Publisert den: 27.7.23
“Så gjør jeg dem til ett folk i landet, på fjellene i Israel. De skal alle ha en og samme konge. De skal ikke lenger være to folkeslag og ikke mer være delt i to kongeriker.” Esekiel 37: 22
Som vi har sett den siste uken/de siste ukene, er Israel nå midt i en av sine verste kriser siden nasjonen ble gjenfødt i 1948. De grusomme truslene Israel har stått overfor frem til nå kom alle fra utsiden – eksempelvis uavhengighetskrigen, seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen. Den nåværende konflikten knyttet til juridiske reformer er derimot en indre trussel. Det er en krise hvor bror står imot sin egen bror. Noen mener det er Tel Avivs sekulære stat mot Jerusalems religiøse stat. Men det er nok ikke så enkelt. På mange måter er det et spørsmål om hvorvidt en nasjonalistisk og religiøs regjeringskoalisjon kan påtvinge sine synspunkter på en hel befolkning. Dette angår ikke bare sekulære jøder, men også tradisjonelle jøder, så vel som de arabiske og kristne minoritetene, og til og med det lokale messiansk-jødiske samfunnet.
På begge sider er linjene faktisk ikke så tydelige som det ser ut som. Alle vet at det er behov for noen juridiske reformer. Selv blant de mer konservative og religiøse jødiske sektorer, føler mange at staten fremdeles trenger en sterk juridisk arm som kan sette kontrollmekanismer på regjeringens beslutninger, spesielt i et land hvor de ekstreme ytterkanter er tilstede i begge leire.
Denne uken spilte en israelsk tegneserie på Bibelhistorien om Salomo som gav råd i en situasjon hvor to kvinner kranglet over en baby, om hvordan finne ut av hvem som var den virkelige moren. Tegneseriestripen viste statsminister Benjamin Netanyahu som ikke bare foreslår å gjøre det, men som faktisk deler babyen i to, som her representerer nasjonen Israel. Den ble publisert i den venstrevridde avisen, Ha`aretz, som er kjent for sin forakt for Netanyahu. I sannhet føler jeg at begge sider er uvillige til å kompromisse, og at begge truer med å splitte nasjonene. Mens Israels president Isaac Herzog viste stor statskunst da han fremstilte en vei til et kompromiss som kan fungere, gikk begge sider bort fra de samtalene, og opposisjonen var først ute.
Denne uken markeres Tisha B`Av, den jødiske sørgedagen over ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem. De Talmudiske vismennene påstår at grunnen til oppsigelsen av det andre tempelet og utvandringen det førte til var Sinat Chinnam, eller “grunnløst hat”. Israel var altfor splittet internt, og Gud dømte dem.
En nylig artikkel i en kommentarspalte sammenlignet den nåværende situasjonen med Yom Kippur-krigen for akkurat 50 år siden, da det moderne Israel sto overfor sin største eksistensielle trussel. Spaltisten bemerket derimot hva som er annerledes med dette tilfellet. Det er at det ikke er et plutselig overraskelsesangrep, men at begge sider går inn i en katastrofe med begge øynene åpne.
Denne nåværende krisen er sannelig en reell trussel mot enheten, og nasjonens sosiale sammensetning. Jeg er likevel optimistisk – ikke fordi jeg stoler på politikerne, men fordi Bibelen tydelig og klart uttrykker at Gud har brakt sitt folk tilbake, “for aldri å rykkes opp igjen”. (Amos 9: 15) Tvert imot lover Han at Israels tilbakekomst vil resultere i at de blir “en nasjon” (Ezekiel 37: 22), og det vil ende i en herlig åndelig gjenopprettelse; “for sannelig: Jeg er HERREN; Jeg har talt, og jeg skal gjøre det.” (Esekiel 36: 24-36).
Midt i diskusjonen over juridiske reformer, husk at Herren lover: “Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by. Sion skal bli forløst ved rett, og de omvendte der ved rettferdighet.” (Jesaja 1: 26-27)
La oss be om en Gudgitt enhet i Israel, og for ledere med visdom og ydmyke hjerter, som kan bringe fred til nasjonen. Jeg vet at Gud vil svare bønnene våre, fordi det er det Han allerede har lovet i Sitt ord.
Varme hilsner fra Jerusalem!
