De første kapitlene i Første Mosebok utgjør grunnlaget for det den videre fortellingen om Israel og Jesus bygger på – Gud åpenbarer seg helt fra begynnelsen som bare god, full av kjærlighet og nåde.
I møte med menneskets synd og skyld responderer Gud med å lete etter dem, til han finner dem, kle dem og gi dem løfter om En Frelser.
Første Mosebok 3:15 inneholder den første Messiasprofetien, moderprofetien til alle de senere Messiasprofeteiene. Herfra åpenbares Guds frelsesplan, der Gud uttar seg Israel for å gi alle mennesker av alle folkeslag frelse ved Messias, progressivt – gjennom Israels historie åpenbarer Gud et stadig tydeligere bilde av Messias.
Gud sier at han vil sette fiendskap mellom Eva og Djevelen, mellom hennes etterslekt og Djevelen, og at det skal kommen en mann i Evas etterslekt som skal knuse Djevelens hode.
Videre kaller Gud Abraham. Gud inngår en evig unilateral pakt med Abraham og gir ham løfter om et folk og et land. Gjennom dette folket og landet, nasjonen Israel, vil Gud velsigne alle mennesker av alle folkeslag – først og fremst fordi Messias skal utgå fra denne nasjonen.
Israel blir derfor et hovedmål for Djevelens fiendskap, og målet for motstand og angrep med åndelig opprinnelse. Slik Gud tok seg ut og inspirerte mennesker til redskaper i sin frelsesplan for menneskeheten, tar Djevelen seg ut og inspirerer mennesker i sitt fiendskap mot Guds frelsesplan for menneskeheten.
Farao vil bli husket for to ting. For det første innførte han en lov som hadde til hensikt å myrde alle jødiske guttebarn ved fødselen, altså at israelittene ikke skulle øke i antall. For det andre ofret han alt, og tapte, i kampen for å forhindre folket i å bebo landet Gud hadde lovet dem. Farao ble ved det stående som et erkeeksempel på Djevelens fiendskap mot Israel.
Etter eksilet i Babylon flere hundre år senere, i forbindelse med at jødene skulle få vende tilbake og bygge opp igjen Jerusalem, uttenkte perserkongens tjener Haman «en endelig løsning»: Han ville myrde alle jøder i det store persiske riket, som strakte seg fra Midtøsten og østover til India, sørover til Sentral-Afrika og nord-vest innover i Europa. Men heller ikke han lykkes. Han ble også stående som et erkeeksempel på Djevelens fiendskap mot Israel – redskapet Gud uttok seg for å frelse og velsigne alle mennesker av alle folkeslag.
Få tiår etter at Jesus hadde stått frem som Messias i Israel, slaktet romerne en million jøder (israelitter fra den israelske regionen Juda) i Jerusalem og forviste dem. Jødene ble spredd blant folkeslagene.
I det senere kristne Europa ble jødene diskriminert, utstøtt og slaktet med religiøst begrunnede anklager om at de hadde myrdet Jesus. Senere utviklet det seg konspirasjonsteorier fordi jødene ikke lot seg kristne og assimilere. Jødene ble anklaget for å ødelegge de samfunnene de ble en del av, og anklaget for å ville overta maktene i landene og hele verden. Til dette ble det tilføyd løgner om at jødene drepte kristne barn og drakk blodet deres, at jødene stod bak utbrudd av pest og så videre.
Jødene ble utvist og fordrevet fra land til land gjennom århundrene. Det kulminerte med Holocaust, da 6 millioner uskyldige jøder ble myrdet fordi de var jøder.
Men før Holocaust hadde jødene begynt å vende tilbake til landet sitt, landet de ble fordrevet fra. Og storpolitiske beslutninger initiert av kristne sionister hadde lagt et folkerettslig grunnlag for Israels gjenopprettelse. Som tidligere våknet Djevelens fiendskap og han tok seg ut et redskap som han inspirerte til ødeleggelse.
Holocaust ble stående som enda et erkeekspempel på Djevelens fiendskap mot Israel og Guds frelsesplan for alle mennesker av alle folkeslag. Som Farao og Haman satte Hitler og nazistene alt inn på å (1) å forhindre jødene fra å øke i antall (utrydde dem) og (2) forhindre folket fra å bebo landet sitt.
Etter Israels gjenopprettelse forsøkte de omkringliggende nasjonene tre ganger å utslette Israel. Men heller ikke de lykkes. De fortsatte med å legitimere terrorisme mot sivile jøder ved anklagene om at jødene er innflyttere og inntrengere som har stjålet (okkupert) arabernes land. Når jødene forsvarer sine sivile og landet sitt, anklager man dem for apartheid og forbrytelser mot menneskeheten.
Det er nå så langt på natt at Forente Nasjoner har gjort denne demoniseringen av hat og løgner til en hovedsak. FN vedtar flere fordømmende resolusjoner mot Israel enn mot alle verdens øvrige stater til sammen. De har gjort det til en hovedsak å dele Israel og dele Jerusalem.
Uten Israel – uten jødene, og uten at jødene hadde beodd landet sitt – hadde vi ingen Bibel, ingen Jesus, Ingen Ny pakt og ingen Hellige Ånd – intet Evangelium (gode nyheter) om frelse, velsignelse og evig liv. Og derfor var Djevelen ute etter dette folket og landet deres.
Uten jødenes hjemvendelse, uten Israels gjenopprettelse med Jerusalem som hovedstad og uten Den messianske bevegelsen – som vil tilta inntil «hele Israel» tar imot Jesus som Messias og Evangeliet – kommer ikke Jesus tilbake, og Bibelen forteller at disse begivenhetene i Israels historie vil finne sted i forbindelse med at oppdraget om å forkynne Evangeliet til alle folkeslag fullføres, og folkeslagene kommer inn «i fullt tall.
Derfor er fremdeles Djevelens fiendskap mot dette folket og landet deres levende og virksomt. Men Djevelen vil aldri lykkes, heller ikke ved å inspirere og samle “alle folkeslag”. Guds ord og løfter, hans frelsesplan uttenkt fra evighet av, vil gå i oppfyllese og bli virkelighet – i går, i dag og i evighet.
Et domsord.
Dette er Herrens ord om Israel, lyder ordet fra Herren, som utspente himmelen og grunnla jorden, og skapte ånd i menneskets indre:
Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også Juda må være med og beleire Jerusalem. Den dagen skal det skje at jeg gjør Jerusalem til en løftestein for alle folkeslag. Hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg opp. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot byen (Sak. 12:1-3).
Herren selv skal dra ut og stride mot disse folkene som på stridens dag, den dagen han gikk til kamp. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem (Sak. 14:3-4).
Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham. … Da skal Herren være konge over hele jorden. … Alle som blir igjen av alle de folkeslag som drar imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å bøye seg og tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, og for å feire løvhyttefesten (Sak. 14:5, 9, 16).
Fiendskapet mellom Djevelen og menneskeheten, vi kan lese om på Bibelens første sider, kommer til utrykk gjennom Djevelens motstand mot Guds frelsesplan, helt konkret kjemper Djevelen hjerteløst for (1) å forhindre jødene fra å vokse i antall (utrydde dem) og (2) forhindre at dem fra å bebo landet sitt – fordi han vet at Gud har til hensikt å frelse og velsigne alle mennesker av alle folkeslag gjennom dette folket og landet deres, nasjonen Israel – ja, Gud vil gjenopprette alt det Djevelen ødela ved menneskets synd i Edens hage.
“Han [Jesus] skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt [!] det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter.”
Apostelen Peter til jødene i Jerusalem, like etter Pinsedagen da Gud sendte Den Hellige Ånd. Ap. Gj. 3:21.
