Vi som er evangeliske kristne tror at Jesus er Messias, eller Kristus som tittelen er oversatt til på gresk. Vi knytter Messias til profetiene om Herrens Lidende tjener i profeten Jesajas bok kap. 53, Menneskesønnen i Daniels bok kap. 7 og Den nye pakt i Jeremias bok kap. 31.
I Evangeliene kan vi lese at mange jøder tok imot Jesus som Messias, men at majoriteten av folket – inkludert folkets religiøse ledersklap – avviste Jesus. «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham», skriver apostelen Johannes.
Apostelen Paulus skriver at Gud har «forherdet en del av Israel», og at dette er en årsak til at mange jøder ikke kjente/kjenner Jesus igjen som Messias. Han beskriver det som «et mysterium»: Hvordan folkeslagene får del i evangeliet, og at «hele Israel» skal bli frelst (komme til tro på at Jesus er Messias) i forbindelse med at folkeslagene kommer inn i fullt tall – «når folkeslagenes fylde kommer inn.»
Da skal «Riket for Israel» gjenopprettes, slik Jesus bekreftet at han skulle gjøre, ved avskjeden med disiplene på Oljeberget.
Jesus og hans disipler og apostler definerte troen sin som en videreføring av jødedommen. Den kristne troen var opoprinnelig en retning innefor jødedommen, men i lys av hvordan den etter-apostoliske kristne tradisjonen beveget seg bort fra sitt jødiske opphav, og den massive kristne antisemittismen, regner mange jødiske rabinnere i dag messianske jøder (jøder som tror at Jesus er Messias) ikke en gang som jøder.
Men hvem er det jødene som tror på profetene, men avviser Jesus, venter på? Hva venter man på i jødedommen, og hvorfor?
I jødedommen er Messias en person som vil forløse det jødiske folk, gjenoppbygge tempelet i Jerusalem og innlede en æra med fulkommen fred. Under Messias regjeringstid vil også Gud oppreise de døde til liv igjen.
Få profetier nevner denne personen direkte, men jødedommen utviklet en lære om denne mystiske personen, og knyttet Messias til «Den messianske tidsalder», «Den kommende verden» og opprettelsen av «Himmelens Rike», eller «Guds Rike», på jorden, nært knyttet til restaureringen av syndefallet, og spesifikt Israel.
Profeten Jesaja beskriver for eksempel at «løven skal beite med lammet». Messias vil ikke bare fornye fordums dager, men vil innlede «En ny tidsalder», med en perfeksjon av tilværelsen vi aldri før har sett maken til.
Det ligger i Messianismens natur at den utvikler seg og blomstrer i perioder med undertrykkelse, lidelse og frustrasjon – Messias-forventningen bringer trøst og håp om en lysere fremtid. Jødenes felles skjebne, som en ofte foraktet og forfulgt minoritet i et fiendtlig miljø, skaper en felles ramme for jødenes lengsler, bønner og håp, til tross for at forventningene varierer mellom helt apokaltyptiske tilstander og mer jordnære forestillinger.
Messias-forventningen avspeiles i jødiske bønner, både under den ukentlige sabbatsfeiringen og årlige høytider. Hjerte i det jødiske bønnelivet består av 18 veslignelser kalt Amidah. Bønnene utsies gjerne tre ganger om dagen hvor Messiasforventningen gjenspeiles tydelig: Må du [Gud] fremskynde etterkommeren av din tjener Davids blomstring, og styrke hans storhet ved din frelse, for vi venter på din frelse hele dagen. Velsignet være deg, Herre, som får frelsens storhet til å blomstre.
I den den daglige morgenbønnen i mange synagoger lyder det: Jeg tror med fast og hel tro på Messias’ komme. Og selv om han drøyer, vil jeg hver dag vente med forventning.
Under påskemåltidet setter man ifølge den jødiske tradisjonen frem en tom stol, som symboliserer at man venter på at profeten Elias skal komme tilbake og kunngjøre Messias’ komme.
Messias i Talmud – den muntlige tradisjonen
I jødedommens muntlige tradisjon, Talmud, er Messias og Den messianske tidsalder et sentralt tema. Her fremstilles Messias som både en politisk og militær skikkelse, med overnaturlige evner. Talmud ble til etter at Jerusalem og tempelet ble jevnet med jorden, og jødene ført til det syttiårige eksilet i Babylon (fra år 587 f.Kr.). Talmud bestod opprinnelig av to deler: Misjna, som refererer til anerkjente rabbineres utlegninger av Skriftene, og Gemara, som inneholder senere rabbineres diskusjoner omkring Misjna.
Talmud refererer til Rabbi Zeira (fra 4-500-tallet f.Kr.), som fraråder å forsøke å beregne tidspunktet for når Messias står frem – dette fordi det kan avlede oppmerksomheten fra det som er viktig her og nå. Den anerkjente rabbineren Maimonides (Mosheh ben Maimon, 1135-1204) støttet senere slike uttaleser og skrev at detaljene rundt Messias ankomst er ukjente, og at man bare bør fortsette å tro og vente.
Allikevel spekulerte rabbinerne i Tamud mye omkring når Messias skulle komme. Mange mener verden bare vil bestå i 6000 år, og den tanken er kilde til at Messias må fremstå innen den jødiske kalenderen runder år 6000 (ca. år 2240 i vår gregorianske kalender).
Forfall – før Messias kommer
Mange rabbinere peker på at tiden før Messias ankomst vil være preget av vanskelige tider med et enormt moralsk forfall, der nestekjærlighet og nåde er mangelvare – og sannheten nærmest fraværende. Hvem kan vi da stole på? Bare vår Far i himmelen, heter det i en Misjna (Soath 9:15).
Slike læresetninger er en del av den tradisjonen som peker på at Den messianske tidsalder vil bli innledet av trengsel, av hevlei moshiach – direkte oversatt «Messias’ fødselsveer». Men alt er ikke dystert, andre tekster peker på at mennesker kan fremskynde Messias’ komme – bl.a. foreslår Rabbi Yoḥanan (180-279 e.Kr.) at Messias vil komme dersom jødene, som folk, overholder to sabbater etter hverandre.
Messias – kongen av Davids slekt
Jødedommens Messias-teologi tar utgangspunkt i de profetiske tekstene, med tilhørende rabbinske utlegninger i Tamud. I profeten Jesajas bok kap. 11. står det at «et rotskudd skal vokse ut av Isais rot» . Isai var Kong Davids far. I lys av denne og flere lignende tekster lærer jødedommen at Messias skal være Israels konge av Davids slekt.
Profetien i Jes. 11 fortsetter med å beskrive innsamlingen av det jødiske folk fra «jordens fire hjørner» og en visjon om fullkommen fred og harmoni som beskrives ved at «løven og lammet beiter side om side».
I middelalderen inkluderte Maimonides troen på Messias i en anerkjent trosbekjennelse bestående av tretten punkter. Maimonides beskriver den messianske tidsalder som en tid da hele det adspredte jødiske folket vender tilbake til hjemlandet, det Davidistiske kongedømmet blir gjenopprettet, tempelt gjenoppbygd og ofringene gjenopptas.
Maimonides skrev også en avhandling om de dødes oppstandelse, som også skal forekomme under Messias’ regjeringstid. Han skilte mellom Den messianske tidsalder og Den kommende tidsalder, ved å forklare at de dødes oppstandelse innebar at Gud ville ta dem til seg til sitt åndelige rike, der sjelene vil leve i all evighet. For andre jødiske rabinere var Den messianske tidsalder og Den kommende tidsalder en og den samme.
Messianisme er fortsatt et fremtredende tema i den moderne jødedommen. Sionismen har mange messianske undertoner, ved sitt fokus på jødefolkets hjemvendelse og Israels gjenopprettelse med Jerusalem som hovedstad. For mange moderat religiøse og mer sekulært orienterte jøder er sionismen mer en ren politisk bevegelse.
Kristendom og jødedom
Våre forventninger som kristne sammenfaller altså i stor grad med jødedommens forventninger, den store forskjellen er at vi har kommet til tro på at Jesus er Messias. Det er naturlig at forventningene samstemmer, fordi Jesus og apostlene leste, fikk åpenbaring over, tolket og forkynte ut fra de samme profetiene som jødedommens øvrige rabbinere. På Jesus tid undret mange seg over rabbineren Jesus, fordi han både lærte og var annerledes enn sine samtidige rabbinere.
Jesus reiste omkring med en disippelflokk, slik det var vanlig for rabbinere å gjøre på den tiden. Ved å følge rabbineren fikk disiplene del i mer enn teorier, de ble kjent med rabbineren sin og fikk del i hvordan han praktiserte sin lære. Disiplene fikk også konkret veiledning og svar på sine spørsmål. Disiplene reagerte derfor med fortvilelse da Jesus forklarte dem at han skulle dø. Jesus trøstet dem med at han skulle sende dem en annen lærer, en som ham – Den Hellige Ånd.
Disippelflokkene hadde utviklet en kultur på å stille hverandre spørsmål og diskutere Skriftene. I evangeliene gjenspeiles dette i hvordan grupper av fariseere og sadukeere stadig henvender seg til Jesus som rabbiner, med vanskelige spørsmål ut fra Skriftene. I årtiene før Jesus var Rabbi Hillel og Rabbi Shammai betydelige lærere. Det utviklet seg to ulike skoleretninger fra disse anerkjente rabbinerne, Hillels hus og Shammais hus. Diskusjonene retningene imellom er nedskrevet i Talmud og står sentralt i jødedommen den dag i dag. Apostelen Paulus var opplært ved rabbineren Gemaliels føtter, som hadde vært elev av Shammai. Paulus var opprinnelig fariseer, og de lærde mener i dag at fariseerne var etterfølgere av Hillel.
Den kristne etter-apostoliske tradisjonen avkledde, helt bevisst, Jesus hans jødiskhet. Som Josef ble han gitt et fremmed navn, snakket et fremmed språk og ble kledd i fremmede klær. Josefs brødre kjente ham ikke igjen. Men de gjorde det siden – da Josef snakket «til hjertene deres». De siste årtiene er det kommet flere jøder til tro på at Jesus er Messias enn i de foregående 1900 årene til sammen. Aldri før har så mange jøder trodd at Jesus (eller Yeshua, som han heter på hebraisk) er Messias.
For første gang på 2000 år forkynner jøder evangeliet for jøder i Israel. Mange blandt dem som tror at Jesus er Messias har vokst opp med rabbinsk jødedom. Som i Jesu og apostlenes dager kan man i dag høre Jesus-troende rabbinere og ikke-Jesus-troende rabbinere diskutere sin tro ut fra de gamle profetiene som oppfylles for våre øyne. «Se, det skjer noe nytt! Det spirer allerde frem, legger dere ikke merke til det?», spør profeten Jesaja for omkring 2.700 år siden. Jo, bror, vi legger merke til det 🙂
_____