset vi blir, desto sterkere står vi – fordi vi har ingen andre steder å gå.
Siden terrorangrepet, som krevde 1200 uskyldige liv, har mer enn 850 israelske soldater også mistet livet i kamp.
«Jeg trodde jeg var sterk»
Hva han opplevde 7. oktober, sier han, overgår alt som kan forklares med ord.
– Det jeg så, var uutholdelig. Jeg trodde jeg var sterk, men ingenting kunne ha forberedt meg på de grusomhetene – bildene, luktene, brutaliteten, sier han lavt. – Selv nå, etter profesjonell hjelp, er det umulig å fatte.
Han beskriver scener som knapt er til å bære: mennesker brent levende i hjemmene sine, kropper skamfert etter døden, hele lokalsamfunn utslettet.
– Dette var ikke bare død – det var ondskap, sier han, stemmen dirrende.
Han håper å kunne vende tilbake til redningstjenesten, men vet innerst inne at han aldri blir den samme.
– Når noen dør av sykdom eller ulykke, kan vi forstå det, selv om det er tungt. Men dette var en massakre. Hvordan kan noen være uten all medfølelse – skyte en baby, skade barn og kvinner? Jeg klarer fortsatt ikke å forstå det. Jeg tror ikke jeg noensinne vil klare det.
(Her bodde Sivan og Naor, to unge mennesker som aldri fikk realisert drømmene sine. Minnesmerket i huset deres vitner om den brutale døden de fikk av terroristene fra Hamas. Foto: Johnny Myhr-Hansen)
Stolthet og smerte: En familie av soldater
Tross sorgen, er «Doron» stolt over familiens bidrag til landets forsvar.
– Vi lar oss ikke skremme – vi er stolte av å sende barna våre i tjeneste, sier han. – Nå skal også barnebarnet mitt verve seg. Vi vet hva som står på spill.
Han deler en rystende opplevelse: Nevøen hans, i kamp i Gaza, så en terrorist bruke et barn som menneskelig skjold. Han nektet å skyte. Terroristen skjøt i stedet en panservernrakett mot enheten hans, og flere ble skadet, inkludert nevøen selv. Til tross for skadene, kjempet han videre — og ble alvorlig såret igjen få dager senere.
– Dette er våre unge menn og kvinner. Våre helter, sier «Doron» stille.
En kamp for Israel – og for verden
For «Doron» handler Israels kamp om langt mer enn nasjonens egne grenser.
– Vi kjemper ikke bare for Israel, men for hele den frie verden, sier han. – Men ofte blir vi møtt med hat i retur.
Han minnes en redningsaksjon i Tyrkia, hvor de reddet liv uavhengig av religion eller politikk — men hvor takknemlighet senere ble snudd til svik.
– Det var en smertefull påminnelse om at allianser kan skifte. Men livets verdi må bestå – selv når andre glemmer det.
– Livet er hellig. Punktum, slår han fast.
Han advarer om at etterdønningene etter 7. oktober vil få globale konsekvenser. Mange internasjonale aktører forsøker, mener han, å benekte eller til og med rettferdiggjøre overgrepene.
– Dette er løgner. De som var der, vet sannheten. Hadde folk sett bildene på telefonen min, ville de forstått. Vi kjemper ikke bare mot Hamas. Vi kjemper mot mørke og løgn.
Han tror likevel at stadig flere land innser hva som står på spill.
– Dette er ikke bare Israels kamp. Det er menneskehetens kamp.
Tro på fremtiden
Til tross for alt han har vært gjennom, bærer «Doron» på håp.
– Ja, jeg er optimist. En av sønnene mine har PTSD fra den andre Libanon-krigen. Nå har jeg det også. Men vi gir ikke opp. Vi må fortsette – for de yngre og de eldre.
Troen hans er ikke blitt svekket. Tvert imot.
– Gud førte oss hit. Han er med oss. Selv i smerten og tapet tror vi på bedre tider. Vi skal bevare landet vårt, videreføre verdiene våre, og fortsette å spre godhet. Fremtiden vil bli lys.
Etter intervjuet trekker en av behandlerne oss til side og forteller noe «Doron» selv aldri nevnte:
– Dere må vite at han reddet mange unge frivillige den 7. oktober. Han sendte dem bort i sikkerhet, mens han selv tok på seg de tyngste oppgavene — uten hansker, for å vise de døde respekt. Det forsterket traumet hans, men vitner om et mot som få kan forstå.
