«De fleste har et bilde av Palestina på Jesu tid fra søndagsskole og barneskole», skriver Norli i annonseringen av boka Palestina på Jesu tid. Ordene gjenspeiler hvordan en historisk løgn fremdeles i dag er gangbar mynt, allemannseie og en del av dagligtalen.
Det er merkelig at en slik språkbruk fremdeles får gå upåaktet hen, kanskje til og med i søndagsskolen! Først på Romerrikets keiser Hadrians tid – over 100 år etter Jesu liv, død og oppstandelse – ble Israel/Judea skiftet ut med Palestina.
Norli forklarer videre at den annonserte boka avslører at manges forestillinger ikke samstemmer med senere vitenskapelige oppdagelser: «Herodes den store gjorde det avsidesliggende beltet Palestina til et utstillingsvindu for gresk-romersk arkitektur og kultur.» Igjen og igjen anvendes Palestina-navnet på jødenes hjemland, i stedet for Israel eller Judea – og det i omtale av en tid lenge før Palestina-navnet dukket opp som del av en utspekulert strategi uttenkt for å utslette jødenes tilhørighet til landet sitt.
Sannheten er at Herodes iherdige og overveldende innsats for å gjøre Israel til et utstillingsvindu for hedenskapets religion og kultur, utløste omfattende jødiske opprør mot hedenskapets inntog i jødenes hjemland. Romerne slo ned disse opprørene med jernhånd, og da de til slutt så seg lei av jødenes stivnakkethet, slaktet de dem, fordrev og forviste dem, og forbød dem å sette sine ben i Jerusalem. Det var i denne forbindelse at romerne omdøpte Israel til «Palestina» og Jerusalem til «Aelia Capitolina».
Etter at kristendommen ble innført som offentlig religion i Romerriket på 300-tallet, ble Palestina-navnet en del av den kristne tradisjonen som hatet og forfulgte jødene på bakgrunn av de såkalt kirkefedrenes skrifter. Kirkefedrenes teologi (kjent som erstatningsteologi, eller oppfyllesesteologi/utvidelsesteologi) fratok jødene alle bibelske, historiske, moralske og juridiske rettigheter i sitt historiske hjemland.
Bruken av Palestina-navnet på Israel kommer fra de romerske keisernes besettelse etter å utviske jødenes historiske tilknytning til hjemlandet sitt, og den senere kristne tradisjonens besettelse etter å frata jødene alle juridiske og moralske rettigheter til sitt historiske hjemland.
Hva sier Bibelen – Palestina eller Israel?
Leser vi Det nye testamentet finner man selvfølgelig ikke igjen Palestina-navnet, heller ikke noe som ligner. Landet er Israel og hovedstaden er Jerusalem – det er et område okkupert av Romerriket. Befolkningen, jødene, undertrykkes, og ulike grupper har ulike svar på hvordan folket burde forholde seg til den romerske overmakten (som fariseerene, sadukeerne, selotene og esseerne). De fleste mente at det å innordne seg og samarbeide var den beste løsningen. Noen trakk seg tilbake til øde områder for å innvie seg til Gudsdyrkelse. Andre manet til væpnet revolusjon.
Araberne var den gang i hovedsak nomader som levde i områder øst og sør for Israel. Først 600 år etter Jesu liv, død og oppstandelse samlet Muhammed de arabiske stammene og sammen underla de seg Midtøsten ved sverdet – inkludert Israel og Jerusalem. Gjennom historien ovelevde Palestina-navnet i den kristne tradisjonen, med ble i hovedsak ikke benyttet i den muslimske tradisjonen. Ikke før i modern tid, i forbindelse med arabiske muslimers motstand mot Israels gjenopprettelse. Palestina er heller ikke nevnt i Koranen.
Det er et paradoks at forfatteren av boka Norli reklamerer for tar mål av seg å avløre lesernes feilaktige forståelse av «Palestina på Jesu tid», når han selv allerede i tittelen til boka villeder enhver som med oppriktighet ønsker å tilegne seg kunnskap om historien.
I Evangeliene omtales både jødefolket og landet deres som Israel – ja, Gud definerer Israel som Israel! Jesus omtales som denne nasjonens konge – folkets, landets og rikets konge.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.»
Matteus Evangelieum 2:1-2.
Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.»
Matteus Evangelium 2:3-6.
Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren med deg og dra til Israels land! For de som stod barnet etter livet, er døde.» Han stod da opp, tok barnet og moren med seg og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og drog til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret.
Matteus Evangelium 2:19-21.
Historien vitner ikke om et palestinsk land eller et palestinsk folk. Historien vitner om Israel, jødenes land – og Jerusalem, Israels hovedstad.
Når Gud selv, gjennom «Herrens engel», i Evangeliet, definerer landet som Israel – hvorfor velger deler av den kristne tradisjonen å anvende Palestina-navnet, som først ble anvendt på området 100 år senere? Og hvorfor fortsetter forskere, og til og med teologer med ekspertise på Det nye testamentet, å snakke om Palestina på Jesu tid?
Jesus undret seg da han hørte dette. Han snudde seg mot folket som fulgte ham, og sa: «Jeg sier dere: En slik tro har jeg aldri møtt i Israel.»
Lukas Evangelium 7:9.
Da den onde ånden var drevet ut, kunne den stumme tale. Folk undret seg og sa: «Aldri har slikt vært sett i Israel!»
Matteus 9:33.
Men når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste! Sannelig, jeg sier dere: Dere skal ikke bli ferdig med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.
Matteus Evangelium 10:23.
_____