Filisterne
Navnet antas navnet å stamme fra det egyptiske og hebraiske ordet peleshet, som betegner det historiske filister-folket. Filisterne hadde ingen etnisk eller språklig forbindelse til jøder eller arabere. Filisterne var et folk som utvandret fra Kreta til Middelhavskysten i det 12. århundre før Jesus – området som i dag er kalt Gazastripen.
I Bibelen er filisterne et folkeslag som ligger i stadig strid med kongedømmet Israel.
Filisterne forsvant ut av historien flere hundre år før Jesus.
I det 2. århundre etter Jesus nedkjempet romerne et jødisk opprør for selvstendighet og frihet fra den romerske okkupasjonsmakten. Den romerske keiseren Hadrian omdøpte da Jerusalem og Judea til Palestina som et hån mot jødene og et forsøk på å utviske jødenes historiske tilknytning til landet. Keiseren oppkalte jødenes land etter deres fiender, filisterne.
Muslimene
Etter at Muhammed grunnla den nye religionen islam på 600-tallet, erobret muslimene jødenes land fra de kristne okkupantene. Araberne brukte ikke navnet Palestina på området. Jødenes land var etter dette okkupert av stadig nye muslimske herskere og deres riker.
Navnet Palestina nevnes ikke i Koranen.
Fra 1500-tallet var jødenes land okkupert av de tyrkiske osmanene. I denne perioden definerte araberne området som del av Syr-Syria.
Palestina beskrev aldri en stat, et folk eller en etnisk gruppe. Området ble bebodd av jøder, arabere (kristne og muslimer) og andre folkeslag, ofte i takt med hvem som til enhver tid var okkupasjonsmakten. I de sammenhenger navnet Palestina ble brukt, definerte det alle de som bodde i territoriet.
Individuelt definerte araberne seg som enten som kristne eller muslimer, og utover det tilhørte de sin egen klan, som var hverandres rivaler.
Det har aldri eksistert noen annen suveren stat enn Israel på dette området, og Jerusalem har aldri vært hovedstad for noen stat eller noe annet folk enn jødenes Israel.
Til tross for okkupasjon, nedslaktninger, fordrivelser og undertrykkelse har det alltid bodd jøder i Israel – og Jerusalem har alltid vært en uløselig del av jødenes etniske identitet og religionen deres.
I den engelsk litteratur og dagligtale ble jødenes land stadig referet til som «Jødeland» og «Palestina».
Det britiske mandatområdet Palestina
Tyrkene led nederlag i første verdenskrig og seiersmaktene besluttet å dele osmanens territorier i Midøsten opp i selvstendige stater. Syria, Irak og Libanon ble opprettet på dette folkerettslige grunnlag.
Folkeretten besluttet også at jødene er urbefolkning i det historiske Israel og med det fikk jødene rett til å opprette en suveren stat i sitt historiske hjemland. Britene fikk mandatmakt over territoriet inntil den jødiske staten var etablert. Britene benyttet navnet Palestina på jødenes land – derav «det britiske Palestina-mandatet».
De arabiske nasjonene stod samlet i å avvise selve ideen om en jødisk stat – uavhengig av hvor stor eller liten den måtte være. De mente hele regionen tilhørte araberne.
I forbindelse med Folkerettens beslutninger begynte arabere i mellomkrigsårene å ta til orde for «palestinsk uavhengighet», men anså fortsatt området som del av Stor-Syria.
For første gang siden det historiske kongedømmet Israel eksisterte var området (Palestina) nå en egen enhet – altså som britisk mandat-område.
Etter press fra araberne valgte britene å utskille 77% av Palestina til opprettelsen av det arabiske kongedømmet Jordan.
Jødene i og utenfor Palestina refererte vanligvis til landet som Eretz Yisrael på hebraisk, men identifisete seg som palestinske jøder på engelsk. Dette gjenspeiles i navn som avisen Palestine Post (senere Jerusalem Post) og Palestine Symphony Orchestra (senere Israel Philharmonic Orchestra).
Araberne anså navnet Palestina som del av britisk imperialisme og jødisk sionisme, i deres forsøk på å opprette staten Israel i området som tilhørte arabere. Muslimene hadde ingen tilknytning til Palestina, men hadde fremdeles håp knyttet til at området skulle bli del av Sør-Syria.
Da franskmennene avsatte kong Faisal i Syria, våknet araberne i Palestina og innså at området aldri ville bli del av Sør-Syria. Den arabiske lederskikkelsen Musa Kazim al-Husayni slo fast at araberne måtte endre strategi og «forsvare Palestina».
En senere kongress for araberne i Palestina besluttet at man ikke lenger skulle arbeide for at det britiske mandatområdet Palestina skulle bli del av Sør-Syria. Grunnlaget for arabisk-palestinsk nasjonalisme ble med det lagt – dette var starten for en ny ideologisk tilnærming.
Ved oppfinnelsen av den nye nasjonalistiske ideologien snakket arabiske ledere nå det samme språket som britene og sionistene. Først nå begynte araberne å sette frem krav om suverenitet, og legge grunnlaget for påstanden om et historisk arabisk-palestinsk folk og et arabisk-palestinsk land.
Kravet om et selvstendig (arabisk) Palestina var ikke uttrykk for et behov for suverenitet, men et taktisk politisk grep i forsøket på å avskjære prosessen knyttet til opprettelsen av den jødiske staten Israel.
Ideen om den palestinske nasjonalismen sammenfalt med motstanden mot Folkerettens beslutninger, og den palestinske nasjonalismen utbredte seg hurtig. Den jødiske innvandringen, som tiltok ved Folkerettens beslutninger, tiltok og parallelt tiltok arabisk terrorisme mot sivile jøder i mellomkrigsårene. Jødene ble definert som innflyttere, inntrengere og kolonister.
Jødene identifiserte tidlig den palestinske nasjonalistiske ideologien som en reaksjon på sionismen. I møte med arabisk terrorisme mot sivile dannet jødene forsvarsgrupper, og det oppstod trefninger.
Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, ble leder av den palestinske nasjonale bevegelsen. Hans mål var å frigjøre landet både fra britene og sionistene. Husseini fremla sin mening for Peel-kommisjonen i 1937:
Spørsmål – Lord Peel: Siden du krever etablering av en nasjonal regjering i Palestina, hva vil du gjøre med de 400 000 jødene som allerede bor der?
Svar – Husseini: Det vil ikke være første gang jøder lever i en stat styrt av arabere. Tidligere var de arabiske statene medfølende med dem. Historien viser at jødene i alle perioder bare fant hvile under beskyttelse av arabiske herskere. Østen var alltid et ly for jøder som rømte fra europeisk press.
Stormuftien ble kjent for sitt nære samarbeid med de tyske nazistene. Ennå i dag er Hitlers «Mein kampf» en bestselger blandt palestinerne.
De arabiske nasjonene forkastet i 1947 FNs delingsforslag for de resterende 23% av det britiske mandatområdet. Forslaget innebar å dele området i en ny arabisk stat og den planlagte jødiske staten. Jerusalem skulle ha internasjonal status. Jødene sa ja til forslaget. Forslaget er ikke definert som Folkerett. Araberne sa altså klart og tydelig nei til etableringen av en jødisk stat på 11% av Palestina, og det uten Jerusalem som hovedstad.
I mai 1948 opprettet jødene staten Israel på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse. Jødene definerte seg nå som israelere og araberne definerte seg som palestinere.
Den palestinske frigjøringsbevegelsen
Arabiske nasjoner angrep den sårbare nyfødte jødiske staten med uttalt mål om å utslette Israel fra kartet. Araberne kjempet ikke for en palestinsk stat. Jordanere, syrere og egyptere okkuperte deler av det britiske mandatområdene, men Israels uorganiserte langt mindre og dårligere utstyrte hær nedkjempet de mektigere arabiske nasjonene. Nederlaget skapte sjokkbølger i den arabiske og muslimske verden.
Over 800.000 jøder ble fordrevet fra de 22 omkringliggende arabiske nasjonen i tiden som fulgte. De fleste flyktet til Israel. De arabiske statene ble tilnærmet jøderene.
Enda flere arabiske nasjoner slo seg sammen for å utslette Israel i 1967 og 1973, men de lyktes ikke.
Først på 60-tallet ble Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO) etablert. Propagandaen om et historisk arabisk-palestinsk folk vant terreng – et folk som ble nektet å bebo sitt arabisk-palestinske land av «den jødiske okkupasjonsmakten». Palestinerne ble fremstilt som et lidende undertrykt folk uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne. Narrativet ble først aktuelt å anta i Vesten etter at de arbiske omkringliggende nasjoner hadde forsøkt å utslette Israel ved to kriger (at konflikten skyldes «israelsk okkupasjon» faller dermed på sin egen urimnelighet).
Påstandene om okkupasjon ble satt frem fordi israelerne i 1967 vant kontroll over Samaria («Vestbredden») og øst-Jerusalem, som ble okkupert av Jordan etter krigen i 1948 (områdene ble gjort jøderene).
Kommentar
Mange ser nå ut til å ha glemt at Palestina aldri i historien har eksistert som et folk, et land eller en nasjon.
Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe folk, land eller nasjon – foruten som hovedstad for jødenes Israel.
Mange ser også ut til å ha glemt at araberne fikk hele 77% av det britiske mandatområdet Palstina til opprettelsen av den arabiske – jøderene – staten Jordan. Skulle ikke jødene ha rett til en bitte liten flekk på jorden?
Araberne i området kjempet aldri for selvstendighet eller suverenitet, men anså seg – slik de hadde levd siden de ankom området – som del av større arabiske riker i regionen. De var kristne og muslimer. I dag er det nesten ikke kristne igjen i de palestinske områdene, de har flyktet fordi islamistiske terrorgrupper råder grunnen.
Først i møte med Folkerettens beslutninger som definerte jødene som urbefolkning, og med det gav jødene rett til en suveren stat, ble ideen om en arabisk palestinsk nasjon født – den arabiske nasjonen Palestina.
Araberne kjempet aldri for en tre- eller to-statsløsning av det britiske mandatområdet Palestina. Araberne kjempet mot ideen om en jødisk stat. Løgnen om «israelsk operasjon» ble oppfunnet etter 1967. Ingen i det internasjonale samfunnet anklaget Israel for okkupasjon før 1967. Det fantes heller ikke noe rasjonelt resonnement bak en slik antagelse.
Fremdeles lyder PLOs slagord: «From the river to the sea! Palestine will be free!» – altså utslettelsen av den jødiske staten opprettet mellom elven Jordan og Middelhavet.
Jødene hadde aldri noen plan om å angripe arabere eller fordrive arabere fra områder de bebodde. Men i møte med arabisk krigføring reiste eller flyktet mange arabere da de innså at jødene ikke lot seg bekjempe – de fleste uten å ha sett en eneste jødisk soldat. Arabiske statsledere oppfordret også palestinerne til å reise, og vende tilbake etter at jødene var kastet på havet.
Mange palestinere er etterkommere av arabere som flyttet til området etter at jødene begynte å kultivere landet og skape et moderne samfunn – de kom fordi de fikk arbeid, fra andre områder i regionen.
Det palestinske flyktningproblemet er ikke en konsekvens av jødisk aggresjon, undertrykkelse eller fordrivelser. Det er en konsekvens av arabisk og palestinsk umenneskelig terrorisme og massiv krigføring.
Det er forkastelig at de arabiske omkringliggende nasjonene fremdeles nekter å tilby etterkommerne av «de palestinske flyktningene» statsborgerskap. Det er en hjerteløst utspekulert strategi for å opprettholde en av PLOs fanesaker: «Flyktningenes rett til å vende hjem.»
Jødene var fra starten av tydelige på at de ikke ønsket annet enn fredelig sameksistens. De sa ja til FNs delingsforslag i 1947, og de har flere ganger sagt ja til andre delingsforslag. Fremdeles ønsker en betydelig majoritet av Israels befolkning at palestinerne oppretter Palestina. Israelske myndigheter ønsker å forhandle frem en slik løsning. Men det må innebære at palestinerne anerkjenner Israel, legger ned våpnene og inngår kompromisser. Det vil palestinerne ikke.
Fremdeles definerer palestinerne jødene som innflyttere, inntrenger og kolonister. Fremdeles definerer palestinerne Israel som araberes land og Jerusalem som arabernes by.
På dette grunnlaget forkaster palestinerne både Folkeretten og Menneskerettighetene – idet terror mot sivile jøder fremdeles legitimeres som nasjonal frigjøringskamp og hellig krig for allah.
_____