Charles Haddon Spurgeon (1834-92) har fått tilnavnet «Predikantens fyrste». Gjennom sin tjeneste som forkynner og forfatter påvirket Spurgeon kristenheten i sin samtid og sin ettertid. Han var en av dem som forkynte med åpenbaring om Israels fortsatte rolle i Guds frelsesplan. Han fulgte i sporene til blant annet de tyske pietistene, de britiske puritanerne og Wesley-brødrene.
Spuregeon var tydelig på at han ikke ville våge å bortforklare at Guds ord med all mulig tydelighet fortalte om en fremtidig samling av Israels folk i Israels land; at hele Israel skal komme i et rett forhold til Gud og at Kristus skal herske over dem. Han tok avstand fra å åndeliggjøre Guds ord og løfter på en slik måte at tekstenes opprinnelige budskap ble ugyldiggjort.
Spurgeons gjerning som forkynner begynte før de store bølgene av jødisk immigrasjon, før dannelsen av den moderne sionistbevegelsen og før Balfour-erklæringen. I så måte viser «predikantenes fyrste» ikke bare et klarsyn, men også en djerv frimodighet.
Spurgeon var pastor i Metropolitian Tabernacle i 38 år (1854–92), og forkynnelsen hans nådde langt ut over Londons og Englands grenser. I denne menigheten talte han blant annet over teksten om «De døde ben i dalen», ifra profeten Esekiels bok kapittel 37. Det hendte 16. juli 1864. Før vi presenterer et fritt oversatt utdrag fra prekenen hans, tar vi med teksten han preker over:
Herrens hånd kom over meg, og i ånden førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem. Og se, det lå en stor mengde ben utover dalen, og de var helt tørre. Så sa han til meg: «Menneske, kan disse ben bli levende igjen?» Jeg svarte: «Herre Gud, det vet bare du.» Da sa han til meg: «Tal profetisk over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse ben: Se, jeg lar det komme livsånde i dere, så dere blir levende. Jeg lar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg dere livsånde, og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er Herren.» Jeg talte profetisk som jeg hadde fått påbud om. Og mens jeg talte, tok det til å buldre og skjelve. Bena la seg inntil hverandre, ben ved ben. Og mens jeg så på, kom det sener og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men livsånde var det ikke i dem. Da sa han til meg: «Tal profetisk til livsånden! Menneske, tal til den og si: Så sier Herren Gud: Livsånde, kom fra de fire verdenshjørner og blås på disse drepte menn, så de blir levende.» Jeg talte profetisk, som han bød meg. Da kom det livsånde i dem, så de ble levende; de reiste seg opp og ble stående. Det var en veldig hær.
Profeten Esekiels bok 37:1-10.
Denne visjonen har blitt brukt for å beskrive de dødes oppstandelse ved tidens ende, og kan absolutt ha hatt en nyttig effekt i så måte.
Men selv om en slik måte å bruke teksten på kan være nyttig, må det være helt opplagt for et hvert tenkende menneske at det ikke er det denne teksten egentlig handler om.
I denne teksten er det ingen henvisning til oppstandelsen. Jeg tror ikke profeten Esekiel tenkte mer på de dødes oppstandelse enn byggingen av St. Peters-kirken i Roma eller noe annet. Emnet er helt fremmed for teksten, og kan ikke ha vært i profetenes tanker. For han talte om Israels folk, og profeterte over dem.
I følge Guds egne ord handler synet om «hele Israels hus». Det er ikke et syn om alle mennesker av alle folkeslag, heller ikke om de dødes oppstandelse, men en helt konkret profeti om det jødiske folk.
Teksten har også vært brukt, på en god og riktig måte vil jeg si, for å beskrive gjenopprettelsen av en frafallen kirke. Synet kan illustrere en tilstand av lunkenhet og åndelig sløvhet i kriken, og det sørgelige spørsmålet kommer til sin fulle rett: «Kan disse bena leve?» Kan den kjedelige presten våkne opp og bli levende? Kan de kalde diakonene bli fylt med hellig varme? Kan de likegyldige medlemmene føres til et sted av oppriktighet og overgivelse? Er det mulig at den sovende kirken kan våke opp?
Til tross for at vi anerkjenner at dette er en god og riktig bruk av teksten, forstå vi at det ikke er dette teksten taler om. Det er helt fremmed for profeten som bærer frem budskapet. Han hadde ikke reformasjonen eller vekkelse i tankene – han tenkte ikke på kristne eller kirken i det hele tatt.
Nei, han snakket om sitt eget folk, om den etniske gruppen han selv var en del av. Drevet av Den Hellige Ånd sier han ikke: «Så sier Herren, den døende kirken skal få nytt liv igjen»! Nei, han sier: «Jeg vil føre mitt folk ut av deres graver og føre dem til Israels land».
Men stor rett har denne teksten også blitt brukt for å bringe trøst til dem som tror, på mørke og skytunge dager. De er blitt minnet om at Gud er full av nåde og kan vende vonde og vanskelige omstendigheter til fremtid og håp – at Guds Ånd kan komme over hans folk og bemyndige til nytt liv.
Teksten kan absolutt brukes til å trøste Guds folk. Men vi kan ikke si at det er tekstens opprinnelige mening, eller at det var dette profeten snakket om – «for han snakker om sitt folk etter kjødet».
Igjen. Det er ingen tvil om at teksten kan anvendes på mange ulike måter i kristen forkynnelse. Men det er ikke den opprinnelige betydningen og meningen med teksten. Vi kan se at måten Gud gjenoppretter et individ, en gruppe og en nasjon på er sammenfallende. Israel som folk og nasjon vil bli frelst på samme måte som når en synder som vender om. Men profetens intensjon er å tale om Israel. Og selv om det er lov å anvende teksten til å undebygge andre viktige poeng, kan vi ikke utviske budskapets opprinnelige betydning, det Den Hellige Ånd forkynte.
Den opprinnelige betydningen av en tekst kan aldri viskes ut som noe ubetydelig. Og denne teksten taler om en politisk gjenopprettelse, at jødene som folk vender tilbake til landet sitt. Teksten taler også om en åndelig gjenopprettelse, om at folket – Israels stammer – omvender seg.
JØDENE VIL ERFARE EN POLITISK GJEOPPRETTELSE
Israel er slettet fra kartene i alle verdens atlas. Hennes barn er spredt blant alle folkeslag på jorden. Ingen konge regjerer i Jerusalem. Men hun skal gjenoppstå «fra de døde». Når alt håp er ute, vil Gud gripe inn for å omorganisere – folket vil samles i landet og styres av egne myndigheter i en stat. En konge skal regjere over dem. Folket er i dag fordrevet fra landet sitt. Hennes sønner kan aldri glemme henne, men dør allikevel langt bort fra hennes kyst. Men slik skal det ikke alltid være. Som en ung mann gifter seg med en jomfru, slik skal hennes sønner ta landet i eie. «Jeg vil føre dere til deres eget land», lyder Guds løfte til dem.
De skal igjen vandre over fjellene, sitte under frukttrærne og fryde seg der. Folket og landet skal gjenforenes. Det skal være ett Israel som priser én Gud og tjener én konge – Davids sønn, Messias. Nasjonen skal velsignes, og de skal bli kjent for det blant folkeslagene. Deres herlighet skal overgå alle andre rikers storhet og glans. Sangen skal runge over hele landet og til og med trærne skal klappe i hendene.
Jeg vil aldri våge å forvrenge Guds ord bort fra det han taler om med sine egne ord.
Dersom det er klart og tydelig må tekstens opprinnelig budskap og mening få stå for og tale for seg selv. Man kan ikke viske ut budskapet og utlede en åndelig mening.
Gud taler tydelig om at Israels to + ti stammer skal gjenopprettes i sitt eget land, og at en konge skal utgå fra dem og herske over dem: «Så sier Herren Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de drog bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land. Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på Israels-fjellene. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folk og ikke mer være delt i to kongeriker» (Esek. 37:21-22).
ISRAEL SKAL GJENOPPRETTES I ÅNDELIG FORSTAND
Alle disse løftene innebærer at vi med sikkerhet kan slå fast at Israel vil vende om til Gud og bli frelst. Omvendelsen vil være permanent, for det står at Gud vil ta bolig hos dem. Så uansett hvilke nasjoner som gjør hva i de dager, så vil aldri Israel som nasjon falle fra Den levende Gud igjen. Deres hjerter skal forbli innviet til Gud, og slik skal det være i all evighet.
- Vil du lese Spuregons preken selv, kan du gjøre det her: The Spurgeon Library | The Restoration and Conversion of the Jews.
_____